5. oktober 2016: Vinduet i Lacock

Hvis du tar toget fra Paddington i London mot Bristol, går av på jernbanestasjonen i Chippenham og tar bussen sørover til den vesle landsbyen Lacock i Wiltshire, kommer du et sted som har vært location for nesten hver eneste engelske, historiske film du kan komme på. Og selv om byen renner over av nydelige scener og detaljer, er det likevel ett enkelt, smårutet vindu i en bortgjemt korridor i Lacock Abbey som er det mest interessante.

Lacock Abbey er opprinnelig et augustinerkloster som ble grunnlagt på 1300-tallet og som senere ble slott for velstående familier der den siste av dem donerte eiendommen til The National Trust som nå eier den og har åpnet den for publikum.

William Henry Fox Talbot
Vi må skru kalenderen tilbake til 11. februar 1800, da ble William Henry Fox Talbot født, eneste barn til William Davenport Talbot og Lady Elisabeth Fox Strangways. Det er vel ingen overdrivelse å si at han var født med sølvskje i munnen, og selv om dette ofte er et uttrykk med negativ klang, viste det seg å være svært positivt i William Henrys tilfelle.

Han fikk anledning til å studere ved Trinity Collage og interesserte seg først og fremst for optikk som han senere skulle kombinere med fotografering. For å gjøre en veldig lang historie kort, han fant rett og slett opp en måte å kopiere bilder på, en teknikk han kalte kalotypi. Papir av beste kvalitet ble påført en oppløsning av sølvjodid og kaliumjodid. Like før bruk ble arket behandlet med en blanding av eddiksyre, sølvnitrat og gallussyre. Papiret ble eksponert enten i våt eller tørr tilstand. Bildet ble fremkalt i en blanding av sølvnitrat og gallussyre og det fremkalte papirnegativet ble gjort gjennomsiktig med bivoks før det ble kontaktkopiert til et positivt bilde på et nytt ark kalotypipapir. Rent praktisk betød det at han kunne fremstille mange kopier av det samme bildet, og slik kunne bildene spres ut over, ikke bare England, men over hele verden. Det var en revolusjonerende oppfinnelse selv om bildene var små. De var ikke større enn et frimerke, og negativene kunne ikke forstørres, men ble kontaktkopiert. De forble altså like små, men ble positive og dermed også forståelige.

Musefellene
For å fotografere fant han opp et lite kamera, nærmest en boks med teleskopokular som objektiv, og fikk den lokale snekkeren til å bygge dem for seg. Eksponeringstiden kunne være så kort som tretti sekunder, noe som på den tiden var dramatisk kort. Det var kona hans Constance som ga kameraene navnet «mousetrap» og navnet ble sittende. Mousetrap Camera er i dag et kjent begrep for alle med interesse for analog fotografering.

Lacock
Han dro ikke langt for å fotografere, landsbyen Lacock var breddfull av motiver og det fantes nesten ikke en krok som ikke ble avbildet. Alt fra blader på trærne til bygninger og gateløp fotograferte han. Seksti år etter at hans død 17. september 1877 fant barnebarnet hans Matilda alle de første negativene, og dermed hadde de verdens beste grunnlag for å tilbakeføre landsbyen til den stand den hadde hatt på 1850-tallet. Alt moderne krimskrams kunne fjernes og det eneste som skiller landsbyen i dag fra den på 1850-tallet er asfalt på veien og de parkerte bilene. Så når filmer skal spilles inn blir alle bilene ryddet vekk, asfalten dekkes med grus og subbus, inn kommer hester og kjerrer og vips! 1850 er tilbake!

Vinduet
lacock-abbey-vinduetDa jeg besøkte landsbyen og slottet var det først og fremst for å se på motivet for Fox Talbots aller første bilde, verdens første bilde tatt på et negativ som kunne kopieres til bilder; nemlig det smårutete vinduet i en av korridorene. Jeg hadde reist både langt og lenge, og gledet meg som et barn til å få se dette vinduet. Jeg ble desto mer skuffet da jeg oppdaget at det ikke var lov for publikum til å stoppe opp i denne korridoren, men var nødt til holde oss i konstant bevegelse av frykt for at noen skulle begå hærverk eller andre pøbelstreker. Og for å vise at de mente alvor sto det vakter med jevne mellomrom for å passe på at folk ikke stoppet opp. Akkurat sånn som ved utstillingen av kronjuvelene i Tower. Tenk, skulle jeg ha reist en halv dag bare for å få se dette vinduet bare noen få sekunder? Det kostet en halv formue å komme inn og dermed ville dette bli noen av de dyreste sekundene i livet mitt.

Jeg ga meg ikke så lett, men sjanset på å spørre den kvinnelige vakten om jeg kunne få stoppe ett tusendels sekund for å fotografere vinduet. Jeg forklarte at jeg hadde kommet ene og alene på grunn av dette og la for dagen at jeg kjente historien. Da hun forsto at jeg åpenbart hadde dypere kjennskap til William Henry Fox Talbot enn den gjennomsnittlige besøkende, tok hun meg i armen og sa at jeg fikk lov til å bli der så lenge jeg ville. Jeg fotograferte et vrient motiv, i slike motlyssituasjoner kan det være vanskelig å se både interiøret og landskapet utenfor samtidig; særlig når bruk av blits på grunn av brannfaren på det strengeste var forbudt.

Da jeg var ferdig med å fotografere tok hun meg til side og loset med ned i en liten sofa. Der fortalte hun meg historien om William Henry Fox Talbots liv og levnet, og hver gang noen andre av publikum forsøkte å stoppe opp, ble de pisket videre. Jeg ble behandlet som en konge. Etter en drøy time følte jeg at jeg hadde opptatt nok av tiden hennes og takket for oppmerksomheten, vennligheten og all kunnskap hun hadde delt. Hun ønsket meg god reise videre og velkommen tilbake. Når som helst.

William Henry Fox Talbot og mange andre pionerer er lett å glemme når du fotograferer med mobiltelefonen, trykker på utløseren og får hundre bilder i rask rekkefølge som den største selvfølgelighet. Av og til, som hver gang jeg kikker på mitt eget bilde av vinduet i Lacock, skjenker jeg en tanke og takk til alle de geniale menneskene i historien som brakt fotografiet framover, bit for bit.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar