8. juli 2015: Er det mulig å gå seg bort i Danmark?

Siden ferietiden står for døren, har jeg tenkt å svare på et spørsmål jeg får mange ganger: Er det mulig å gå seg bort i Danmark? Vi nordmenn er jo kjent med fjellvettreglene og vet at vi ikke skal legge ut i ukjent terreng uten kart og kompass. Vi vet at vi også skal veksle noen ord med kjentfolk som sitter på en benk utenfor Samvirkelaget og tygger skrå. Det er barnelærdommen, så vi vet godt at mennesker kan bli borte. De fleste blir også funnet, ofte i live, men ikke alltid.

– Men er det slik i Danmark også? spør folk meg.
– Er det mulig å gå seg bort i Danmark?
– Ja, svarer jeg da, det er absolutt mulig å gå seg bort i Danmark. Og så sier jeg at hvis jeg skal anbefale ett sted å gå seg bort, vil jeg uten forbehold anbefale Jyske Ås.

Jeg skal forklare hvordan det har seg. Dette skjedde den første gangen jeg var på Jyske Ås, jeg var så fasinert av terrengformasjonene, det vi kaller «holer» på norsk. Tette trekroner sørge for at skogbunnen stort sett er fri for busk og kratt og kjerr, derfor begynte jeg å løpe innover åsen. Opp bakker, ned bakker. Opp bakker, ned bakker. Trærne sto omkring som fyrstikker, og skogbunnen besto av myk, deilig mose. Nydelig å løpe på.

Jeg hadde løpt et godt stykke, noen kilometer, da jeg helt øverst på en bakke snublet og vrikket foten. Jeg vet ikke om noen av du har vrikket foten noen gang, men det gir altså fra seg en lyd om minner om en grankvist som knekker samtidig som en voldsom smerte forplanter seg oppover beinet som deretter svikter under deg. Alt i løpet av et tidels sekund. Jeg rullet ned hele bakken og ble liggende i bunnen.

Da jeg omsider stoppet å rulle og de verste smertene hadde gitt seg, kikket jeg opp på trærne og himmelen. Jeg lå midt inne i Jyske Ås et sted, med vrikket fot uten å vite hvor jeg var kommet fra. Jeg så meg omkring. Hadde jeg falt ned fra den bakken? Eller den? Eller kanskje den? Kom jeg derfra? Eller kom jeg derfra? Eller kanskje jeg kom derfra? En vrikket fot er verken god å stå eller gå på, så jeg vekselvis krabbet og hinket meg videre. Opp den ene bakken, ned den andre. Jeg regnet med at jeg ville komme tilbake til bilen, men det gjorde jeg ikke. Den ene bakken var helt lik den andre, og de svingte, snart hit, snart dit. Jyske Ås er en labyrint. Omsider gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort på ordentlig.

Fram til dette erkjennelsens øyeblikk trodde jeg ikke det var mulig, men da var jeg nødt til å innse realitetene: At en klubbmester i orientering hadde gått seg bort i Danmark. Jeg hadde ikke før tenkt tanken ut, da det begynte å regne. Ikke lett, varmt og deilig sommerregn, men sånt striregn som bare finnes i Danmark, sånt regn som gjør at du kan drukne stående på flatmark, sånt regn som umiddelbart får deg til å spørre om det ikke skal slutte snart og som gjør deg gjennomvåt på få sekunder. Jeg forsto at jeg ikke bare hadde vrikket foten og gått meg bort, men jeg var også kliss våt.

Nå kan det ikke bli verre, kan jeg huske at jeg tenkte. Så gikk solen ned, og det ble mørkt. Ikke så veldig fort, men fortere enn jeg likte tanken på. Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var dyvåt og det hadde blitt mørkt. Ikke nok med det. Ingen visste at jeg var i Jyske Ås, for det var en idé jeg kom på sånn i forbifarten. Jeg skulle bare gå et lite stykke fra bilen, det var det hele, og der lå jeg altså.

Jeg hadde gått meg bort, jeg hadde vrikket foten, jeg var våt, det var natt, ingen visste at jeg lå der og så kom myggen fram for å suge norsk blod. Jeg har en fristende blodtype. 0 Rhesus+ R1R1 K-. Det var kanskje ikke så rart at jeg følte meg alene. Det var kanskje ikke så rart at jeg savnet danskene, en hvilken som helst danske ville vært i orden. Men hva hjalp vel det? Det var bare meg og Jyske Ås. Eller, for å være nøyaktig: Det var meg eller Jyske Ås. Man against beast. Så, hva gjorde jeg med min vrikkede fot den natten som brakte meg ut av åsens jerngrep med livet i behold? Jeg klatret opp i et grantre for å se meg omkring. I tillegg til å være klissvåt ble jeg også full av kvae og barnåler.

Hva fikk jeg se? Jo, et lite, rødt, blinkende lys i det fjerne. Et lys på vindmøllen ved Thorup. Vindmøller er etter min mening noe av det mest intelligente mennesket har funnet opp. Ikke på grunn av det blinkende lyset på toppen, men også derfor. Og selv om jeg hadde vrikket foten, var kliss våt, full av kvae og barnåler, det var natt og jeg var omringet av mygg, så hadde jeg ikke lenger gått meg bort.

Jeg var riktignok noen kilometer ute av kurs, men ved totiden om natten kom jeg i det minste tilbake til bilen. Jeg hadde heller ikke med meg tørre klær slik at jeg kunne skifte, så det var bare å kle av seg, starte motoren og sette varmeapparatet på full effekt, og kjøre tilbake til kroen kun ikledd truse. På den tiden kjørte jeg en sort Chrysler p/t cruiser med sotede ruter. En bil som mest av alt minner om Al Capone og andre gangstere og hvor du ikke bruker stresskoffert til å frakte ting i, men fiolinkasse. Politiet stanser den nærmest på refleks når de oppdager den, spesielt om natten. Så også på småveiene i Brønderslev kommune, og jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg hadde vanskelig for å svare rasjonelt på spørsmålene politiet hadde. Jeg har imidlertid forstått at det er forholdsvis uvanlig å kjøre omkring i Brønderslev om natten kun ikledd truse, men da jeg forklarte politimannen at jeg var norsk og at jeg skrevet en bok om de danske fjellene, så han mildt sagt skeptisk ut. Samtalen vår hadde muligens trukket litt ut, for den andre politimannen i patruljebilen kom bort for å bistå, og da sa den første politimannen til den andre at denne avkledte bilisten utga seg for å være norsk fjellklatrer i danske fjell. Da smilte den andre politimannen og sa: «Nå, så det er du som er den gale nordmannen?» Av alle politimenn i Danmark, skulle jeg treffe på en som kjente til boka. Litt flaks skulle jeg altså få, i det minste til slutt.

Heldigvis hadde vertskapet på kroen lagt seg, og jeg kunne snike meg usett inn bakveien og opp på rommet. Så hvis du vil gå deg bort i Danmark, er det ikke uten grunn jeg anbefaler Jyske Ås. Ha en riktig god sommer!

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar