Antagelig er jeg den eneste nordmann som har debutert på alpinski i Danmark. Og meningsløst som det kan høres ut, det hele begynte med en spøk som har vokst til uanede dimensjoner.
La meg like gjerne begynne med begynnelsen.
Alpint har aldri vært min greie. Da jeg vokste opp på Oslos østkant, var nedoverski forbeholdt de velstående og deres bortskjemte og tildels ufordragelige barn. Jevnaldrende som sjelden lot en sjanse gå fra seg til å fortelle om hvor rike fedre de hadde, og hvor mye de hadde betalt for sine Pro-ski eller sine Le-coque-sportif-jakker. Vi andre måtte nøyes med bortoverski, nikkers og anorakker. Mens noen satt i baren med sine after-ski-before-dancing-while-drinking-shoes, satt andre med beksømstøvler ved et leirbål i en solhelling i Østmarka. Og mens noen betalte for å bli trukket opp en bakke, tråkket vi andre våre egne løyper. Alpint var soss. Dette var, med andre ord, før oljepengene begynte å strømme inn i Norge og den vertikale integreringen skjøt fart. Før alpinsporten ble almueliggjort, så og si. Dette var på første halvdel av 70-tallet.
Jeg har aldri likt å gjøre noe bare fordi andre gjør det, og fant at selv om andre sto alpint var ikke det alene grunn nok for meg. Min motvilje mot alpinsporten er naturligvis mitt personlige problem, bortsett fra at det slett ikke er noe problem, jeg lever fortsatt utmerket godt utenfor alpinbakkene. Kjernen ligger egentlig et ganske annet sted: I naturopplevelsen. Med tildels hektiske arbeidsdager, møter sent og tidlig, bilkøer og et døgn som hadde minst fire timer for lite, fantes det ikke en alpinbakke som kunne gi meg den avkoblingen og den roen jeg ønsket. Bytte ut bilkø med heiskø? Bytte ut storbystress med mylderet i bakken? Bytte ut den ene sentrifugen med en annen? Sorry, tror ikke det.
Gi meg heller de endeløse skogene. De snøtunge grantrærne. Silkeføret. Skiturer i måneskinn. De blinkende snøkrystallene. De frosne bekkene. Knirkingen under skiene. La meg gli bortover glennene og kjenne ensomheten. La meg snakke med himmelen. La meg lytte til stillheten.
Mange har forsøkt å få meg til å stå alpint.
«Du kan jo leie utstyr for en dag,» har de sagt.
«Og det må jo være kjedelig å gå omkring på disse plankene?»
«Neida,» har jeg svart. Det er slett ikke kjedelig. Jeg trives i mitt eget selskap og jeg nevner ikke med ett ord hva jeg mener om kostnadene ved én dag i alpinbakken. Leie av ski, støvler og hjelm. Heiskort. Overprisede forfriskninger. Jeg sier ingen ting om hva jeg heller ville brukt pengene på. Derimot forklarer jeg vennlig at det er lite å fotografere i en alpinbakke, bortsett fra alpinister, og jeg er en ivrig fotograf. Også.
Jeg hadde i grunnen tenkt å forlate denne jord uten å ha hatt alpinski på beina én eneste gang. Slik skulle det altså ikke gå.
Forklaringen begynner i 1993. Da var jeg på vei opp til Galdhøpiggen, bærende min yngste datter, og passerte det korte, men svært smale stykket der Styggebreen ligger åtte hundre nedenfor til høyre og bare venter på at en vandrer skal tråkke feil og falle utfor. Akkurat der, drøye 2000 meter over havet og med toppen av Svellnosa innen rekkevidde, akkurat da, den 25. juli 1993 klokken 14:07 tenkte jeg at noen burde skrive en bok om det danske høyfjellet. Om fjell som er tilpasset oss mennesker med høydeskrekk, slik at også vi kan gå i fjellet uten fare for liv og helse.
I åtte år ventet jeg på at boken skulle dukke opp. Forgjeves. Åtte år tok det, før jeg innså at jeg måtte skrive boken selv, hvis den skulle bli skrevet. Jeg begynte derfor på et prosjekt der hensikten var å spøke med den danske fjellverden. Jeg skulle skrive om rappellering i Danmark. Om danske fjellvettregler. Om å grave seg ned i tide. Om dansk fjellsmør. Hos meg, som hos de fleste andre nordmenn, var nemlig fordommene om Danmarks fjellverden store, og jeg hadde ingen anelse om hva den har hatt å si for utviklingen av demokratiet, språket, nordentanken, samhold og folkehøyskolene.
For å gjøre en lang historie kort: Boka ble antatt og utgitt og er fortsatt tilgjengelig i norske bokhandeler, den er utsolgt i Danmark og ble komplett som trilogi i Sverige i fjor. Danskene er imidlertid de heldigste, for de får en helt ny og annerledes utgave av boka i 2015. Ja, det har utviklet seg til en farsott i Danmark, der de har utviklet et fjellklatringskonsept som også du kan bli med på når du er der på ferie. Påmelding kan du gjøre på www.bestigbjerge.dk.
Danmarks Turistkontor, visitdenmark.no, spurte om jeg ikke kunne tenke meg å guide en gruppe norske journalister omkring i den danske fjellverden? Ta dem med til noen av de mest kjente toppene? Ejer Bavnehøj? Himmelbjerget? Og noen av de godt bevarte hemmelighetene som Sukkertoppen og Sindbjerg? Og samtidig sørge for innkvartering på noen godkjente basecamps, det vil si kroer med tilbehør?
Naturligvis kunne jeg tenke meg det. Slik hadde det seg at vi ble hovedoppslag i nyhetssendingene da vi firet Dannebrog på gjenforeningstårnet på Ejer Bavnehøj, og heiste det norske flagget til tonene av «Ja, vi elsker.» Slik hadde det seg at vi drakk vann av Gudenåens kilde. Og slik hadde det seg at vi endte opp i Silkeborgs skibakke hvor jeg ble tilbudt å prøve alpinski, i skyggen av Gjern Bakker (der høyeste punkt er Åshøj med sine 104 meter over havet). Jeg innrømmer at min sans for alpine øvelser ikke hadde forandret seg nevneverdig, men min sans for humor har det aldri vært noe å si på. Så jeg tenkte: Hvis det er ett sted i verden jeg skal debutere på alpinski, så må det nødvendigvis være i Danmark! Og som tenkt, så gjort. I brosjyren sto det: «Svisssjjj, svisssjjj, svisssjjj … Slalom som i vores nordiske broderlande eller i de sydlige alper – i vild fart ned over den hvide bakke og med vinden piskende ind i ansigtet!»
I øsende regnvær gjennomførte jeg min første og hittil eneste tur på slalåmski, og etter hva jeg vil karakterisere som en vellykket debut, inntok jeg mitt velfortjente glass øl med tilhørende snaps på den lokale Highland Café og Pub.
Jeg har latt det bli med det. Nok er nok. Når folk spør meg om jeg har stått alpint, svarer jeg «Ja, i Danmark.» Jeg lar andre snakke om puddersnø, off-piste, carving og twin-tip uten å blande meg inn. De av dere som fulgte med nyhetene fra fjell-Norge den vinteren, kunne ikke ha unngått å lese eller høre at rabiate ungdomsgjenger fra Norges rikeste kommune invaderte Hemsedal. Horder av bortskjemt, festglad og ufordragelig berme transformerte bygda under mottoet «Drinking, drinking ‘til the ship is sinking,» slått rundt seg med balltrær, slengt fra seg ølbokser, urinert når og hvor det måtte passe og fordrev så vel fastboende som gjester. Det er forbløffende hvor langsomt verden går framover, noen ganger.
Nei, gi meg heller de endeløse skogene …
Bildet: Skidag på Teisen gymnas, her er vi kommet til El Paso, for dere som er kjent i Østmarka. En dukkert i snøen var åpenbart forfriskende. I bakgrunnen ses en medelev som i dag er anestesilege ved et av landets største sykehus.
