6. juli 2016: Brenneslene på Kongenshøj

Jeg tror jeg vet hvordan Hiram Bingham følte det da han oppdaget Machu Picchu i Urumbambadalen i 1911. Jeg hadde det på samme måte da jeg oppdaget Kongenshøj utenfor Diernæs på Fyn nitti år senere. Slik Machu Picchu ble gjenfunnet etter å vært glemt en lengre periode, gjenfant jeg Kongenshøj, slik den har vært glemt. Slik Hiram Bingham sikkert ble stående i undring over hva han hadde funnet, ble jeg stående i undring over hva jeg hadde funnet.

En gjengrodd sti med nedfalne trær ledet opp til toppen. 116 meter over Det sydfynske Øhav. Det er ikke stort mer enn et par hundre meter i luftlinje fra veien som går nordover gjennom Gærup Skov utenfor Faaborg. Kanskje nettopp nærheten er én av grunnene til at glemselens slør er trukket over Kongenshøj?

Hva toppen skjulte
Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet å finne på toppen, men jeg hadde garantert ikke ventet å oppdage et stort, rundt tårn med en utvendig vindeltrapp. Tårnet er bygget av kampesteiner, er kanskje tre meter høyt og har en diameter på åtte meter. En av steinene bærer det kryptiske budskapet «Omsat 1894.» Tårnet bærer med andre ord bud om en gammel sivilisasjon som behersket avansert ingeniørkunst. Det var ingen utsikt å skryte av, toppen var gjengrodd og ga meg følelsen av å være deltager i en utgave av et adventure game. Hvem har bygget det? Når? Hva betyr «Omsat 1894?» Hvordan fikk de flyttet kampesteinene opp til toppen? Kunne det ha en sammenheng med pyramidene i Egypt? Hvilken funksjon skulle tårnet ha? Og hvorfor fikk toppen navnet Kongenshøj?

Spørsmålene var mange. Svarene få. Kongenshøj fremsto som en gåte. Turistkontorene hadde glemt det. Danskene hadde glemt det. Mennesker fant ikke lenger sin vei dit, bortsett fra en norsk tindebestiger. Så jeg tok til orde i min første bok om det danske høyfjellet at Kongenshøj igjen bør komme til heder og verdighet. At Kongenshøj nok en gang får spille den rollen toppen hadde før glemselens slør ble trukket for. En tanke Fyns Amts avis fulgte opp: «En norsk bjergebestiger har helt ræt: Kongenshøj ved Diernæs er glemt af de fleste, men absolut et besøg værd.» Besøket han siktet til foretok jeg altså for tolv år siden, og da jeg vendte tilbake i 2014 kunne jeg konstatere at Kongenshøj fortsatt er overgrodd med brennesler. Ingenting har skjedd, naturen kjemper tilbake og er i ferd med å vinne.

Over til brenneslene
Jeg har fått svar på alle spørsmålene om Kongenshøj, men denne Onsdagspihlsen skal handle om noe helt annet; nemlig brenneslene. Da jeg kom til tårnet, vokste brenneslene meterhøye og det var lite fristende å kjempe seg gjennom der jeg sto i shorts og t-skjorte. Likevel forsto jeg at jeg var nødt til det, og jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Da jeg gikk på Oppsal barneskole hadde vi en ufyselig plageånd i klassen. La oss kalle ham Tøffe-Terje. Han gjorde alt han kunne for å gjøre livet surt for andre, og ikke noen av pekene hans var morsomme, bare atale. Én dag jeg ble så inderlig forbannet at jeg utfordret ham til å gå i bare trusa gjennom et skikkelig digert brenneslekratt. Jeg hadde nemlig erfart den sommerferien, at om jeg bare lot være å klø de første fem minuttene, sluttet det å svi.

Han lo av meg og kalte meg idiot, men gruppepresset fra de omkringstående ble etter hvert så stort at han ikke hadde noe valg. Det var jo han som liksom skulle være den tøffe. Som sagt, så gjort. Jeg gikk først. Jeg stupte uti uten å betenke meg, kjente brenneslene beit over hele kroppen og jeg skal love at det brant noe aldeles innmari. På den andre siden av brenneslekrattet stilte jeg meg så opp og sa at det nå var Tøffe-Terje sin tur mens jeg desperat kjempet for ikke å klø. Kravet fra tilhørerne var ikke til å komme forbi, nå måtte tøffingen til pers. Han brukte like lang tid på å komme uti som om han skulle bade i et iskaldt fjellvann. Allerede etter et par meter begynte han å skrike, fikk panikk, snublet og rullet hele kroppen inn i neslene. Han vaklet seg opp på beina, men falt gang etter gang. Han strigråt da han omsider kom ut på trygg grunn, han klødde og skrek som en villmann. Snørr og tårer rant. Jeg sto der like rolig, for jeg kjente at brenningen begynte å gi seg og jo verre Tøffe-Terje hadde det, jo bedre fikk jeg det. Og klakørene hans vendte seg mot ham, de pekte på ham og lo selv om ingen av dem var modige nok til å ta brennesleturen selv.

Denne historien fortalte jeg til en av mine utallige nevøer, han var åtte-ni år gammel på det tidspunktet og satt med store øyne og lyttet da jeg dramatiserte Tøffe-Terjes svømmetur i neslehavet. Etter dette ble nevøen stille, så stille at ingen av oss merket at han gikk av sted på egen hånd. Da han kom tilbake en halvtimes tid senere, fortalte han at det stemte, det jeg hadde fortalt. Han hadde altså gått for å teste ut at det var korrekt at brenningen fra neslene ga seg bare han unnlot å klø de første fem minuttene. Jeg fikk meg en liten overraskelse over hvor sterkt forbilde vi voksne kan være, og heldigvis for at jeg hadde snakket sant.

Moralen er
Så da sto jeg der, da, på toppen av Kongenshøj og måtte forsere Fyns største brenneslekratt for å komme opp til tårnet da disse fortellingene om brennesler rant meg i hu. Jeg kunne naturligvis bare gjøre én eneste ting, vasse gjennom svineriet både fram og tilbake og deretter la være å klø de neste fem minuttene. Jeg måtte vise nevøen min, selv om han ikke var tilstede, at jeg ikke var noe dårligere. Jeg vasset i vei og det sved som pokker, men heldigvis stemte det også denne gangen at kløingen ga seg.

Fortellingen om Kongenshøj og hvordan den fikk sitt navn er en helt annen historie. Ha en riktig god sommer! Onsdagspihlsen er tilbake 10. august.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar