8. januar 2020: Savner du salt, savner du alt

Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra.

Saltingen i Oslo setter tydelige spor, til gjengjeld har jeg blitt en racer på sko- og støvelpussing.

Om vinteren saget min oldefar is på Smestaddammen, eller Øvre Smestaddammen som den egentlig het, og isen ble blant annet levert til Grand hotell. Der skulle de ikke bruke den i drinkene, men til å holde maten kald. Det sier seg selv at isskjæringen tok slutt da kjøleskapene gjorde sitt inntog i Norge på 1950-tallet, men da var oldefar blitt pensjonist. Eierne av Smestad gård kjente nok at det svei mer, så det var kanskje derfor de utparsellerte eiendommen etterhvert. Drengestua og det gamle stabburet er for lengst revet, men det er satt opp en kopi av det gamle stabburet. Riktignok i feil farge, en trist grå i stedet for den varme røde som det opprinnelig hadde.

Fra kjøkkenvinduet var det flott utsikt over tunet, stabburet, låven, hovedbygningen og den nyoppførte Smestad skole, og inne på kjøkkenet husker jeg de hadde krydderbokser med forskjellige rim på. «Smør og brød, gjør kinden rød,» sto det på én av dem, men den var nok til smør og ikke krydder. Så sto det «Spiser du sild, blir du snill,» på en annen, så den var nok heller ikke til krydder, men til sild. En tredje hadde teksten «Vil du smake på alt, får du kjenne både surt og salt,» men jeg husker ikke hva den skulle ha inneholdt. Boksen med teksten «Pepper i mat, setter pepp i en lat» er det imidlertid ingen tvil om hva inneholdt. Bare synd så få i dag kjenner uttrykket «pepp» for det er et ord vi kan ha god nytte av.

Til slutt var det boksen med teksten «Savner du salt, savner du alt» på. Salt var noe vi skulle ha på maten, og helst Jozosalt med tilsatt jod. Vi saltet gjerne før vi hadde smakt på maten, akkurat som vi i dag har hvitløk i maten bare fordi det er godt med hvitløk i maten. De fleste av oss har vel blitt forsiktigere med salt med tiden, men fortsatt er flaksalt et must på det klassiske ristede brødet med smør og tomatskiver for min del. Det fortelles for øvrig at et verdensomspennende dataselskap inviterer nye ledere på middag og intervju samtidig. De kandidatene som salter maten uten å smake først, får ikke jobb fordi de ikke viser den nødvendige grundigheten som trengs for å ta en riktig avgjørelse.

Men ikke alle har blitt forsiktigere med salt. Noen har blitt alt annet enn forsiktige, og pøser på til den store gullmedaljen. Jeg tenker naturligvis på Oslo kommune, der bruken av veisalt har eksplodert. Siden 2012 har bruken blitt mellom fire- og femdoblet, og forrige sesong gikk det 26 000 tonn. Det blir 38 kilo på hver eneste en av oss. I tillegg til 5 millioner liter saltlake, eller nesten 8 liter på hver. Vi kan si hva vi vil om Oslo, men at vi mangler salt, er det i hvert fall ikke holdepunkter for å påstå. Til sammenligning var forbruket i 2012 bare 7060 tonn, men det var likevel mer enn nok til at MDG foreslo å fase ut veisaltet og fikk støtte fra et enstemmig bystyre.

I min barndom var salt noe vi hadde på maten og ikke på asfalten, og jeg husker godt at vi kunne kjøre med sparkstøtting gatelangs og at vi kunne ake med rattkjelke i gatene. Sant nok har det blitt langt flere biler i Norge i løpet av disse årene. Antallet personbiler er økt fra 276.514 til 2.751.948, så det er sikkert krav til trafikksikkerhet som har gjort seg gjeldende og det er vel derfor gatene mest av alt ligner en forlengelse av Oslofjorden. Jeg har respekt for trafikksikkerhet, men som fotgjenger må jeg med hånda på hjertet si at jeg hater denne saltsuppa vi blir tilbudt å vasse rundt i på gangveier og fortau.

Jeg kan godt forstå at myndighetene vil ha bilene til å ruste fortere, slik at vi må kjøpe flere nye biler og betale flere skatte- og avgiftskroner på kortere tid. Det er en slags absurd logikk i akkurat det, men at kommunen skulle ha aksjer i skokremproduksjon kom som en overraskelse på meg. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på saltforbruket vi fotgjengere utsettes for. Det krever sin mann å holde sko og støvler blanke og nypussede i vinterhalvåret når brøytemannskapene i følge Dagsavisen 15. februar 2018 får betalt per kilo salt de klarer å slenge ut. Jeg er neppe den eneste som tenker bukk og havresekk i denne sammenheng? Overskuddet til entreprenørene går trolig like fort opp som saltforbruket til tross for at arbeidet med å redusere saltforbruket i kommunen visstnok har pågått kontinuerlig siden 2012. Riktignok har vi ikke oppnådd annet enn å bruke 18 940 tonn mer, men ett sted skal vi jo begynne. 

Bortsett fra å ødelegge sko og støvler, er salt skadelig for trær og vegetasjon, gir økt korrosjon på betong og stål, ødelegger både private og offentlige eiendommer og følgeskadene er både omfattende og kostbare. Salt smelter is, og når vannet fryser igjen dannes frostsprengning med påfølgende hull og lapping. Det er ikke det minste rart at folk i Oslo kjører firehjulstrekker, for det er snart den eneste måten å komme seg fram på, slik veiene er blitt. Dessuten er det en vederstyggelighet for hundene som i praksis går barbeint, og der labbene tørker ut og sprekker opp. Men kanskje kommunen har aksjer i potesokkfabrikker også?

Det er greit at det heter «savner du salt, savner du alt,» men det holder nå.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.