9. september 2015: Eiendomsskatt? Nei, takk!

To ganger hver eneste dag, minst, går jeg forbi benken på bildet. To ganger hver eneste dag, minst, ser jeg hvor nedslitt og dårlig vedlikeholdt den er. Og hver gang tenker jeg at denne benken er det beste beviset på at vi ikke trenger eiendomsskatt. Men for meg har dette ikke med politikk å gjøre, det handler om noe helt annet. Jeg skal forsøke å forklare.

Noen politikere har funnet ut folk som har boliger over en viss verdi, også har så god økonomi at de gjerne kan betale litt ekstra i skatt. Noen tusenlapper fra eller til for disse boligeierne skal formodentlig ikke spille noen rolle. Det er her jeg er fundamentalt uenig. Jeg tror ikke det er noen andre enn selveiere som vet hvor mye tusen kroner er.

Jeg traff tilfeldigvis en jente jeg hadde jobbet sammen med for flere år siden. Siden den gangen har hun giftet seg og fått to jenter. Den vesle familien har kjøpt et gammelt hus som de driver og pusser opp, og de var kommet omtrent halvveis i oppussingen da jeg traff henne. Hun kunne fortelle at det er et tungt økonomisk løft, de går aldri ut og spiser, de har ikke reist på ferie de siste fem årene og når tiden for å betale avdrag på lånet nærmer seg, blir det ofte mye havregrøt til middag. Men ved å forsake luksus som restaurantmat og sydenferie, klarer de gradvis å gjøre huset sitt mer og mer beboelig. Hun sier selv at det er flest hverdager i et år, og de vil at hverdagene skal være best mulige. En slik innstilling vil noen altså belønne med «litt» ekstra skatt.

De ga seks millioner kroner for huset. Seks millioner kroner av nettopengene sine, det vil si penger etter skatt. For å få utbetalt seks millioner kroner, må de tjene ni millioner. De må med andre ord betale tre millioner kroner i skatt for å kjøpe huset. Dessuten betalte de 150.000 kroner i dokumentavgift til staten og en tusenlapp i diverse gebyrer. Oppussingen har de beregnet til tre millioner kroner, fortsatt av nettopengene sine. For å få utbetalt tre millioner kroner må du tjene fire millioner kroner. Og av de tre millioner kroner i oppussing, utgjør seks hundre tusen kroner moms. Legger du sammen alle disse store tallene, vil du se at den vesle familien skal betale 4.751.000 kroner i skatt på huset sitt. Likevel er det altså noen som mener de ikke betaler nok skatt på eiendommen sin og at det ikke er dyrt nok å bo i Oslo.

For et par uker siden var jeg på visning på et hus like utenfor Fetsund. Tre mål tomt og et hus på tohundreogfemti kvadratmeter gikk for tre komma to millioner kroner. Det får du en førtisyv kvadratmeters torommer for i Ensjøbyen.

Det er den første grunnen til at jeg ikke liker forslaget om eiendomsskatt. Vi har ikke behov for å øke kostnadene ved å bo i byen vår.

Men jeg har vektigere grunner enn dette, grunner som benken på bildet minner meg om hver gang jeg går forbi den.

Alle som er selveiere, enten de bor i rekkehus, tomannsbolig eller enebolig, vet at de hele tiden er nødt til å vedlikeholde huset for å ta vare på den verdien huset representerer. Det betyr å male en vegg hvert år. Vaske bort svartsopp. Det betyr å klatre opp på taket og spyle det fritt for begynnende moseangrep. Det betyr å drenere grunnmuren når tiden er kommet for det. Det betyr å erstatte dårlige panelbord med nye. Det betyr å stake takrenner for frø, løv, kongler og kvister. Det betyr å måtte legge nytt tak den dagen det gamle begynner å lekke. Listen over vedlikeholdsoppgaver tar aldri slutt, den bare forandrer seg med årstidene. I denne evige runddansen lærer du fort om pengenes verdi. Det er alltid noen hull som skal tettes, og det er om å gjøre å få pengene til å strekkes så langt som mulig.

Når jeg ser denne benken som står ved bussholdeplassen, er jeg altså overbevist om at vi ikke trenger eiendomsskatt. Grunnen er rett og slett at kommunen har for mye penger som den har, når en benk kan stå og råtne opp på denne måten. Den er ikke den eneste benken i området som står og råtner på rot, heller. Langs hele Alnaparken kan du finne benker som står og råtner, og det verste er at dette er annen generasjon benker som står og råtner på rot. Da de første benkene var blitt så råtne at de ikke kunne sittes på, kjøpte kommunen bare nye benker. Det var så enkelt, så, for pengebunken tar aldri slutt. Pengebunken er en Sareptas krukke. Benker, barnehager, skoler, ballbinger; listen er lang over kommunale gjenstander som kjøpes inn for deretter å aldri vedlikeholdes. En institusjon for funksjonshemmede forteller meg at de ikke kan søke om penger til vedlikehold, bare til nye tiltak. Ser du galskapen, du også?

Selveiere har ikke råd til å holde på på den måten. Hvis huset mitt skulle vært driftet av kommunen, ville det ha ramlet sammen tre ganger siden det ble satt opp i 1947.

Benken på bildet forteller meg at problemet ikke er mangel på penger i kommunen. Problemet er at de som forvalter pengene ikke kjenner pengenes verdi. Og før de har lært det, kan de ikke å be om å få flere penger.

Jeg tror likevel det egentlige problemet er at det knapt nok finnes en eneste politiker som er valgt på løfter om vedlikehold. Nei, de skal love nytt i hytt og vær, enten det handler om skatebaner eller motorveier. Jeg tror aldri jeg har hørt noen politiker si at «i år skal vi ikke bygge noe nytt, men vi skal bruke pengene på vedlikeholdsetterslepet.»

Jeg har sluttet å sitte på benken mens jeg venter på bussen. Jeg tror nemlig ikke at den er sterkt nok til å holde et menneske. Men vi får nok en ny benk snart. Det er, som sagt, mer enn nok penger der de kommer fra.

Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg.

Legg igjen en kommentar