5. september 2018: Sinkhvitt, Sputnik, gin & tonic

De av oss som reiste med trikk i retning Oppsal og senere Bøler, vil garantert huske tegnbygningen til Den norske Zinkhvidtfabrik som lå ved Alnaelven, litt nord for Bryn stasjon. Utsikten fra trikkevinduet og senere t-banevinduet var formidabel mellom Hellerud og Brynseng, særlig på tur nedover.

Den norske Zinkhvidtfabrik nederst til venstre, Bryn teglverk til høyre. I horisonten skimtes konturene til Teisen skole og Østre Aker kirke. Bildet er utlånt fra Østensjø historielag.

Da Bryn jernbanestasjon ble åpnet i 1858, fire år etter åpningen av hovedbanen, ble Bryn snart et naturlig et etableringssted for ny industri. Gründeren Marius Gjersøe etablerte The Norwegian Electric White Lead Co Ltd i 1891. Han døde i 1934. I 1893 skal fabrikken ha blitt overtatt av tønsbergrederen Hans Julius Gjersøe (1861-1928) og gitt navnet Christiania Blyhvidtfabrik. Marius Gjersøe ble da ansatt som disponent for fabrikken.
Hans Julius Gjersøe var gift med Olette Amalie Andersdatter (1856-1941) uten at hun så vidt vites hadde noe med fabrikken å gjøre. De fikk tilsammen åtte barn, sju gutter og én jente, så det er mulig hun hadde hende fulle på hjemmebane.

Fabrikken produserte blyhvitt til malingsproduksjon. Blyhvitt er egentlig et hvitt, giftig og krystallinsk stoff som finnes i naturen som mineralet cerussitt. Blyhvitt har stor dekkraft, god heftevne og kraftig hvit farge, men har den ulempen å reagere med svovel i lufta. Derfor blir hvitfargen først gulaktig, senere brunlig. Dessuten er blyhvitt giftig og har blitt forbudt til bruk innomhus.

I 1934 startet grosserer Carl Bøyesen, født 14. oktober 1886 i Halden, Norske Zinkprodukter. Dette var det samme året som Marius Gjersøe døde, så det er ikke helt usannsynlig at fabrikkene fusjonerte på en eller annen måte. Og at Den norske Zinkhvidtfabrik dermed oppsto som et resultat av fusjonen, eller oppkjøpet. Den norske Zinkhvidtfabriks bygninger består av én og toetasjes teglsteinsbygninger og ble oppført i 1914-1915. Det betyr at fabrikken nødvendigvis må ha hatt tilhold annet steds før den kom til Bryn. Bygningen er delt i tre; den sørligste delen inneholdt blyhvittfabrikken, den midterste inneholdt filtreringsanlegget for sinkhvitt og den nordligste inneholdt tønnefabrikken.

I 1905 mistet Christiania Blyhvidtfabrik hovedmarkedet sitt, Sverige. Om frafallet av kundene kunne knyttes til unionsoppløsningen 7. juni samme år vites ikke, men selskapet måtte finne og utvikle nye produkter som var bedre tilpasset det norske markedet. Sinkhvitt ble dermed det nye hovedproduktet, rettet mot blant annet fargeindustrien og papirindustrien. I mellomkrigsårene var fabrikken alene i Skandinavia om å produsere sinkhvitt, som rent kjemisk er det samme som sinkoksid. Sinkhvitt har vært i bruk som malerfarge fra 1845-tallet og har flere fordeler i forhold til blyhvitt, det er meget motstandsdyktig mot luft og svertes ikke av hydrogensulfid. I dag har titanhvitt, eller titandioksid, overtatt rollen som hvitt fargestoff til bruk i maling, plast, papir, gummi, emalje, glass, kosmetiske preparater, matvarer, medisiner og mye mer. Det er en økende bekymring for at den omfattende bruken av titandioksider kan gi helseskader og forurensing av ferskvann og kystområder.

Carl Bøyesen var utdannet innen kjemi og var en kjent forretningsmann innen lakk- og malingsbransjen. Han var heller ingen ukjent mann i andre sammenhenger, han var medlem av Aker herredsstyre, formannskap og boligråd. Han var formann i Ullern høyere skoles forstanderskap. Han var medlem av Oslo Handelskammer, Oslo Børs’ voldgiftskommisjon. Han var formann i Norges Handelsstands Forbund 1946. Han var regjeringsrepresentant i handelsforhandlinger med andre land. Han var medlem av departementskomiteen for innløsning av reelle apotekerprivilegier. Og han var kongevalgt medlem av plakatkomiteen for salg av gifter. Han hadde med andre ord nettverket i orden.

Konkurransen for Den norske Zinkhvidtfabrik var stor fra utenlandske leverandører og bedriften slet til tiden svært tungt. På 1950-tallet overtok Carl Christian Bøyesen (1917-1999) som disponent, men han var egentlig musiker og tekstforfatter, så fabrikklivet interesserte ham neppe i så stor grad som det burde. Han var kjent som Calle eller CC Bøyesen, men neppe i maling- og lakkindustrien. Han sto bak teksten til slagere som Nora Brocksteds «Er du glad i meg ennå, Karl Johan?» og The Monn Keys «Å Maria, jeg vil hjem til deg» og Grynet Molvigs «Det var du som sa nei.» Og han har vært tekstforfatter for artister som Sputnik, Arne Bendiksen, Kjell Vidars, Wenche Myhre, Banana Airlines, Kjell Karlsens orkester, Karin Krogh og Jan Høiland.

Muligens var det i en siste krampetrekning at fabrikken lanserte sin egen merkevare Gromolitt, oppkalt etter mannen som eide resepten, Gromholt. OBOS var en av kundene som benyttet Gromolitt, blant annet på Lambertseter og Tveita. Det kunne likevel ikke forhindre at fabrikken gikk konkurs på midten av 1960-tallet. Selv om fabrikken er borte for lengst, lever i hvert fall mange av sangene videre.

Sinkhvitten som ble produsert ble lastet i tønner for å bli fraktet ut til markedene, men i dag er det noe helt annet som puttes på tønner i den samme tegnsteinsbygningen. Bygningen er til å kjenne igjen på utsiden, men inne har det skjedd store forandringer. Ginbølgen som har skvulpet over hele kloden, har også kommet til Norge. Vodka og brunt brennevin som konjakk og brandy mister popularitet med stor fart, til gjengjeld har folk fått øynene opp for små håndverksdestillerier som brenner med både sjel og hjerte. Oslo Håndverksdestilleri flyttet inn i lokalene til Den norske Zinkhvidtfabrik i 2015 og ble dermed det første destilleriet i Oslo på hundre års tid. Trolig kunne de ha funnet mer rasjonelle lokaler, men det er noe med miljø, historie og beliggenhet som moderne har vanskelig for å matche.

Og som den gamle sinkhvittfabrikken eksporterte sine produkter til utlandet, eksporterer også Oslo Håndverksdestilleri gin og akevitt, foreløpig til åtte land. Alt de putter i potetspriten finnes du voksende i Norge, enten det er angelikarot eller ugress.

Den norske Zinkhvidtfabrik er en viktig del av det historiske miljøet rundt Bryn stasjonsby, og det er ingen selvfølge at dette miljøet kommer til å overleve. Utbyggere er en sulten art og området bærer preg som en følge av byggerestriksjonene langs E6. I 1999 ble Den norske Zinhvidtfabrik foreslått omgjort til kontorområde av arkitektkontoret Hille & Melbye. Selve bygningen skulle bestå, men bli lukket inne av sju etasjer høye glass- og betongbygninger. I praksis ville det bety det samme; nemlig at Den norske Zinkhvidtfabrik forsvant ut av folks bevissthet. Heldigvis ble disse planene skrinlagt, og vi kan bare håpe at stasjonsbymiljøet skal overleve, også i framtiden. Vi kan i hvert fall ta en skål på det. I gin & tonic.

Kilder: Ketil Bro, Norsk Teknisk Museum, Oslo Håndverksdestilleri, Prosjekt Runeberg, Rockheim nasjonale museum for populærmusikk, Store norske leksikon, Vinmonopolet

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.