8. mai 2019: Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Jeg trengte et par nye gummistøvler, for de jeg hadde var blitt såpass slitt at det knapt var mønster igjen i sålene. Støvlene hadde tjent meg vel, for jeg kjøpte dem i 1979, i de dager da det var enkelt å kjøpe gummistøvler. Alt jeg trengte å gjøre var å ta banen til sentrum, kjøpe dem i sportsavdelingen på Glasmagasinet og ta banen tilbake. Hele operasjonen tok litt over én time.

Vel, helt enkelt var det ikke, for den typen jeg spurte etter, hadde de ikke inne. Selgeren kunne fortelle etter å ha oppsøkt lageret at de bare hadde fire høyrestøvler i min størrelse. Jeg kunne ikke dy meg, så jeg spurte om hvordan han hadde sett ut, han som hadde kjøpt de fire venstrestøvlene, men det visste ikke selgeren. Jeg måtte derfor nøye meg med et par støvler med litt lavere skaft og litt mørkere grønnfarge. De har som sagt fungert helt fint, ettersom de snart feirer førtiårsjubileum på føttene mine.

Følgelig dro jeg til en av nærmeste skobutikkene da jeg skulle kjøpe nye, til en butikk som holder til i et av de mange omkringliggende kjøpesentre. Det er ikke lenger dit enn at jeg kan gå, så det gjorde jeg. Bare for å oppdage at skobutikker ikke fører gummistøvler. Jo, de har galosjer, men du må jo være over hundre år gammel før du kan vise deg med galosjer uten å miste streetcred. Og så har de et gummiprodukt de kaller boots, og som er slags en lav sko som forsøker å ligne en gummistøvel og som ikke er egnet til annet enn å gå på flat asfalt i regnvær. Men det er ikke gummistøvler, selv om de kaller dem gummistøvler aldri så mye, for de er så lave at vannet skvulper selv når det yrer. Solskinnsstøvler, kaller jeg slike.

Derfor oppsøkte jeg noen sportsbutikker og allerede i den første kunne selgeren gledesstrålende fortelle at jo, gummistøvler hadde han på lager. Han fikk størrelsen og kom tilbake med et par seilerstøvler. Alle som har hatt seilerstøvler på beina vet at de er glattere enn lengdeløpsskøyter på isen i Vikingskipet. Jeg forlot derfor den første sportsbutikken og gikk til den ekstra store. Her hadde de også noen gjenstander som ved første øyekast kunne minne om gummistøvler, men ved nærmere ettersyn var sålene praktisk talt uten mønster. Ja, mønsteret var like tynt som på mine førti år gamle støvler, og det ville være idiotisk av meg å betale tusen spenn for et par støvler som var like dårlige som dem jeg hadde. Følgelig bega jeg meg til den tredje sportsbutikken, men det var ikke bedre der. Til nå hadde jeg brukt sju timer på å ikke kjøpe gummistøvler. Det verste er at jeg følte meg ikke spesielt kravstor heller; støvlene må ha skaft av en viss høyde og sålene må ha gripeevne som gjør det mulig å gå tur i marka når det regner.

Siden vi lever i den digitale tidsalder, forsøkte jeg å være moderne og handle gummistøvler på nett, selv om jeg er genuint skeptisk til å kjøpe ting som må prøves først uten å få prøvd dem først. Men, ettersom alle steder uten fast utsalgssted må tilby full returrett er risikoen liten for å tape penger. Jeg gikk inn på nettstedet til «gummistøvelspesialisten» og fikk opp knøttsmå bilder av noe som muligens kunne være gummistøvler. Det var umulig å finne annet enn pris og størrelse om produktet. Jeg sjanset, for på dette tidspunktet var jeg blitt drittlei jakten. Ja, jeg hadde forresten forsøkt å oppsøke en jaktbutikk i sentrum, men den er nedlagt og en trendy kafé har flyttet inn. Der satt damene med sånne jålete gummistøvler med snøring opp til knærne og drakk kaffe latte. Kaféstøvler, kaller jeg slike. Det regnet ikke, men det er moteriktig å gå med gummistøvler i solskinn. Akkurat som det er moteriktig å gå med shorts om vinteren, lue om sommeren og solbriller inne. Skjønn det den som kan.

Etter en uke dumpet det inn en melding om at jeg kunne hente gummistøvlene, og av grunner som er meg uforståelige, hadde pakken blitt levert på Brobekk. Det er ikke akkurat i nærområdet, så jeg satset på at kollektivtransport kunne bringe meg til pakken. Først måtte jeg riktignok gå 866 meter til Teisenkrysset for å ta buss 23. Det tok meg 12 minutter. Jeg gikk av bussen på Økern plattform A etter nye 4 minutter og derfra var det bare 87 meter å gå til plattform C. Etter atten minutter kom buss 60 som av ulike årsaker var forsinket og fraktet meg til Øvre Risløkka holdeplass. Derfra var det ikke mer enn 455 meter å gå til utleveringsstedet. Det tok 6 minutter, og så langt hadde reisen tatt 45 minutter. Jeg fikk pakken raskt og effektivt, og kun 5 minutter senere kunne jeg begi meg på hjemvei. Heldigvis var det enklere å reise hjemover. Jeg trengte bare å gå de 1544 meterne ned til Alnabruveien for å ta buss 68 to holdeplasser. Det kostet 18 kroner per holdeplass. Bussen brukte 3 minutter på turen, men det hadde tatt meg 21 minutter å gå til bussholdeplassen i Alnabruveien. Pluss 7 minutter ventetid. Jeg gikk av i Ulvenkrysset og hadde bare 532 meter å gå hjem derfra, det tok 8 minutter. Jeg hadde gått 3484 meter til sammen for å hente pakken, hvilket beviser hvor lettvint det er å handle på nett.

Selvfølgelig passet ikke gummistøvlene. Jeg hadde oppgitt riktig størrelse, men støvlene var laget i et unevnelig asiatisk land der folk har små føtter. Størrelse 44 i et unevnelig asiatisk land er ikke størrelse 44 i Norge, for å si det sånn. Ei heller hadde støvlene gripesåle, noe det ikke hadde vært mulig å se på bildene. Trolig var også dette kaféstøvler. I pakken lå et skjema om angrefrist, så da var det bare å ta den samme runden én gang til, for pakken måtte returneres fra utleveringsstedet må vite. Å returnere pakker er litt mer tidkrevende enn å få dem utlevert, så da jeg var hjemme igjen for annen gang, hadde jeg brukt 3 timer og 10 minutter på ikke å kjøpe gummistøvler på internett.

Jeg ga opp hovedstaden og dro ut på landet. Bønder må jo bruke gummistøvler i fjøset, og kumøkk kan jo være ganske glatt, selv på et ru betonggulv, tenkte jeg. Butikken lå bare 1 time og 24 minutter unna med buss, så i løpet av fire timer burde handelen være unnagjort. Bussen kostet 82 kroner hver vei, men pengene var bortkastet. Gummistøvlene viste seg å være tunge som italienske sementdresser og fantes i to størrelser: Altfor små eller altfor store.

Jeg satser derfor på at mine 40 år gamle støvler holder et tiår eller to til.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.