I forbindelse med boka «Skihopping i Danmark» var jeg i kontakt med en rekke hyggelige dansker som bidro på ulike måter. Noen skaffet meg bilder, noen skaffet kontakter og noen inviterte til gratis overnatting – og alle disse ville jeg takke ved å sende dem et eksemplar av den ferdige boka. Det burde være ganske enkelt, ikke sant? Pakke en bok i en boblekonvolutt, frankere, deklarere som gave og sende av gårde? Å nei, da.
Oppgaven til Posten er såre enkel: Frakte en pakke fra A til B til en på forhånd avtalt pris. Av ulike årsaker sendte jeg pakkene fra tre forskjellige postkontor, hvor noen skulle ha 70 kroner for jobben, mens andre skulle ha 168 kroner – en forskjell på 240 %. En av sendingene som Posten selv frankerte, ble i etterkant registrert for å ha manglende porto. Dermed fikk jeg en ekstraregning på 60 kroner for porto, 61 kroner i fakturagebyr og 12 kroner i «tillegg», til sammen 133 kroner. Er du kjapp i hoderegning, vil du finne ut at riktig porto i dette tilfelle skulle være 130 kroner, og altså ikke 70 eller 168. En tredje portosats der, altså. Og de 12 kronene «tillegg» kunne Posten ikke forklare hva var, så da kan det kanskje best beskrives som svindel? Går det, så går det, liksom? De hadde målt boblekonvolutten til å være nesten én centimeter tykkere enn jeg, og det er jo fryktelig enkelt bare å presse inn sidene, så får du den til å bli så tykk du bare vil. Posten kunne heller ikke svare på spørsmål om hvordan de måler boblekonvolutter, så det forblir en uløst gåte. Jeg måtte krangle en stund, men traff heldigvis en hyggelig dame som innså det meningsløse i å pålegge straffeporto for en sending Posten selv hadde underfrankert. Hvis den var underfrankert, da. Det er også en uløst gåte.
Hva koster samme tjeneste fra Danmark, lurte jeg naturligvis på, og fant ut til at prisen er 96 danske kroner for samme pakke til Norge. Med dagens kurs tilsvarer det 134 norske kroner, mens det i Norge altså koster 70 eller 168 kroner. Ikke lett å bli klok på.
Men det stopper ikke her. Da ville det aldri blitt noen Onsdagspihls, eller i beste fall bare en ganske tynn en. Pakkene skulle til Danmark, og det var der postmafiaen virkelig slo til. Eller PostNord, som sammenslåingen av Posten Danmark og Posten Sverige kalles. Og la meg med én gang slå fast at Posten Norge ikke kan toe sine hender og legge skylda på PostNord. Posten Norge står ansvarlig for sine leverandører og kvaliteten på disses tjenester. Hvis PostNord ikke leverer godt nok, er det fritt fram for Posten Norge å kalle PostNord inn på teppet og gi dem inn så ørene flagrer. Posten er med andre ord en del av den samme mafiabanden som PostNord. De kan like det eller ikke, men det er et faktum.
Den organiserte svindelen begynte da bøkene kom til Danmark, for PostNord ville ikke levere bøkene til mottakerne sånn helt uten å spise av lasset. De krevde 18 danske kroner i toll og 160 kroner i administrasjonsgebyr, til sammen 178 kroner (herav 32 kroner i moms), eller 250 norske kroner. Et par av mottakerne fikk krav om 278 kroner i toll, moms og administrasjon, til sammen 390 norske kroner. Legger vi til de 168 kronene jeg betalte, kan det koste opptil 558 kroner å få sendt en bok som veier mindre enn 1 kilo til Danmark. Legger du til prisen på boka, er prisen 937 kroner. Ingen kjøper bøker som koster nesten tusen kroner, og handelen mellom landene vil gå i stå før du rekker å si porto.
Dette kan naturligvis bare kalles svindel. Organisert kriminalitet i statlig regi. For de bøkene jeg sendte, krevde PostNord inn 8928 kroner ulovlig, til tross for at det på deres egen hjemmeside står at «Har en gave en værdi under 360 kr., bliver der ikke pålagt afgifter». Vi skal riktignok ikke forvente at PostNord leser nettsiden til PostNord. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke er alene om å ha opplevd at mine sendinger ble pålagt ulovlige gebyrer og avgifter. Posten i Norge leverte 66 millioner pakker i 2022 og jeg tror ikke antallet i Danmark er lavere ettersom de er en halv million innbyggere flere enn oss, men la oss si 66 millioner. La oss si at det blir jukset med 1 % av disse pakkene, det blir i beste fall en tilsnikelse av 165 millioner kroner. I verste fall 368,3 millioner kroner. Dette er penger som stjeles fra folk som tror de kan stole på postsystemet eller som ikke har pågangsmot nok til å ta igjen. Flere valgte heller å nekte å motta bøkene, så det var ikke rare takken de fikk.
For postenmafiaen gir ikke etter på ulovlige krav sånn helt uten videre. Å, nei! En av mottakerne fikk følgende beskjed etter å ha redegjort for gjeldende tollregler, hvilket burde vært tilstrekkelig til å få løst utfordringen: «Tak for din henvendelse. Hvis der er tale om en gave eller personlige ejendele, bedes du indsende en skriftlig erklæring fra afsender på dansk eller engelsk, kan det ikke fremskaffes på dansk eller engelsk, bedes du vedhæfte en oversættelse. Den skal indeholde en beskrivelse af indholdet, beskrivelse af indholdets værdi og at det er en gave eller personlige ejendele der er sendt». Tolldeklarasjonen jeg fylte ut ved innleveringen, var tydeligvis ikke nok. Mottakeren trodde det var en spøk, og måtte spørre for sikkerhets skyld. Men PostNord spøker ikke. PostNord eier ikke humoristisk sans. Jeg foreslo at jeg skulle skrive en erklæring på drøbakengelsk, du vet, sånn snøvlete, dårlig engelsk – men vi kom til at PostNords manglende humoristiske sans sikkert ville risikere i livsvarig fengsel. En saklig attest ble derfor oversendt den danske mafiabossen, og etter bare 37 dager kom pakken fram! 37 dager! Det er lengre tid enn posten brukte i 1814. Slagordet til PostNord er for øvrig «Vi leverer». Jeg vet ikke om «Posten skal fram» fortsatt gjelder som slagord, det må i tilfelle være ironisk ment. På noen reklamer har jeg sett slagordet «Vi lever for å levere» og en dårligere vits enn dette, skal det godt gjøres å finne på.
Ekstra morsomt blir dette når Posten samtidig oppfordrer folk til å hente pakkene fordi pakkene tar opp plass på postkontorene. Det er kanskje ikke så rart, når en liten pakke bruker 37 dager på veien. Da må det fort bli fullt i hyllene. Kanskje postmafiaen skal begynne et annet sted enn hos kundene sine?
Konsekvensen er naturlig nok at jeg fra nå av ikke kan selge bøker til Danmark, uansett hvor mange bøker jeg kunne solgt – fordi jeg ønsker ikke at mine lesere skal utsettes for økonomisk svindel. Hva dette koster meg, er umulig å si, men at det koster meg noen titusener, er det liten tvil om. Jeg er sikkert ikke den eneste, lille bedriften som taper penger på denne måten, og hvor stort tapet for et samlet næringsliv er, kan vi bare gjette på.
Men hva hvis jeg reiser til Danmark med DFDS og postlegger bøkene i København selv? Vel, det får mange konsekvenser. For det første blir det billigere. Reisen kommer på 240 kroner hver vei, pluss 28 kroner i administrasjonstillegg. Det er ingen luksuslugar akkurat, men jeg kommer både fram og tilbake. Båten er inne tidlig om morgenen, og jeg trenger bare leie en bysykkel til 210 kroner for å komme til postkontoret i Lyngbyvej 11 med bunken. Portoen blir 84 norske kroner per forsendelse, og i alt vil forsendelsene koste meg 1344 kroner, mens de koster det dobbelte fra Norge. 1344 kroner mindre, og trekker jeg fra båtreise og bysykkel har jeg fortsatt 626 kroner å betale Ruter for reisen til og fra båten.
Bortsett fra å være billigere, slipper mottagerne ubehaget og svindelen med toll, moms og gebyrer. Dessuten garanterer PostNord at forsendelse er framme på 7 dager, det er 30 dager kjappere enn forsendelse fra Norge. Men hvem vet om vi kan stole på PostNord? Jeg rekker fint en pils på Børges Bodega litt lenger ned i Lyngbyvej før jeg må være om bord i båten igjen. Bodegaen er kjent for sitt utvalg av øl og sin gyselige musikk på jukeboksen.
Og avslutningsvis lurer jeg på hvor mange som blir oppkrevd toll, moms og gebyrer de ikke skal ha? Og hva med alle andre land det kommer pakker fra? Hvor mange millioner kroner forsyner postmafiaen seg med? Og hvor blir det egentlig av pengene?