9. juli 2014: Verden står ikke til St. Hans

Bestemoren min sa alltid at «verden ikke står til påske,» men det vet vi jo at ikke stemmer. Verden står til påske, hvert år. Det er til St. Hans verden ikke står. De få dagene mellom nasjonaldagen og St. Hans er de mest hektiske i samfunnet vårt. Da skal alt skje. Og jeg mener alt.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, men jeg kan jo begynne med alle avslutningene. Alt skal nemlig avsluttes før sommerferien treffer oss som en slegge, brått, uventet og overraskende hvert år. Det er avslutning i barnehagen. Det er avslutning på skolen. Det er avslutning i skolekorpset, familiedag på fotballaget, grillfest i borettslaget, rekeavslutning i velforeningen, avslutning og musikkstevne i skolekorpset, vinlotteri på jobben og siste fredagspils med gutta. Dessuten er det alle naboene som skal reise på ferie og som har lyst til å invitere til litt grilling eller spekemat eller rømmegrøt eller bare en kald øl før de reiser på ferie, og så kan vi naturligvis ikke bare bli invitert bort, vi må gjøre litt til gjengjeld. Derfor inviterer vi de naboene som skal reise på ferie til litt grilling eller spekemat eller bare en kald øl før de drar på ferie. Og filler’n, vi har glemt våre de gamle foreldrene våre og tanta vår på Kløfta, så kanskje vi skal slå dem sammen og invitere på litt kaffe og bløtkake? Dessuten er det noen fødselsdager i familien, og det er nesten utrolig hvor mange som har lagt disse dagene til mai. Jeg mener det er dårlig planlegging. Og oppi alt dette har noen skrullinger klart å legge fotball-VM og Tour de France og ID4 og hvordan tror noen at vi skal klare å ta unna alt dette? Vi må invitere noen naboer til kvartfinalene, andre til semifinalene og med litt flaks er det noen som inviterer oss til selve finalen. Forresten, nevnte jeg alle foreldremøtene som skal forberede høsten? Og all overtiden på jobben, for alt skal naturligvis være klappet og klart til sommerferien, og den eneste måten å få fire uker sommerferie på er å jobbe fire uker overtid først, oppi alt dette som vi har å gjøre fra før av.

Men ikke nok med det.

Våren og forsommeren er dugnadstid. Ordet «dugnad» ble våren for ti år siden kåret til å være Norges nasjonalord. Dugnad er det som kjennetegner en nordmann, og den raskeste veien til integrasjon er å bli med på en dugnad. Helst flere. Hvert år før St. Hans må vi på dugnad i borettslaget, for det er ikke riktig at vaktmesterne skal gjøre hele jobben. Da blir det for dyrt. Dugnad er et felles utført og ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet, hvis vi skal tro på leksika. Skjønt frivilligheten preges av det vi kalle frivillig tvang. Vil du ikke, så skal du. Og når dugnaden i borettslaget er overstått, venter dugnaden på fotballbanen, på båtplassen, på lekeplassen, i barnehagen, i parken, fellesområdet eller i klubbhuset. På hver dugnad blir det stekt vafler. De som er for svake til tungt arbeid, steker vafler og deler dem ut til dugnadsgjengen. Skal det være litt jordbærsyltetøy? Ikke det? Hva med litt rømme? Vi forventer naturligvis ikke at alle gjør like mye, men alle skal bidra med det de er i stand til. Dugnad er essensen av det norske samfunnet. Norges Idrettsforbund har utviklet en veiledning for dugnadsarbeid og der står det at dugnad er frivillig. Det betyr at medlemmene ikke kan pålegges å delta eller pålegges bøter ved uteblivelse fra dugnadene. Det spiller likevel ingen rolle, for hvis du ikke deltar, blir du likevel brennemerket – og det sitter bedre enn noen tattis. Den dugnaden du lot være å komme på vil forfølge deg hele livet. Det hjelper heller ikke at du kommer i siste liten, for da blir du bare så sykt gjennomskuet. Du har visst om dugnaden i flere måneder, så det finnes ingen unnskyldning som er god nok. Engelskmennene har et eget ord for de folka som tilbyr sin hjelp i det øyeblikket arbeidet er ferdig; ozark.

Men det stopper ikke der.

En ting er at vi skal hjelpe alle andre og delta på et utall av avslutninger, men det ligger mange oppgaver og venter på hjemmebanen også. Etter en lang vinter skal terrasser vaskes, slips og oljes. Nye blomster skal plantes, og de skal i jorda til 17. mai. Vinterdekkene skal av og bilen og dekkene skal vaskes. Epletrærne og kirksebærtrærne og tjuaene og bjerketrærne skal beskjæres, og helst før sevja stiger, for noen av dem er blødere. Hagemøblene skal ut fra kjellermørket. Hekken må trimmes. Motorsykkelen pusses. Du vet når det er vår i en hageby som Fjellhus, for da starter et støyhelvete som ikke tar slutt før verden har gått under ved St. Hans. Motorgressklippere, kantklippere, høytrykkspylere, terrassevaskere, kompostkverner, kappsager, hekkesakser, motorsager, slipemaskiner, påhengsmotorer, spikerpistoler, bormaskiner, gjæringssager, borhammere – alle sammen i sving fra tidlig morgen. I hele området er det en slags stafett, for når den ene er ferdig med å klippe gresset, så begynner den andre, og slik fortsetter det til sistemann har klippet gresset, men da er gresset blitt så langt hos førstemann at han må begynne på nytt. Tilsvarende er det med høytrykkspyler, når den ene bilen er ferdig skrubbet og vasket, innser de nærmeste naboene at det burde de også ha gjort med sine biler, og dermed er de i gang. Kompostkvernene brøker uansett mest i tillegg til at de aldri stopper. Et tre har for eksempel så mange millioner greier at det kan ta flere uker å få laget kompost av dem. Det eneste som ikke lager lyd, er å male – men det er bare fordi ingen har funnet opp en måte å feste malingen med spiker på. Tro ikke at vi tar fri på lørdag eller søndag, da vil det være helt umulig å bli ferdig til St. Hans, for til St. Hans må vi være ferdige, for det er sånn det er. I dette landet hvor vi stort sett har ni måneder vinter og tre måneder dårlig sledeføre, sier det seg selv at vi må bruke de få solskinnstimene som er. Før vi vet ordet av det kommer regnværet, og da er det ingen av som som får malt huset eller oljet terrassen.

Nevnte jeg rydding i kjellerboder og loftsboder og bortkjøring av alt skrotet? Hvert år, og det slår aldri feil, på samme tidspunkt kommer alle til gjenbruksstasjonen med henger som vi har lånt av han naboen som har henger, og dermed står vi timevis i kø for å få lov til å sortere skrotet. Vi er miljøbevisste, i det miste til en viss grad, og finner en viss glede i å stå i en uendelig kø for å få kaste treverk i en kontainer som er merket brennbart. Dette er dessuten den eneste dagen i året vi kjører med tilhenger på bilen, og gjenbruksstasjonen er laget sånn at vi er nødt til å rygge med tilhenger, og det er det bare de færreste av oss som kan. Det er ingen logikk i å svinge til høyre når du skal til venstre eller omvendt. Det er ikke rart det blir kø. Det er ikke rart det tar tid.

Alt dette har vi altså én fattig måned på å få unnagjort, så vi må helt opplagt holde på fra soloppgang til solnedgang. Heldigvis er dagene lange, sola står tidligere og tidligere opp og legger seg senere og senere.

Er det rart vi trenger ferie?

Bildet: Selfie med beskyttelsesbriller og øreklokker. Brillene dugger ved minste anledning, og øreklokkene sørger for at jeg ikke hører kappsagen. Begge deler er helt normale uniformseffekter i hagebyen før St. Hans.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar