I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen?
En av Danmarks mange nasjonalsanger er skrevet av Grundtvig og heter «Langt højere bjerge» der du allerede i det første verset møter essensen av Danmark: «Vi er ikke skabte til højhed og blæst, ved jorden at blive, det tjener oss best.» Danskene lar nasjoner med flottere språk, klokere folk og høyere tinder være nasjoner med flottere språk, klokere folk og høyere tinder. Når landets høyeste topp bare når 170,86 meter over havet er det naturligvis grenser for hvor kjepphøy landet kan være, men i overført betydning forteller teksten til Grundtvig om et folk som setter andre verdier enn høydemeter og tjukke lommebøker høyest. Det handler om å lære seg å elske de nære ting, og da kommer Mount Everest et godt stykke ned på listen.
I stedet for å risikere livet i et meningsløst selvrealiseringskappløp burde de lære av våre danske venner og heller bestige Danmarks laveste fjell, Harehøj. Det er tross alt langt færre som har vært der og som kan skryte av det, enn som har vært på Mount Everest og som kan skryte av det, selv om Harehøj bare måler 3 meter over havet. Et stykke inne på øya Saltholm ligger toppen, like utenfor København. 3 meter er verken høyt eller bratt, men likevel nok til å få oversikt over øya, Øresundbroen og den nærliggende Peberholm. Skal du velge deg en topp, er det Harehøj du bør velge.
Harehøj er ikke så enkel å klatre opp på som den kan høres ut til, selv om du riktignok kan klare deg uten ekstra oksygen. Til øya Saltholm går det ikke båt, ikke bro og det er for langt å svømme. Så enten må du ha med deg egen båt eller så må du betale noen for å seile deg over. Det er ett eneste sted hvor sjøen er dyp nok til at du kan gå i land, og nåde deg om du tar opp plassen til postbåten eller kreaturbåten Mathilde. Ettersom øya er privateid er det en ubetinget fordel å ha fått tillatelse til å gå land av eierne.
Stedsnavnet Saltholm opptrer allerede i år 1230 i kong Valdemars jordebok, der Valdemar Sejr skjenket øya til biskopen i Roskilde, Niels Stigsen. Midt i Øresund ligger øya og terrenget er som et puslespill av dammer, pytter og enger med vandreblokker fra istiden spredt omkring. Grunnen består av kalkstein, og kalksteinsbruddene har satt spor. Nettopp dette virvar får du et glimt av like før SAS-maskinen fra Oslo lander på Kastrup. Forutsatt du har vindusplass på venstre side.
Hollandske bønder som bosatte seg på Amager i 1521-tallet fikk privilegium av Christian 2. til fritt å bruke og beholde Saltholm, til store protester fra danskene på Amager. Protestene førte fram og i 1541 fikk de samme rettigheter som hollenderne. De lot dyra sine beite på Saltholm, en tradisjon som varte i mange århundrer, helt til landbruksdriften ble forpaktet bort i 2004. I dag beiter omkring 250 kyr her, sommer som vinter.
Under pestepidemien i 1709 måtte utlendinger som skulle til København oppholde seg i karantene på Saltholm i 40 dager. Tre pakkhus og ett våningshus ble bygget for å ta imot turiststrømmen, skipene la til kai og last og mannskap ble satt i karantene. Mange døde og ble begravet på øya, men smitten kom likevel til Amager, der halvparten av innbyggerne ble smittet og døde. Karantenestasjonen ble like gjerne nedlagt.
Saltholm lå strategisk plassert i forhold til gjennomseilingen i Øresund, og for å vise en vilje til å kontrollere gjennomseilingen, anla Danmark to batterier på øya. Barakke Batteri ble anlagt på den nordvestlige delen, og Saltholm Batteri på vestkysten. En 3,3 kilometer lang jernbanelinje forbandt dem med hverandre og ble innviet i 1915 av forsvarsminister Peter Munch. Jernbanen ble også brukt av ungene på øya til å «seile» med dresin, det gikk fort medvinds, desto saktere motvinds og fullstendig håpløst å krysse.
I 1873 solgte staten øya til grunneierne på Amager og i dag er det eierlaugets medlemmer som eier den. Planene for øya har vært mange opp gjennom årene, i 1942 begynte planene om å gjøre den til en sydhavsøy for ferieformål og i 1969 begynte planene om å anlegge en hovedflyplass. Flyplassen ble vedtatt i 1973, men akkurat som i Norge var det rikelig med skjær i sjøen. I 1983 ble det sydøstlige farvannet lagt ut til selreservat og Saltholm ble fredet. I 1992 ble utbyggingen av Kastrup vedtatt og Saltholm gled over i en langt mer døsig tilværelse.
På grunn av fredningen er Saltholm belagt med ferdselsrestriksjoner og det er bare på deler av den nordligste enden du kan ferdes, mens den sørligste delen er stengt året rundt og her finner du Harehøj. Den er følgelig ulovlig å bestige, i motsetning til Mount Everest. Du må ha tillatelse og selv da må du ha med deg oppsynsmannen som vanligvis har mer presserende oppgaver å ta seg av. Det er imidlertid ikke umulig, for jeg har klart det to ganger.
Navnet Harehøj beskriver en faktisk funksjon toppen hadde, og fortsatt har. Ved springflo og særlig høy vannstand ble Saltholm mer eller mindre liggende under vann, og da harejakt i sin tid var et nødvendig tillegg for livets opphold ble Harehøj anlagt i 1827 som et tilfluktssted for harene. En slags Noas ark for harer.
Noen ytterst få hevder at Jordbjerg på Lolland er Danmarks laveste fjell, men det stemmer ikke. Jeg besteget det også. Jordbjerg er dobbelt så høy, måler hele 6 meter over havet, men virker mye høyere fordi landskapet rundt ligger lavere enn havoverflaten.
I motsetning til Mount Everest, kan du sette deg på Harehøj en solskinnsdag og nyte nistepakke og en medbrakt øl. Hvilket bringer oss tilbake til de siste setningene i Grundtvigs sang: «Og da har i rigdom vi drevet det vidt, når få har for meget og færre for lidt.»