5. august 2020: Ubuden gjest

Følgende tildragelse skjedde i Ærøskøbing, trolig en av Danmarks aller vakreste byer. Den ligger på nordkysten av øya Ærø og hadde ikke mer enn 939 innbyggere ved forrige folketelling. Byen er først og fremst kjent for sitt maleriske uttrykk og sine mange fantastiske og fargerike inngangsdører.

Hit kom jeg en varm sommerdag med ferje for å bo et par dager på det pensjonatet jeg alltid bor på når jeg er i Ærøskøbing. Vertskapet skulle avsted på et familearrangement og vi hadde avtalt at jeg bare skulle gå inn bakdøren og lage meg en brødskive på kjøkkenet til lunsj. Folk på Ærø er nemlig svært hyggelige av seg, ja, det gjelder vel ofte folk som bor på øyer, uansett hvilket land det dreier seg om.

Det var riktignok et par år siden forrige gang, men jeg mente at jeg hadde god peiling på hvor hagen med kjøkkeninngangen var. Dessuten er pensjonatet ganske gjenkjenning ettersom det har én etasje mer enn husene omkring. Alt jeg trengte å gjøre var å cruise gatelangs i noen av smågatene for å finne porten som ledet inn i bakhagen som i sin tur ledet inn til kjøkkenet. Jeg parkerte og tenkte at det kunne smake godt med en liten lunsj før jeg bar koffertene opp til mitt faste rom. Ergo siktet jeg på kjøkkenet, gikk inn og skulle til å svinge mot venstre, men så viste kjøkkenet seg å ligge til høyre. Jeg tenkte ikke mer over det, for det var som sagt et par år siden jeg hadde vært her, og det var ikke første gangen jeg hadde surret med retningene selv om jeg var en temmelig habil orienteringsløper i ungdomsårene.

Vel inne på kjøkkenet åpnet jeg brødboksen først og fant fram et par skiver mørkt rugbrød. I kjøleskapet fant jeg et glass med dill-sursild, som er min favoritt hva sursild angår. Men det hadde jo passet bra med et hardkokt egg eller to ved siden av, og en kald øl. Til alt hell fant jeg en hel kasse Limfjordporter stående nederst i kjøleskapet, og mens jeg ventet på at vannet skulle koke opp, jekket jeg ølen og satte med godt til rette ved kjøkkenbordet og pustet ut. Det er alltid godt å komme fram, men det er enda bedre når det venter en kald Limfjordsporter, verdens beste øl etter min mening. Noe av grunnen kan naturligvis være at jeg bare får tak i det på utvalgte steder i Danmark, for hvis det var tilgjengelig på hvert gatehjørne ville det være altfor vanlig og aldri noe å glede seg til. Rødbeter fant jeg også. Da vannet kokte, la jeg eggene oppi og stilte nedtellingsuret på mobilen, helte øl i et glass og tok en dyp slurk. Akkurat idet jeg skulle legge sursildbiter på brødskivene hørte jeg noen bevege seg inn fra stuen. Merkelig, vertskapet hadde da virkelig fortalt at de skulle være bortreist? Eller spøkte det? Nei, det var en hund, uten at det overrasket meg på andre måter enn at jeg hadde trodd vertskapet ville tatt med seg hunden på familiesammenkomsten. Jeg visste at de hadde en hund, men trodde faktisk at det var en annen rase enn den som sto foran meg med bedende øyne og lurte på om han kunne få litt mat, han også. De hadde da virkelig en større hund forrige gang, men kanskje han ikke levde lenger og at de hadde fått seg en ny? Jeg tenkte at det kunne sikkert ikke skade om han fikk en liten kopp med hundemat, og etter å ha lett litt rundt omkring, fant jeg både tørrfor og en hundeskål. Han fulgte etter meg hvert steg jeg tok, han skjønte at jeg var i ferd med å finne fram lunsj til ham også, og var meget fornøyd med serveringen. Snill hund, tenkte jeg, men vakthund ville jeg vel ikke kalle ham, med mindre eierne hadde fortalt ham på forhånd at jeg skulle komme og at han skulle oppføre seg pent.

Hunden var ferdig med å spise like etter at jeg hadde tatt opp eggene, skrelt og delt dem og lagt dem på tallerkenen. Han var åpenbart tilfreds, så la han seg på føttene mine, som for å varme dem. Jeg lot ham ligge der og inntok min egen lunsj med god appetitt. Jeg var akkurat ferdig med den første brødskiven og skulle til å begynne på den andre, da det gikk i inngangsdøren. Det var ikke nye gjester, men husets beboere som kom tilbake. Til min store overraskelse kjente jeg dem ikke igjen. Det var et ektepar i femtiårene. Det var høyst merkelig. Og det rare var, at også de ble overrasket over å finne meg sittende i kjøkkenet deres, spisende sildemat med hunden deres på føttene. Langsomt fikk jeg en ubehagelig følelse av at noe var galt, og snart gikk det opp for hva det måtte være.

Før de nyankomne rakk å si noe, kom jeg dem i forkjøpet: «Jeg har gått inn i feil hus, har jeg ikke?» Og så fortalte jeg hvilket pensjonat jeg skulle til. Mannen forklarte at pensjonatet lå i den andre halvdelen av tomannsboligen. Rødbetene var bleke i forhold til meg. Snakk om å tabbe seg ut. Gå inn i et vilt fremmed hus, lage seg lunsj og forsyne seg av øl. Jeg burde skamme meg, og måtte forklare sammenhengen. De lo godt, begge to.

«Ja, men så skal du også ha en snaps,» sa mannen, forsvant ut i stuen og kom tilbake med en flaske med noe brunt i. Han fant fram tre glass og helte opp til oss alle. Hun fortalte at de for så vidt var vant til å få besøk, men at dette var første gangen de hadde fått gjester på denne måten. Siden de tok besøket min såpass pent, tillot jeg meg å nevne at vakthunden deres var i snilleste laget. Det var de enige i, den hadde et forbedringspotensial der, men de trodde ikke den ville komme til å bli noen god vakthund, uansett. Den var rett og slett for glad i folk. Så lurte de på om jeg ikke kunne tenke meg en kopp kaffe, og da måtte jeg takke nei, for det fikk være måte på hvordan jeg skulle trenge meg på. De skulle ha kaffe uansett, sa de, og en kopp fra eller til, spilte ingen rolle. Jeg så ingen andre muligheter enn å takke ja da jeg ble nødet, men tilbød meg å løpe ned i gaten, til bakeren, og kjøpe noe søtt til kaffen. Heldigvis fikk jeg lov, og kom tilbake med tre spandauere, som riktignok passet best til frokost, men fungerte fint som forsoningsgave.

Da jeg sjekket inn på pensjonatet en drøy times tid senere, spurte de om jeg var sulten. Jeg beklaget og forklarte at jeg akkurat hadde spist lunsj.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.