Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.
Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført.
Den kvelden drømte jeg videre at jeg satt spent og fulgte med etter hvert som resultatene tikket inn, slik jeg har for vane på valgnettene. Og for å gjøre en lang historie kort, det ble et rødgrønt flertall i Oslo, men én eneste stemmes overvekt. Den stemmen var det Miljøpartiet de grønne som hadde fått, og det var bare nødt til å ha vært min stemme. Jeg hadde altså, helt alene, avgjort kommunevalget i Oslo. Så våknet jeg.
Snart kommer det kommunevalget jeg drømte om, og dermed blir det uunngåelige spørsmålet: Kan jeg være sanndrømt? Vil min ene stemme være den som kommer til å avgjøre hvem som skal sitte ved makten i Oslo de neste fire årene? Vel, strengt tatt er det bare én måte å finne det ut på. Selv om jeg i min drøm plukket ut partiet mer eller mindre på måfå, var det en bilist her jeg bor som for noen dager siden overbeviste meg om at vi trenger friske tanker. Han sa nemlig: «Unger har ikke noe i gaten å gjøre.» Gatene har etter hans oppfatning to formål: Enten å kjøre bil på, eller å parkere bil på. En slik uttalelse burde gjort meg forbannet, men jeg ble bare trist og lei meg over trangsynet.
Her jeg bor har gatene ikke fortau, så da lurer jeg på hvordan unger i alle aldre skal forflytte seg hvis de ikke skal få lov til å bruke gatene? Kanskje ungene må slenge seg i lianer, fra det ett treet til et annet som om de er etterkommere av Tarzan? Eller fly fra hustak til hustak med paraglidere? Men hva hvis det ikke blåser? Hvordan skal de komme seg fram da? Kanskje med en propell på ryggen, en sånn som Karlson på taket har? Hvordan skal de komme seg til skolen, for vi er vel i det minste enige om at det er smart at ungene kommer seg til skolen og lærer seg å bøye verb og hoderegning og om kommunevalg og stemmerett og alt det der? Hvis det altså blåser for lite til å fly med paraglider, så er det bare én mulighet igjen, å ta gata til hjelp, selv om denne bilisten mener det er en uhyrlighet. Og da dukker det opp en masse andre spørsmål også: Skal ungene få lov til å sykle? Er det for eksempel et poeng at de oppholder seg kortest mulig tid i gatene, slik at de som skal kjøre der og parkere det blir forstyrret minst mulig? Og hvis det er greit med sykkel, er det da også greit med sparkesykkel? Eller går den for sakte? Elektrisk sparkesykkel, da? Går den fort nok? Og skal det være forbudt å gå? Hvis det ikke skal være forbudt å gå, skal det da settes krav til minstehastighet? Hvor sakte skal det i tilfelle være lov å gå? Eller kanskje det er meningen at alle ungene skal kjøres til skolen fordi de er i veien når de er i veien og da kan de både forstyrre og forvirre den stakkars bilisten. Kanskje bilister ikke kjenner igjen unger når de ser dem, fordi de selv aldri har vært barn? Og hva med de som ikke er barn, skal de få lov til å oppholde seg i gata? Skal det for eksempel være attenårsgrense for å gå i gata? Og hva med de som lufter hunder? Det er jo greit med fuglehund når du flyr paraglider, men det er jo ikke alle som har fuglehund? Hva med de som for eksempel har chow-chow eller gordonsetter? Og hva med de som er gamle og kanskje dårlige til beins og ikke klarer å gå så fort? De med rullator? Skal de få lov til å gå i gata eller må de slenge seg i lianer, de også?
Slike spørsmål melder seg når en bilist erklærer at unger for uønsket i gata, og da tenker jeg at vi er nødt til å begynne helt på nytt. Vi må tilbake til firkant 1, som amerikanerne sier. Vi kan ikke løse det som er dagens problemer ved hjelp av årsakene som skapte dagens problemer. Det vil bare forsterke dem. Vi må bestemme hva som skal legge forutsetningene for boligområdene våre og da er det så opplagt at det ikke kan være bilene. Det er menneskene og det å leve og å bo som må sette rammene, og så må bilen innordne seg etter det. Det gjør ikke noe, bilen blir ikke lei seg, for den som trodde det. Bilen er bare en hjernedød samling mekaniske deler og elektroniske komponenter som er satt sammen på mer eller mindre vellykkete måter og tar seg ikke nær av noe som helst. Bilen er en robot, i motsetning til ungene. Det er bilistene som tillegger bilene følelser.
På grunn av denne bilistens påstand kommer jeg til å velge et parti som prioriterer ungene våre foran hans behov for å kjøre og å parkere. Framtiden kommer av seg selv, men det gjør ikke framskrittet, som jeg pleier å si.
