7. august 2019: Den siste mannen på månen

I sommer har det vært mye snakk om månen, ettersom det var femti år siden mennesket satte sin fot der oppe for første gang. Vi har sett fjernsynsprogrammer og hørt på radio, og det er vel ikke den avis med respekt for seg selv som ikke hadde en eller flere artikler om hendelsen. Sosiale medier formelig rant over av meldinger en periode. Den første landingen på et annet himmellegeme ble foretatt med Apollo 11 søndag 20. juli 1969, kl. 21.17.42 norsk tid, og vi var mange som satt oppe og fulgte med i etermediene den gangen. Personlig satt jeg klistret foran et fjernsynsapparat som overførte bildene i svart-hvitt med rystende dårlig kvalitet målt etter dagens standard. Men den gangen var vi strålende fornøyde. Bedre kunne det ikke bli.

Eugene Cernan bak rattet på elbilen LRV. Foto: NASA/Hasselblad.

Jeg hadde også tidligere sittet oppe og fulgt med på sendinger fra verdensrommet. Den første gangen var da Apollo 8 skulle gå i bane rundt månen og vi skulle omsider få vite hva månens bakside skjulte. Jeg var ekstremt nysgjerrig, jeg hadde skrevet en særoppgave i sjuende klasse om universet, verken mer eller mindre. Universet var betydelig mindre på sekstitallet, det strakte seg knapt nok lenger enn til Pluto og så vidt jeg husker var det ukebladet Allers som på den tiden hadde en artikkel der de spekulerte på om det faktisk fantes kanaler på planeten Mars. Og i tilfelle, hva ble de brukt til? Var de kanaler, eller var de motorveier? Så det var klart at Apolloprogrammet var spennende. Satiremagasinet Mad hadde allerede før oppskytningen av Apollo 8 svaret på hva månens bakside skjulte: En gigantisk trekkoppnøkkel.

Apollo 8 gikk inn i bane noen sekunder før klokken elleve julaften 1968, og jeg satt i øredøvende stillhet og stirret på en rød Tandberg Kurér reiseradio mens jeg ventet spent på om romskipet ville dukke opp på den andre siden. Astronautene Frank Borman, Jim Lovell og William Anders kunne snart rapportere at baksiden av månen i det store og hele var temmelig lik forsiden. Det var ingen overraskelse, men det var heller ingen skuffelse. Det var på én av dem ti kretsløpene rundt Månen at William Anders tok det berømte og ikoniske bildet som har fått tittelen «jordoppgang» der vi ser jordkloden stå opp over månehorisonten. Bildet gjorde at menneskeheten forsto at vi lever alle på én og samme planet og at det er vanskelig å finne en ny og langt vanskeligere å reise til den, dersom vi finner den. At det finnes statsledere i dag som fortsatt ikke har forstått denne enkle sannhet, kan jeg bare beklage.

Da Apollo 11 sendte månelandingsfartøyet Eagle ned til overflaten satt vi fjetret og stirret på bildene som ble sendt. Søndag 20. juli 1969 klokken 21.17.42 landet Eagle i Stillhetens hav med astronautene Neil Armstrong og Buzz Aldrin ombord. Vi kunne ikke skjønne hvorfor det skulle ta så lang tid å komme seg ut, men det var fint lite vi kunne gjøre med akkurat det, annet enn å døgne og vente. Klokken 3.56.20 norsk tid mandag 21. juli satte Armstrong foten på Månen og uttalte de berømte ordene: «That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.» Og for å vende tilbake til satiremagasinet Mad, de kommenterte månelandingen med spørsmålet: «Is there intelligent life on Earth?» Spørsmålet var relevant i 1969 og det er like relevant i dag.

Men hvorfor er det ingen som snakker om den siste mannen på Månen? Han som skrudde av lyset, lukket døra og låste? Hvorfor hører vi ingenting om Eugene Andrew Cernan? Han var tross alt, en av i alt tre stykker som har deltatt på to måneferder? Eugene Cernan, Jim Lovell og John Young. Han var den tolvte og siste som slet ut støvelsålene sine i månestøvet, i det minste foreløpig. Han var med på Apollo 17-ferden, den lengste av dem alle, en reise som varte i 301 timer og 52 minutter.

Eugene Cernan ble født 14. mars 1934 i Chicago og døde 16. januar 2017 i Houston. Han fikk sin første tur til månen med Apollo 10-ferden, men hadde allerede vært på romferd med Gemini 9A der han blant annet var på romvandring. At han er ukjent for de fleste, skyldes kanskje at måneferder nesten hadde blitt dagligdagse, selv om det bare ble seks turer til sammen. Apollo 13 ble avbrutt på grunn av en eksplosjon i en oksygentank, og det er herfra uttrykket «Houston, we have a problem» kommer fra. Opprinnelig sa astronauten John Swigert «Okay, Houston, we’ve had a problem here,» og det var etter at bakkekontrollen svarte «This is Houston. Say again please?» at sitatet vi alle kjenner oppsto.

Apollo 17 hadde et mannskap på i alt åtte astronauter, eller rettere sagt, tre astronauter og fem astromuser. I tillegg til Eugene Cernan, Harrison Schmitt og Ronald Evans hadde romskipet passasjerene Fe, Fi, Fo, Fum og Phooey, fem mus som skulle komme til å sirkle rundt månen 75 ganger sammen med Ronald Evans og satte dermed rekord for levende skapninger. Opprinnelig ble musene benevnt med nummer, men Cernan og Schmitt oppkalte dem etter begynnelsen på et rim i eventyret om Jack og bønnestengelen.

Månelandingsfartøyet Challenger landet på overflaten sent om kvelden 10. desember 1972 norsk tid i området Taurus Littrow og fire timer senere gikk Eugene Cernan ut på månen som ellevte mann i historien. Schmitt ble den tolvte. Cernan og Schmitt var i arbeid utenfor månelandingsfartøyet i 22 timer og 5 minutter, tilbakela 35 kilometer og samlet 115 kilo prøver. De kom over et område med oransje jord, noe mange håpet kunne være rust og dermed tegn på vann, men det var altså noe så kjedelig som vulkanske glassperler.

På en av månevandringene sang Cernan og Schmitt refrenget fra «The Fountain of the Park» av Ed Haley, der teksten begynner med «I was strolling in the park one day,» men de forandret det til «I was strolling on the Moon one day.» En sang som forøvrig Fred Flint, Mikke Mus, Simpsons og Tom & Jerry også har fremført, hver på sin måte. 

Eugene Cernan kjørte en firehjulsdrevet elbil(!) på månen, forøvrig helt uten å treffe på en eneste bomstasjon. Lunar Roving Vehichle hadde en makshastighet på seksten kilometer i timen, men Cernan skal ha fått den opp i atten og er således innehaver av en uoffisiell fartsrekord for månebilister. Han ble heldigvis ikke tatt i radarkontroll heller. Til sammen kjørte de 35,9 kilometer og den lengste avstanden de kom fra månelandingsfartøyet var 7,6 kilometer. Bilen ble til slutt parkert omlag hundre meter fra romskipet der kameraet filmet oppskytningen og begynnelsen på hjemreisen. Du finner filmklippet på nettet, men det blir etter hvert ganske vinglete fordi kameraet var operert fra Houston og tidsforsinkelsen gjorde det vanskelig å følge romskipet. Selve oppskytningsøyeblikket er imidlertid fortsatt fantastisk og går Star Wars en høy gang.

Da Cernan var klar til å klatre inn etter avsluttet opphold på månen sa han ordene som foreløpig er de siste fra månens overflate: «As we leave the Moon and Taurus-Littrow, we leave as we came, and God willing, as we shall return, with peace and hope for all mankind. As I take these last steps from the surface for some time to come, I’d just like to record that America’s challenge of today has forged man’s destiny of tomorrow. Godspeed the crew of Apollo Seventeen.»

Mannskapet etterlot seg en plakett med teksten: «Here man completed his first explorations of the Moon, December 1972 AD. May the spirit of peace in which we came be reflected in the lives of all mankind.» Noe å legge seg på minnet for mer enn én politiker i verden.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.