7. oktober 2015: Et eventyr med ulykkelig slutt

Toppen var et boligområde som lå mellom Teisen og Ulven. I dag er området seks felter motorvei med fartsgrense åtti kilometer i timen.

Toppens historie begynner i 1917, da Aker kommune kjøpte resten av hovedbølet på Teisen gård. Etter at middelskolen på Teisen var ferdig bygget i 1921, utparsellerte kommunen villatomter langs Strømsveien. Alt lå til rette for et større boligområde på toppen av Akersdalen, Strømsveien hadde fått finere veidekke og vann og kloakk var lagt ned. I alt 12 tomter lå byggeklare. Kommunens funksjonærer fikk forkjøpsrett, og tomteprisen var 4 kroner per kvadratmeter – hvilket ga kommunen god fortjeneste.

forside-toppen-i-akersdalenVillaene langs Strømsveien kom opp i tur og orden, de fleste av husene halvannen etasjes med en arkitektur som bar preg av gjensidig inspirasjon. Ingen kunne den gangen forestille seg at veien skulle utvides innen snaue 30 år og legges helt innpå husveggene. Gårdeierne la ned mye arbeid på hus og tomter, med tanke på at etterkommerne skulle ha et vakkert og trivelig sted å bo. Frukttrær og bærbusker gjorde familiene selvforsynte med saft og syltetøy.

Reguleringsplanen bestemte blant annet at tomtene skulle ha et nettinggjerde rundt det hele, og at husene skulle ha hvit eller meget lys farge. Selv om kloakk var lagt ned var det bare de færreste som hadde innlagt toalett – byen Kristiania var ikke interessert i større belastning enn nødvendig på kloakknettet. Derfor stod det en utedo på de fleste tomtene.

Blant Toppens første beboere var slottsgartner Reinholdt Grauer, politibetjent Stenbech og politimester Bollingmo på Bryn politistasjon, lokomotivfører Kristiansen, vognmann Torolf Johansen og formann Fossum i Aker kommune. Mange familier med skolepliktige barn kom fra byen, leiet seg inn i de årene barna gikk på skolen, og flyttet deretter tilbake til byen fordi skoleundervisning var gratis i Østre Aker.

I 1928 skjedde en dødsulykke i Strømsveien, da en liten gutt løp ut fra porten i nr. 146 og ble overkjørt av en T-Ford i stor fart etter den tidens målestokk: 40 km/t.

I 1938 leide Hilda Edvardsen i Strømsveien 153 ut hele første etasje til kjøpmann Kåre Bjertnæs, og strøket fikk en kolonialbutikk i nærheten. Før dette var de nærmeste kjøpmennene Jacobsen på Alnabru og Johannessen på Bryn – begge lå to kilometer unna. På tretti-tallet var det 231 fastboende på Toppen, tilstrekkelig kundegrunnlag for en kolonial den gangen. Varene ble levert kostnadsfritt på døren, med hest og kjerre, og de tok opp bestilling for senere levering. Kåre og Jenny Bjertnæs ble et begrep på Toppen, og butikken var et møtested helt til utvidelsen av Strømsveien gjorde slutt på bebyggelsen.

Kjøpekontraktene hadde en servitutt som sa at innehaveren måtte avstå 2 meter grunn gratis til en eventuell fremtidig veiutvidelse. Årsaken var at man anså veiutvidelse for å bety en verdiøkning av eiendommen. På sett og vis kan man dermed hevde at motorveien ble påbegynt allerede i 1923

1. juli 1931 ble Strømsveien overtatt som riksvei, og ble etterhvert så trafikkert at kommunestyret begynte utredningen av alternative veiutvidelser. Et av alternativene var å utvide veien ved ekspropriasjon av hagene helt inn til husveggen og la husene stå. Villaeierne kunne ikke tenke seg en slik løsning, de ønsket ikke å finansiere utvidelsene ved å avstå møysommelig opparbeidede hager. Beboerne organiserte seg og foreslo for kommunen at E6 burde gå utenom det etablerte boligområdet – her lå tross alt kirke, skole, politistasjon og villabebyggelse. De foreslo å legge veien på kommunal grunn fra Helsfyr til Alnabru – her ville kommunen slippe å ekspropriere, og de unngikk å rasere etablerte miljøer. Det var frie, åpne jorder hele veien; rette strekninger, ingenting å rive, ingenting å erstatte; bare steinsette og asfaltere. Formannskapet tok ikke hensyn til protesten, for skulle veien gå på kommunal grunn, måtte jo kommunen selv betale gildet. Og det ville kommunen naturligvis ikke! Et av medlemmene i formannskapet var ironisk nok Harald Halvorsen.

Den annen verdenskrig satte en stopper for planene, men i årene etterpå tok biltrafikken seg opp igjen. Da bilsalget ble frigitt i 1958, førte oppsamlede sparepenger til en uhørt omsetning av biler. Trafikken korket den smale Strømsveien, og som en midlertidig løsning ble den utvidet til tre kjørebaner.

Bilene stod i lange køer og spydde ut eksos. Husene, som reguleringsplanene forlangte skulle være hvite eller svært lyse av farge, ble grå av forurensing. Dette var altså den verdiøkningen som var forespeilet i den gamle veiloven.

Ny reguleringsplan ble påbegynt sommeren 1960. Stundom kan du lure på hvem som setter de første strekene på et kart, og hvilke tanker vedkommende har gjort seg. Gjennom åtte år verserte reguleringssaken og hele tiden økte trafikken. Først i 1968 forelå den endelige planen: Alle husene skulle rives!

Den nye veiloven av 1963 sa at «det skal såvidt mulig gis en tilsvarende erstatningstomt,» men hva som lå i dette ble grunnlag for diskusjon. Da det var kommunevalg gikk det politikk i saken, og ordfører Brynjulf Bull skar igjennom og sørget for at det ble presentert en fullt ferdig plan til erstatningstomter. Verdien av hus og tomt langs Strømsveien ble fastsatt av Skjønnsretten i august 1973, og til fradrag kom det faktum at strøket var sterkt forringet av biltrafikken.

Dermed var det hele over. Villaeierne og leieboerne flyttet ut, tilbake stod tomme hus og haver fulle av ugras.

I dette forfallet av en tidligere idyll plasserte Oslo kommune deretter husløse og flyktinger, de fornyet innredningen i enkelte leiligheter og satte opp støyskjermer. Husene skulle brukes så lenge de stod. Strømsveien 139 var det første huset som falt for gravemaskinenes sultne grabber. Fra omkringliggende områder kom folk kjørende i ly av mørket og forsynte seg med frukttrær og busker fra de gamle hagene – så vi kan kanskje si at Toppen lever videre ett og annet sted likevel?

Bildet: Faksimile fra Teisen Park Borettslags historiebok: Toppen var en gang et idyllisk boligområde og ligger nå under seks felter asfalt.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar