Det har unektelig blitt sommer i år også, og Onsdagspihlsen er sikkert ikke den eneste som skal ha litt velfortjent ferie. Valutakursene har gått feil vei for oss i Norge, en dansk krone koster halvannen og en kanelsnegle tømmer lommeboka for mer enn den smaker. Derfor er det mange som velger å tilbringe ferien i gamlelandet i år, og det kommer sikkert til å bli populært hos den hjemlige turistnæringen.
Vanligvis har vi det altfor travelt når vi skal et eller annet. Se bare når vi skal ombord på bussen eller t-banen, det er om å gjøre å komme først, for det er kamp om sitteplassene. Det samme når vi skal av igjen, da dytter vi gjerne til hverandre i døråpningen for å komme ett tidels sekund fortere av, og vi løper i sikk-sakk opp- og nedover rulletrappene. Denne oppførselen tar vi ofte med oss ut i trafikken, vi slipper ingen fram, vikeplikten og fartsgrensene er det ikke så farlig med, for vi kan fort bli fire-fem meter forsinket og det vil være en katastrofe. Derfor er min oppfordring denne sommeren å roe ned, slappe av og kule egget. Det er mye å vinne på å sette ned farten se etter de små tingene.
Å se de små tingene er noe vi må lære oss, for vanligvis halser vi av gårde fra den ene severdigheten til den neste, og aller helst må den neste være større og flottere og bedre og mer berømt enn den forrige. Gjerne også forgylt. Men landet vårt er smekkfullt av små, rare ting som du kan oppdage dersom du skrur ned hastigheten. Binderssteinen for eksempel, til minne om oppfinneren Johan Vaaler som tok patent på bindersen og som er et av de produktene vi i Norge liker å briske oss med og fortelle utlendinger at er en norsk oppfinnelse og som viser hvor geniale vi er her oppe på gråberget.
Johan Vaaler tok artium i 1887 og måtte livnære seg som huslærer mens han studerte elektronikk hjemme. I 1892 fik han ansettelse på Bryns patentkontor i Kristiania, hvor han arbeidet helt til han døde i 1910.
I 1899 søkte han patent i Tyskland på en papirklemme av ståltråd til å holde papir sammen, et patent som ble innvilget 6. juni 1901. Samme år fikk han også amerikansk patent på den samme oppfinnelsen. Så langt, så bra. Papirklemmen Vaaler utviklet var imidlertid mindre funksjonell enn den versjonen vi alle kjenner hvor ståltråden gjør to fulle runder, og kom derfor aldri i produksjon. Vaaler var neppe klar over at den langt mer brukbare og praktiske bindersen av varemerket Gem allerede fantes på markedet i flere land. Den hadde vært i salg i USA siden 1894 og antakelig i Storbritannia i flere år før det, men var sannsynligvis ennå ikke kommet til i Norge. Den papirklemmen vi kaller binders, ble fremstilt av The Gem Manufacturing Company i England. Derav kommer den svenske betegnelsen for binders: ett gem. Felles for binderser er selve virkemåten, den baserer seg på torsjonsprinsippet og materialets elastisitet. Når et antall papirark føres inn mellom bindersens to tunger, bøyes disse ut og klemmer arkene sammen, idet tverrenden utsettes for vridning eller torsjon. En tykk papirbunke fører til overskridelse av elastisitetsgrensen og vil ødelegge bindersen. Den mister spensten og løsner når bunken blir for tykk, og den blir varig deformert. Ut fra kunnskapen om at Vaaler oppfant en slags binders, er det oppstått en norsk myte om at han faktisk oppfant den vi bruker i dag. Men Vaalers versjon var mindre brukbar fordi den siste runden på ståltråden manglet.
På 1920-tallet ble Vaalers patent gjenfunnet i tyske arkiver av overingeniør Halvard Foss ved Patentstyret. Overingeniøren fortalte til Aftenpostens A-magasin den 31. desember 1988 at han gjorde oppdagelsen kjent for sine omgivelser, og dette var antakelig opprinnelsen til myten om Johan Vaaler som bindersens oppfinner. Dessverre hadde han ikke sjekket tegningene nøy nok, og oppfattet Vaalers binders identisk med den de fleste av oss har eller har hatt i kontorskuffen.
Den norske dyrkelsen av Vaaler som opphavsmann nådde høydepunktet i 1999, hundre år etter at han søkte patent i Tyskland. Da utga Posten et frimerke med bilde av en binders som det første i en serie frimerker om norsk oppfinnsomhet. Bakgrunnen var en faksimile av det tyske «Patentschrift». Figuren i forgrunnen var imidlertid ikke den papirklemmen Vaaler tegnet på patentsøknaden, men av den vanlige gem-typen. Litteraturen om binders, også internasjonalt, krediterer ofte feilaktig Vaaler med en oppfinnelse som er blitt et symbol på teknisk genialitet. Så sent som i 2005 ble Vaaler gitt denne æren i Norsk biografisk leksikon.
Binderssteinen av kunstneren Arne Lindaas avduket som et minnesmerke over Johan Vaaler og hans patent på Lierfoss i Aurskog Høland kommune, like ved gården hvor han ble født. Minnesteinen ble reist etter initiativ av Aurskog historielag i samarbeid med Aurskog-Høland kommune og Lierfoss og omegn vel 23. oktober 1999. Arne Lindaas var designer, kunsthåndverker og billedkunstner som i hele sin yrkeskarriere var særdeles allsidig. Han tegnet glass, porselen, tekstiler, illustrasjoner, bokomslag, intarsia, suvenirer, frimerker, leker og mye mer. Gjennom mer enn et halvt århundre var Arne Lindaas med på å prege norsk brukskunst. Med sin allsidige virksomhet bidro han til å styrke interessen for gode og vakre bruksting til hjemmet. Fra 1964 fant Guri og Arne Lindaas sitt hjemsted i Rømskog i Østfold, der de i 1975 kjøpte gamle Sandem skole. Med enkle midler klarte de å skape et sentrum for kunst og brukskunst, husflid og kunsthåndverk
Vaaler skal ha vært en stor teknisk begavelse med en fabelaktig hukommelse, men dessverre døde han så tidlig at han aldri rakk å få fullt utløp for talentet. Ifølge hans familie skal han ha vært en beskjeden og innesluttet person, uten den pågåenhet som er nødvendig for å gjøre en oppfinnelse til en kommersiell suksess. Men det vitner i hvert fall om stort pågangsmot at han faktisk søkte og fikk patent for sin papirklemme i to store industriland. Det må ha vært hans livs store skuffelse å oppdage at andre hadde kommet ham i forkjøpet med et mer anvendelig produkt. Patentrettighetene hans fikk utløpe i all stillhet. Heldigvis slapp han å oppleve i ettertid å bli tilkjent ufortjent berømmelse for en mislykket oppfinnelse.
Siden bindersen brukes til å holde ark samlet, ble den under krigen et symbol på norsk samhold mot okkupasjonsmakten. Koblingen til norsk motstand mot tyskerne har bidratt til å gjøre myten om bindersen som en norsk oppfinnelse ekstra seiglivet.
Men Bindersteinen står der, den dag i dag, og selv om den er ganske beskjeden av seg, er den likevel ganske sjelden og uvanlig. Den er trolig ett av de få minnesmerkene som er reist til minne om noen som ikke har funnet opp noe. Onsdagspihlsen er tilbake 9. august, i mellomtiden ønsker jeg dere deilige sommerdager. Kjør pent, og se dere godt om. Da kan dere få med dere Binderssteinen og andre lokale severdigheter.
