Året vi har lagt bak oss har vært både merkelig og utfordrende for oss i næringslivet. Det har alltid vært vanskelig å spå, og særlig om framtiden, men sjelden har det vært så vanskeligere å spå om framtiden som i 2021. Det er lov å håpe at det blir enklere i år.
Som daglig leder i enkeltpersonforetaket er det én av mine oppgaver å redegjøre for generalforsamlingen, det vil si meg, om året som gikk. Jeg kan med hånden på hjertet si at 2021 var et år som bød på en rekke utfordringer som den ansatte, det vil si meg, ble nødt til å ta på strak arm. Og den ansatte har møtt utfordringene med en positiv innstilling, stor evne til improvisasjon og tro på at alt skal bli så mye bedre. Sistnevnte begynte myndighetene riktignok å love allerede i april 2019, så nå må det være betimelig å anta det snart blir realisert.
Det er opplagt at utfordringen med pandemien tok mest oppmerksomhet, og gjorde det tidvis vanskelig å få arbeidet unna på normal måte. Normalt har arbeidet funnet sted i annekset på den andre siden av tunet, men da kravet om hjemmekontor for alle som kunne ha hjemmekontor kom, måtte den ansatte, det vil si meg, holde seg i våningshuset og ikke lenger gå over til annekset. Det medførte visse komplikasjoner ettersom foretakets stasjonære produksjonsutstyr, det vil si datamaskinen, var lokalisert i annekset og hjemmekontoret i våningshuset. Det er ikke til å stikke under stol at enkelte ansatte, det vil si meg, utfordret tidvis de forholdsregler myndighetene anbefalte og lot hjemmekontor være hjemmekontor og reiste til arbeidsplassen i annekset på vanlig måte. Ettersom enkelpersonforetaket bare har én ansatt, nemlig meg, og antallet øvrige reisende over tunet var tilnærmet lik null, ble smittefaren vurdert som forholdsvis liten og bedriftens HMS-ansvarlige, det vil si meg, så gjennom fingrene med løssluppenheten.
Hva overtid angår, så har daglig leder, det vil si meg, sett seg nødt til å pålegge den ansatte, det vil si meg, overtidsarbeid i tidvis omfattende utstrekning. Som enkeltpersonforetak kan arbeidsoppgavene ikke settes ut til eksterne leverandører, men må løses med den arbeidsstokken selskapet til enhver tid har til disposisjon, nemlig meg. Overtiden har således belastet lønnsbudsjettet med tjue prosent mer enn budsjettert, men økte inntekter har kompensert for økte utgifter.
Den økte ordreinngangen medførte at selskapets fagforening, det vil si meg, innkalte ledelsen, det vil si meg, og krevde lønnsforhandlinger på bakgrunn av endrede forutsetninger. Fagforeningen krevde at den ansatte, det vil si meg, skulle få sin andel av det økte overskuddet og at ikke ledelsen alene, det vil si meg, skulle høste fruktene av den ansattes arbeid, det vil si min. Ledelsen og fagforeningen ble enige etter forholdsvis siviliserte forhandlinger, og den ansatte, det vil si meg, uttrykte sin tilfredshet med forhandlingsresultatet. Imidlertid kunne ikke ledelsen, det vil si meg, garantere tilsvarende kompensasjon for kommende år med mindre omsetningen og den ansattes arbeidsinnsats, det vil si min, blir liggende på omtrentlig samme nivå som i fjor.
Jobbreisen var riktignok bare femten meter i utstrekning, men ettersom kommunegrensen går tvers over tomta, ligger annekset i en annen kommune med andre restriksjoner enn hjemmeadressen. Stundom har hjemmeadressen ligget i rød sone mens arbeidsplassen har ligget i grønn, eller omvendt. Noen ganger har begge ligget i gul sone, hvilket gjorde regeltolkningen enklere. I enkeltpersonforetaket har bedriftslegen, det vil si meg, foretatt jevnlige smittetester, men har til dags dato ikke kunnet registrere at den ansatte, det vil si meg, har blitt smittet. Følgelig har produksjonskapasiteten gjennom hele året vært tilfredsstillende, og foretaket har kunnet levere på alle innkommende ordrer. HMS-ansvarlig, det vil si meg, er rimelig godt fornøyd med tingenes tilstand.
Foretaket vurderte å delta i «sykle-til-jobben-aksjonen», men dessverre var avstanden mellom bostedsadresse og arbeidsplass for kort, og reisetiden ikke lang nok. Det har likevel vært viktig for enkeltpersonforetaket å få den ansatte, det vil si meg, i fysisk aktivitet, og således ble enkelte av utleierens forefallende oppgaver, det vil si mine, satt til foretakets vaktmester, det vil si meg. I praksis betød det pålagt snømåking om vinteren og gressklipping om sommeren. På denne måten kunne et visst aktivitetsnivå opprettholdes under pandemien. I denne anledningen har selskapet, det vil si meg, opprettet et bedriftsidrettslag for den ansatte, det vil si meg. Selskapet har også innført lunsjordning der selskapet, det vil si meg, betaler for maten, mens den ansatte, det vil si meg, står for tilberedelse og oppvask.
Enkeltpersonforetakets økonomi har vært stabil gjennom hele regnskapsåret, hvilket skyldes både flere nye kunder og gjenkjøp hos eksisterende. Dette har sin årsak i systematisk planlegging fra salgsavdelingen, det vil si meg, i samarbeid med forsknings- og utviklingsavdelingen, det vil si meg. Dette, kombinert med en økende priselastisitet i markedet og økt konkurransekraft, har gjort 2021 til et godt år i foretakets historie. Hvilket igjen har ført til større press på selskapets regnskapsavdeling, det vil si meg.
Nedstengninger og andre begrensninger i samfunnet har riktignok medført at det ikke har vært annet å foreta seg enn å arbeide. I anledning produktlanseringene åpnet selskapet også egen nettbutikk på adressen rogerpihl.no. Ledelsen, det vil si meg, ser med en grad av optimisme på nettsatsingen, ikke minst i en tid der pandemien ser ut til å vedvare. Enkeltpersonforetaket har også vært til stede på enkelte messer, men disse har vært høyst usikre kort gjennom hele 2021. Selskapets markedsdirektør, det vil si meg, har terminert markedsføring i sosiale medier, ettersom denne annonseformen har vist seg å være helt uten effekt. Markedsavdelingen, det vil si meg, har heller valgt mer finsiktede måter å selge produktene på.
For øvrig har foretaket utviklet et par nye produkter i 2021 som begge vil bli lansert i løpet av 2022, hvorav selskapet forventer betydelig oppmerksomhet rundt det ene. En oppmerksomhet som kan smitte over på andre av selskapets produkter, og således bidra til mersalg. Produktutvikling tar tid og vil ofte bare belaste bunnlinjen under utviklingsperioden, mens inntjeningen kommer senere. Ledelsen, det vil si meg, regner følgelig med at disse produktene vil bidra til en sunn økonomi også i 2022.
Sosialt har arbeidsmiljøet fungert fint, etter omstendighetene. Sommerferien måtte avlyses i juni/juli på grunn av innkommende ordrer, og ble derfor utsatt til midten av august. Heldigvis kunne den ansatte, det vil si meg, kaste om på ferieplanene og således få produksjonskabalen til å gå opp. Hardt arbeidstrykk til tross, det har ikke kommet til noen konflikter blant de ansatte, det vil si meg, og arbeidsmiljøet må kunne sies å være godt. Daglig leder, det vil si meg, er takknemlig for den ansattes offervilje, det vil si min.
Årets brannvernøvelser har gått knirkefritt. Alle ansatte, det vil si meg, kom ut av bygningen innen tidsfristen og gikk til avtalt møteplass der ledelsen, det vil si meg, kunne konstatere at det neppe er fare for liv og helse.
Årets julebord ble holdt i selskapets lokaler ettersom myndighetene innførte skjenkestopp på utestedene. Årets julebord ble således en sosial begivenhet der den ansatte, det vil si meg, sto for serveringen og ledelsen, det vil si meg, for det finansielle. I motsetning til enkelte tidligere julebord kom det denne gangen ikke til håndgemeng mellom ledelsen, det vi si meg, og den ansatte, det vil si meg. Unødvendig å si kanskje, men under hele julebordet kunne den ansatte, det vil si meg, holde én meter avstand til ledelsen. Altså meg.
