Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.
Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv.
La oss leke videre med tallene. Hva hadde skjedd hvis Groruddalen hadde fått samme antall kroner per hode som Nordøyane? Det er fire bydeler i Groruddalen med til sammen 144.246 innbygger i 2020. Alna hadde 49.801 innbyggere. Bjerke hadde 33.422 innbyggere. Grorud hadde 27.707 innbyggere. Stovner hadde 33.316 innbyggere. Hvis hver av disse ble bevilget 2.074.074 kroner, ville Groruddalen fått en pott på 299.176.878.202 kroner. Eller, for å runde av for kjente: 300 milliarder. 300.000.000.000 kroner. Det er så mye penger at det ikke er til å forstå. Hvis du har medianlønn på 550.000 kroner, må du jobbe i 545.454 år før du har tjent 300 milliarder – brutto. Skal du ha 300 milliarder etter skatt, må du nok jobbe i godt over én million år. Da er det om å gjøre i ha en interessant jobb, i det minste.
Hva skulle vi brukt 300 milliarder kroner til i Groruddalen? Vel, oppgavene står formelig i kø, og det er bare å vrake og velge – men sannheten er at 300 milliarder er så ufattelig mange penger at vi sannsynligvis vil få løst alle oppgavene vi har snakket om de siste 20 årene og likevel ha pæng på bok.
E6 Oslo Øst for eksempel, som vil fjerne et overmodent miljøproblem fra rundt 50.000 mennesker, koster om lag 16 milliarder å realisere. Bygger vi E6 Oslo Øst, riktignok mot Arbeiderpartiets og Miljøpartiet de grønnes vilje, vil vi fortsatt ha 284 milliarder kroner igjen. Det vil ha dessuten ha den bieffekten at trafikken blir fjernet fra Ulvenbyen, byen får 33 kilometer nytt kollektivfelt, 18 kilometer ekspress sykkelveier, Bryn terminal som muliggjør utbygging av Gjersrud og Stensrud som igjen vil gi økte inntekter. Dessuten vil boligverdien langs den tidigere motorveien stige, og staten hanke inn dokumentavgift som aldri før. 2,5 % av alle kjøpesummene blir et realt beløp at the end of the day.
Så kan vi bygge Bredtvedtdiagonalen og Fossumdiagonalen, et par småsaker som ikke burde koste mer enn et par milliarder kroner hver seg, men som vil gjøre livet for alle som bor i disse områdene betydelig bedre. Ikke minst vil det bli langt tryggere for de myke trafikantene, og fortatt vil vi ha 280 milliarder kroner igjen til andre tiltak.
Jeg har sagt i en tidligere Onsdagspihls at det aldri kommer noe lokk over E6 i Groruddalen, men med en slik pengemengde tilgjengelig, må jeg nok gå tilbake på den påstanden. Det er klart vi har råd til lokk over hele E6, fra Alnabru og helt opp til bygrensa, og så får Lørenskog kommune gjøre hva den vil videre derfra. Jeg vet ikke hva sånne lokk koster, men jeg innbiller meg at de er mye enklere å bygge enn E6 Oslo Øst og at vi kan få hele lokket for omtrent den samme prisen. Altså 16 milliarder. Da har vi fortsatt 264 milliarder å bruke etter at vi har løst de to verste miljøproblemene i Groruddalen. Dette synes jeg er en god start, men vi kan naturligvis ikke stoppe der.
Vi kan bygge A-husbanen med en tverrforbindelse via Alnabru. Det er et prosjekt som skulle vært igangsatt for votter og vinter siden, men ettersom alle bompengene vi betaler i Groruddalen går til Fornebobanen og E18 på vestkanten, er det ingen fare for at Bystyret kommer til å bevilge penger til noen T-bane på vår kant av byen i dette århundre. Vi er helt avhengige av denne lottogevinsten på 300 milliarder for å få det til. La oss si A-husbanen blir skikkelig dyr, med stasjoner akkurat så flotte og fine som vi har fortjent her i Groruddalen, så vi setter av 40 milliarder til formålet, nesten like mye som Fornebobanen og E18 koster til sammen. Det bør holde med god margin. Vi kan riktignok ikke påspandere Lørenskog banen, men det er viktig at den står ferdig helt fram til A-hus, så vi legger ut 10 milliarder som vi får tilbake etter at de to ordførerne har kranglet ferdig om hvem som skal klippe snora.
Da har vi fortsatt 214 milliarder kroner igjen i lommeboka, så vi bruker 4 milliarder til å gjøre Trondheimsveien og Østre Aker vei til bygater med reduserte fartsgrenser. Det er ingen menneskerett å flå gjennom dalen vår i hundreogførten kilometer i timen, og får du det travelt, får du heller lære deg å stå opp i tide. Rart hva gjennomsnitts radarmålinger ha å si for oppførselen i trafikken. Da har vi 210 milliarder igjen å bruke.
Jeg tenker at noe av det smarteste vi kan finne på, er å sette av 20 milliarder til oppgradering av Alnavassdraget, rense elva for skrot og dritt, rydde i skråninger, åpne opp sidebekkene, anlegge sammenhengende, belyste gangveier, fjerne ulovlige parkeringsplasser og lagerområder og gjøre elva til Groruddalens smilerynke. Og fortsatt har vi ikke brukt mer enn én tredel av pengene. Vi må naturligvis ikke bruke opp alle sammen, men det er jo interessant å se hva vi kan få til her i dalen hvis vi fikk like mange penger pr beboer som de oppe i Nordøyane. Derfor kan vi ikke stoppe ved snaue 100 milliarder, men vi må finne noe å bruke de resterende 200 på også.
Jeg tenker umiddelbart på vedlikehold av skoler og barnehager, samt anleggelse av idrettsanlegg av ymse slag. Dette er jo noe Bystyret har vist en godt utviklet evne til å neglisjere, så det vil trenges en solid jafs av pengepotten vår. La oss si vi bruker 30 milliarder til dette, en svimlende sum riktignok. Da har vi brukt opp halvparten av pengene som vi hadde i utgangspunktet – men så har Groruddalen blitt forandret til det nærmest ukjennelige i positiv betydning.
Det er klart at halvparten av pengene per hode ville ikke ha hjulpet folket på Nordøyane, de ville fortsatt ha stridd med en ferje eller to og sånt sett ikke oppnådd noe som helst. Pengene ville ha vært bortkastet på Nordøyane, mens vi i Groruddalen har løst alle de største og viktigste oppgavene. Det betyr naturligvis ikke at vi skal si oss fornøyde bare fordi halvparten av pengene er brukt.
Vi har fortatt 170 milliarder å bruke, og jeg tenker at et nytt Aker sykehus må stå høyt oppe på lista over oppgaver. Sykehus er ikke billige, så vi setter av 25 milliarder til formålet. Det bør holde i bøtter og spann, i hvert fall hvis prosjektet blir styrt med økonomisk fornuft, og ikke slik kommunen har fått for vane med store prosjekter, som fulle sjømenn. I samme slengen bruker vi 4 milliarder på å oppgradere og bygge enkeltrom på sykehjemmene i dalen og setter av 1 milliard slik at alle eldre kan få vin til maten, hvis de har lyst. Rød eller hvit, alt etter som.
Da har vi 140 milliarder igjen, hvilket faktisk er nok til å bygge Nordøysambandet 25 ganger – men det trenger vi ikke, for det er jo allerede bygget. Det er sikkert andre ting vi kan bruke penger på, men jeg står litt fast med 140 milliarder igjen. Jeg tror rett og slett ikke det er mulig å bruke like mange penger totalt per hode i Groruddalen som det er brukt bare på vei på Nordøyane.
Dessuten er det sånn at mange av tiltakene jeg har nevnt vil gi enda flere penger i kommunekassa, sånn som lokket over E6. Det kommer til å bli den største enkelttomta i hele Oslo, og vil få en verdi på flere milliarder enn det kostet å bygge det. Dermed blir ikke lommeboka vår slankere, den vokser seg bare fetere. Om ikke spregrisen rant over før, vil den garantert gjøre det nå. Selv om det kostet 50 milliarder å bygge, kan vi selge tomta for 100 milliarder. Eller vi kan tjene enda mer, hvis vi bygger boliger på lokket og så selger boligene etterpå. Da kan vi sikkert selge hus for 300 milliarder kroner, men vi skal ikke bygge sånne høyhus som Arbeiderpartiets Mansoor Hussein vil ha. Det er mer enn nok av grå, stygge, tettbygde og trange blokker og mørke og folketomme gater i Oslo, så det kan vi fint være foruten. Det vi trenger er småhusområder som Kampen hageby eller Arctanderbyen. Steder hvor folk kan sette seg utenfor døra med en kopp kaffe og prate med naboen mens de luker stokkrosene. Steder hvor det går an å ha katt. Ikke måtte ta heisen femten etasjer ned og gå gjennom en sluse med fem låste dører. Eller stå vettskremt og prøve å finne ut hvor ungene befinner seg, langt der nede under skylaget. Fri og bevare meg for flere politikertabber.
Men her står jeg altså, med 140 milliarder kroner som jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal bruke på.
