Vi er ikke uten forfattere fra Groruddalen, men vi trenger flere. Zeshan Shakar, Øyvind Holen, Tom Egeland, Jonathan Castro og Karoline Mirkovic er ikke nok. Ikke på langt nær.
Jeg er ikke uten en viss erfaring som forfatter etter noen titalls bøker, men jeg har også mange års erfaring i å være redaktør for andre forfattere. I praksis betyr det at jeg ser kultur nedenfra, fra der den skapes. Utfordringen med det litterære lovverket i Norge er at det ser litteraturen ovenfra, fra de som har bukta og begge endene.
Første gang du får en forlagskontrakt kommer du til å bli stolt som en hane, eventuelt høne. Det står et eget punkt der om royalty, og størrelsen på den avhenger av om du har skrevet en skjønnlitterær eller faglitterær bok. Som skjønnlitterær forfatter får du 15 % royalty, og bare tanken på at du skal få betalt for manuskriptet, er nok til at du skriver under uten å blunke og knapt nok lese det som står med liten skrift.
Men, vent. 15 % royalty? Forlaget skal altså ha 85 %? Ja, de må nok det, for de har fancy lokaler sentralt i sentrum, korte arbeidsdager, lange ferier, fete kantiner, sommertid, gratis aviser, hagefester og hyggelige rabattordninger i øst og vest. Alt dette koster, og det er det du og de andre forfatterne på forlaget som skal betale. Det har blitt med litteratur som med torsk. Fiskerne får knapt 30 kroner kiloen, mens dagligvarebutikkene tar 414 kroner uten å blunke. Koster boka 399 kroner, får du 51.
Sannheten er imidlertid at det er ikke forfatteren som får 15 % royalty. Det er forlaget som får 85 % royalty, og det er forfatteren som gir dem det. For dette beløpet skal forlaget gjøre et antall oppgaver. Det er ingen i forlaget som har jobbet så intenst med boka som du. Du har holdt på med manuset sent og tidlig, latt katter, bikkjer og unger tidvis gå for lut og kaldt vann og brukt hvert ledige øyeblikk på å gjøre teksten din bedre.
Ja, du får egentlig ikke 15 % royalty heller, for den regnes fra såkalt heftet pris som er 85 % av innbundet bokpris. Det vil si at du får 15 % royalty av 85 % av utsalgsprisen. Eller 12,75 % av fullpris når det kommer til stykket. Hvilket betyr at forlaget beholder 87,25 %, så det er ikke rart at en forfatters medianinntekt i Norge var rundt 140.000 kroner for et par år siden. Til sammenligning banket forlagsdirektørene inn fete lønninger, fra 2 millioner og oppover. Derfor er det heller ikke rart at indiemarkedet har eksplodert de senere årene og at stadig flere forfattere velger å gi ut boka på eget forlag og beholder pengene selv. Det er neppe noen tilfeldighet at omsetningen i indiemarkedet ikke telles med i oversiktene, for da vil de tradisjonelle forlagenes markedsandel synke. Følgelig er det ingen som vet hvor mange bøker som faktisk selges i Norge eller hvor stor omsetningen faktisk er.
Sannheten er at uten forfatteren, vil alle i forlagene bli arbeidsløse. Redaktøren har ingen manuser å redigere, designerne ingen bøker å designe, trykkeriet ingen bøker å trykke, skuespillerne ingen lydbøker å lese inn, markedsavdelingen ingen bøker å markedsføre, bokhandelen ingen bøker å selge, bibliotekene ingen bøker å låne ut.
Naturligvis er det enklere å utgi på eget forlag, men det betyr ikke at boka er dårligere, selv om det finnes aktører som mistenkeliggjør indieforlag og antyder at det skal være annenklasses litteratur. Men Solvej Balle, som fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2022, og Sarah Herlofsen som ble nominert til Brageprisen i 2024, viser at indielitteratur holder et høyt nivå. Det finnes drøssevis av indieforfattere som har blitt kjøpt inn av Kulturrådet og jeg selv er redaktør for en indieforfatter som solgte så godt at hun sa opp jobben og nå lever ene og alene av å skrive. Dessuten, innen musikkbransjen har det mildt sagt vært stuerent i mange tiår å utgi låtene på egen label, forskjellen er bare at digitaliseringen begynte tidligere innen musikk.
Det heter seg at det bor én bok i enhver nordmann, så da tenker du at det bor minst én bok i deg også? Ja, det er mulig det. Hva slags bok har du i tilfelle lyst til å skrive? Stikk innom en bokhandel og sjekk hyllemeterne med bøker. Kikk nærmere på noen av dem du finner interessante. Du vil bli overrasket over hvor mange forskjellige bøker det finnes, og hva de handler om. Det finnes én bok om alt, og minst to bøker for mye annet. Så hva skal du skrive om som ikke allerede er skrevet om? Forsøk å google ideen din, og se hvor mange treff du får. Søker du på Churchill finner du 3150 bøker som allerede er skrevet. Hva skal den 3151 handle om, som de andre ikke har tatt opp? Har du lyst til å skrive en bok om incest? Det har 1439 gjort før deg. Vil du skrive en dystopi? Det finnes 278 stykker allerede. Slik kan jeg fortsette, men du har for lengst tatt poenget. Hva er det som får deg til å tro at du kan belyse et emne på en ny og oppsiktsvekkende eller spennende måte? Hvorfor er din historie så interessant at du skal bruke et årsverk eller mer av ditt liv på å fortelle den, når du i beste fall har én prosent sjanse for å få den utgitt på et tradisjonelt forlag?
Det forklarer også hvorfor så mange etablerte forfattere velger å kjøpe redaktørtjenester for egne penger før de sender fra seg manuset til forlaget. Jeg har selv et knippe etablerte forfattere som lar meg gjennomgå teksten før de sender den fra seg. Ja, det øker sjansen for å bli antatt, men det fritar samtidig forlaget for mange utgifter. Fint for dem, å kunne dytte kostnadene over på forfatteren, mens de fortsatt beholder sine 87,5 % royalty. Sånt sett, er det forlagene som har skapt indiemarkedet, for når du har gjort hele jobben og betalt halvparten av utgiftene, kan du like gjerne ta resten av jobben også. Du trenger bare å selge 10 bøker på egenhånd for å sitte igjen med like mye som 60 gjennom bokhandelen. Dessuten er det slik at innkjøpsordningen også kjøper inn indielitteratur og blir du kjøpt inn, blir regnestykket hyggeligere. Og det er heller ikke noe som stopper deg i å selge gjennom bokhandel også.
Jeg er sikker på én ting: Vi trenger flere bøker fra Groruddalen, og da mener jeg ikke bare oppvekstskildringer eller bøker om utenforskap. Vi trenger humorbøker fra Groruddalen, vi trenger krim fra Groruddalen, vi trenger kjærlighetsromaner fra Groruddalen, vi trenger sakprosa, dikt, bildebøker og barnebøker fra Groruddalen. Og ikke minst trenger vi dem fordi vi må bli flinkere til å lese slik at vi blir flinkere til å fremme våre saker og til å ta igjen.
Hvis du ett eneste sekund tviler på om å skrive bok er noe for deg, skal du heller bruke det året av livet ditt på noe annet. Bygge Lego. Lære deg å spille banjo. Anlegge kjøkkenhage. Restaurere en veteranbil. Modelljernbane. Hva som helst.
Men hvis du tenker, pokker ta Roger Pihl, den arrogante fjotten, jeg skal vise ham at jeg kan skrive – ja, da skal du gjøre det. Du trenger sisu for å skrive en hel bok. Du trenger pepp og kondis. Å skrive en bok er et maratonløp, ingen hundremeter. Og en maraton begynner på 37 kilometer. Hvem som helst kan løpe 37 kilometer, det er de siste fem som er slitsomme. Det er der gnagsårene virkelig gjør vondt. Det er da blodet renner. Bare så du er advart. Men for å tenne håpet: Klarer du å skrive én side om dagen i ett år, har du skrevet 365 sider. Det er en bok. Godt og vel. Lykke til!
