9. august 2017: Romskipet Orions fantastiske eventyr

Nå som amerikansk science-fictionfilm overskygger alt annet innen sjangeren, er det på sin plass å minne om at tyskerne var vel så tidlig ute, i det minste her hjemme. Allerede i 1966 suste romskipet Orion gjennom galaksen mens Star Trek-mannskapet på USS Enterprice fortsatt surret rundt i vår kosmiske bakgård. NRK sendte naturligvis ikke noen av seriene, for trolig satt det mørkemenn eller –kvinner i Kringkastingsrådet med religiøse kvaler over møter med utenomjordiske skapninger som ikke var engler. Men på den tiden hadde vi to fjernsynskanaler, og den andre, Sveriges Television, sendte heldigvis alle sju episodene med romskipet Orion.

Serien het Raumpatrouille – Die phantastischen Abenteuer des Raumschiffes Orion på tysk, og ble produsert av fjernsynsstasjonen ARD – eller Arbeitsgemeinschaft der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten der Bundesrepublik Deutschland som forkortelsen står for. Et par ordentlige tungebrekkere, altså. Både Romskipet Orion og Star Trek fikk premiere i september 1966, men det var to store forskjeller mellom dem. Romskipet Orion var suverent best både på form og innhold, men Star Trek hadde størst lommebok og flere fans. Så kan vi lure på hva som kunne ha skjedd dersom det hadde vært omvendt og Romskipet Orion vant? Serien var den første tyske science-fictionproduksjonen, og i hjemlandet skal den ha oppnådd en seerandel på 56 %. Det er tall som ingen fjernsynsprodusent tør innrømme at de drømmer om i vår tid.

Jeg synes følgelig litt synd på dagens ungdom, som aldri har fått oppleve dette gløttet inn i fremtiden, gjengitt med analoge effekter i sort/hvitt på en tv-skjerm med elendig oppløsning, i det minste etter dagens målestokk. I dag har ungdommene blitt så visuelt bortskjemte og blaserte at de knapt nok gidder å gjespe over de mest fantastiske bilder.

Og lurer du på hvor Star Wars har hentet ideen til innledningen sin fra, er også det fra romskipet Orion. Hver episode begynte med den samme innledende voice-over: «Det som kan virke som et eventyr i dag kan være morgendagens realitet. Dette er en saga fra overimorgen. Det finnes ingen nasjoner lenger, bare menneskeheten og dens kolonier i rommet. Mennesker har bosatt set på fjerne planeter. Havbunnen er gjort beboelig. Romskip suser gjennom Melkeveien i hastigheter som i dag er utenkelige. Et av disse romskipene er Orion, en liten del av et sikkerhetssystem som beskytter jordkloden fra det ytre rommet. La oss følge Orion og dets besetning der de patruljerer ved grensen til evigheten.» Det er så bra som det kan bli, selv om galaksen ikke lå like langt, langt unna. Som om det skulle finnes galakser i nærheten.

Kommandant på romskipet Orion var major Cliff Allister McLane, en rebell som sjelden eller aldri hadde sansen for å følge ordrene fra hovedkvarteret. Denne uvanen ga ham et «frimerke» fra den galaktiske sikkerhetstjenesten GSD, løytnant Tamara Jagellovsk. Hun skulle sørge for at McLane holdt seg på matta og var blottet for humor, begge deler gjorde sitt til at det ble konflikter mellom henne og mannskapet. I løpet av episodene får hun og mannskapet gjensidig respekt for hverandre, og til slutt blomstrer også forelskelsen mellom majoren og løytnanten. Og naturligvis er det hans oppurtunisme som redder jordkloden fra den ene katastrofen etter den andre.

Noe av det mest spennende med serien var å se romskipet stigge opp fra sin undersjøiske base gjennom en voldsom malstrøm. Det var et klipp vi fikk se i hver eneste episode og som vi kunne se minst dobbelt så mange ganger uten å gå lei.

Rent teknisk var romskipet Orion en lavbudsjettproduksjon, selv om kostnadene likevel ble det som veltet en videre satsing. Alt fra strykejern til blyantspissere ble brukt til å skape fremtidens kontrollpaneler og det var ingen av oss som syntes det var det minste rart. Tvert i mot, vi fant det helt naturlig at korridorene var trukket med aluminiumsfolie og at taklampene var plastbøtter. Det var en tid for improvisasjon og det meste gikk glatt gjennom. Og, bare for å ha sagt det, Star Trek lå lysår bak Romskipet Orion hva effekter angikk. Det var egentlig ikke før Alien dukket opp i 1979 at Orion virket en smule gammeldags. Orion hadde laserpistoler før Star Trek! Og ikke bare laserpistoler, de hadde magnetskjold, warp drive eller Überlichtsantrieb, roboter og håndleddstelefoner og alt dette ønsket vi at vi kunne ha selv. Apples iWatch er således i rett nedadstigende arverekke fra Orion. Vi brydde oss naturligvis ikke om at Romskipet Orion kunne snakke med hovedkvarteret uten et øyeblikks tidsforsinkelse, for i fremtiden vil alt bli mulig. Også å drikke av firkantete glass!

Romskipet Orion 7 var det ypperste menneskene hadde bygget og lignet en flygende tallerken. I episoden «Planet på villspor» der en planet hadde slitt seg fra sitt solsystem og var på full fart mot jordkloden, måtte McLane ofre Orion etter at antimateriebombene ikke hadde hatt den ønskede effekt. Orion 7 gjorde nytten, da eksploderte alle våpnene om bord samtidig og hele planeten ble destruert i et kosmisk fyrverkeri vi måtte vente til ødeleggelsen av Death Star i Star Wars Return of the Jedi for å se maken til. Naturligvis måtte Orion 7 erstattes, hvilket resulterte i at McLane fikk det enda mer fantastiske Orion 8 å farte omkring med.

Men det aller mest spennende og skumleste, var møtet med den fremmede sivilisasjonen Frogs som var på vei til jordkloden for å overta planeten og utrydde menneskene i samme slengen. De hadde ekstremt raske, jetdrevne romskip og kraftige energivåpen. Om bord i Orion fantes Lichtwerferbatterie, «lyskastekanoner» på godt norsk, som ble brukt for å skyte ned romskipene til Frogs. De av oss om har forsøkt å lese bøkene på tysk, oppdaget at Frogs kalte seg selv Uraceel. Spørsmålet blir unektelig om uraceelfrosker kan være i slekt med duracellkaniner?

I dag, når den digitale teknologien har gjort absolutt alt mulig, er ikke lenger det visuelle noen mangelvare. Romskipene og effektene overgår Orion en høy gang, men det er også problemet. Filmer drukner i effektmakeri fordi det er mulig å drukne dem i effektmakeri, mens den gode fortellingen virker overflødig. Og det er her jeg tror filmprodusentene snart må velge retning. Det finnes mange gode historier der ute som venter på å bli filmet. Jeg har en lang liste, hvis noen er interessert.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.