Forfatter: Roger Pihl

Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.

27. november 2024: Hvil i fred, Dagsavisen!

Da jeg gikk på gymnaset, jobbet jeg ett år som avisbud om morgenen. Aftenposten hadde egne bud, mens jeg gikk med alle de andre. Arbeiderbladet, Vårt Land, Morgenposten og Morgenbladet. Det er kanskje derfra jeg utviklet min kjærlighet til aviser, og min evne til å gledes av å sitte i en god stol og lese på papir, til tross for at jeg måtte opp ved halv fire-tiden, lenge før hanen gol.

Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å abonnere på alle aviser jeg har lyst til og at jeg har tid til å lese dem, men det har jeg ikke. Jeg må velge noen, og så hender det jeg kjøper enkeltutgaver av andre aviser når jeg kommer over noe som interesserer. Her om dagen hørte jeg om en artikkel i Dagsavisen og siden det ikke lar seg gjøre å kjøpe én enkelt Dagsavis eller én enkelt artikkel på nett, men bare bestille abonnementer av ulik lengde, bestemte jeg meg for å dra ut og kjøpe den fysiske avisen. Det skulle vise seg å være mye vanskeligere enn jeg kunne forestille meg. Les hele innlegget...

13. november 2024: I gata vår, i gata vår, i gata vår, her er det mange ting som foregår …

Jeg skal ikke stikke under stol at jeg stundom synes synd på mange av ungene som vokser opp i dag. Tilbudet av fritidsaktiviteter flommer over, de kan delta i alt fra speideren, sjakk og skolemusikk til taekwondo, snowboard og strikkekurs – med den ulempen at aktivitetene nå er så organiserte og regulerte at det ikke blir tid til et eneste lite hyss mellom slagene.

Sånn ser gata mi ut i dag. En eneste lang parkeringsplass.

Nei, det er den uregulerte og uorganiserte fritiden som er viktig og som jeg synes er synd har blitt mangelvare. Foreldre klager over at de sitter i tidsklemma, og må frakte unger fra den ene aktiviteten til den andre mens livet renner ut som sand mellom fingrene på dem. Jeg mener ikke at vi skal oppfordre til lediggang og hærverk, men jeg tror uorganisert fritid i større grad kan gi ungene anledning til å utvikle sine kreative evner og initiativer. Det er jo opplagt at vi på et tidspunkt er nødt til å leve av noe annet enn oljepenger og av å klippe håret på hverandre, og da trenger vi folk som er i stand til å finne på noe. Eller rettere sagt, finne opp noe. Les hele innlegget...

30. oktober 2024: Ha en forferdelig dag!

Det stunder mot valg på en ny amerikansk president, og jeg blir sikkert ikke den eneste som skal sitte oppe den natten for å se hva fremtiden har planlagt for oss de neste fire årene. Jeg skal ikke stikke under stol at hver gang jeg Donald Trump viser seg på fjernsynet, tenker jeg på president Comacho i filmen «Idiocracy» fra 2006.

Handlingen i filmen finner sted i 2505 og filmens antagonist Jon Bowers er en knapt nok middels intelligent soldat som har blitt med på et nedfrysningseksperiment som gikk galt, det vil si at budsjettnedskjæringer førte til at frysetanken ble stuet bort og først åpnet fem hundre år senere. Da har Bowers plutselig blitt det mest intelligente mennesket på planeten. Hvordan? Vel, de dumme formerer seg raskere enn de smarte. De smarte venter på riktig partner, riktig tidspunkt og så går tiden, men de dumme knapt nok tenker seg om. Slik blir verdens befolkning i gjennomsnitt dummere og dummere. Bowers er førstemann som består intelligenstesten, som inneholder kun ett spørsmål: «Hvis du har én bøtte med tre liter vann, og en annen bøtte med fire liter vann, hvor mange bøtter har du da?» Comoacho er følgelig president for den dummeste befolkningen verden har sett, og selv om filmen er hysterisk morsom, er den en åpenbar beskrivelse av USA. Les hele innlegget...

16. oktober 2024: Nå er det slutt på gamle tider …

Musikalsk var det en lidelse å vokse opp på sekstitallet, i hvert fall hvis vi ville høre popmusikk på NRK. Der fikk vi «Ti i skuddet» på fredager og et par låter i «Ønskekonserten» på mandager – ellers husker jeg tiåret som preget av trekkspill og hardingfele avbrutt av salmesang og instruksjoner om alt fra potetkoking til symptomer på hjerteinfarkt. Ikke rart de fleste av oss heller lyttet til Radio Luxemburg på mellombølgen eller svenske P3 på FM-båndet. «Svensktoppen» var et av de hotteste programmene, og de sendte populærmusikk en times tid – sammenhengende! Sånt var uhørt i NRK, og så var det Rolv Wesenlund som i en sketsj fra et fengsel ble spurt om de bare hadde NRK og han svarte at «Ja, det er en del av straffen.» Les hele innlegget...

2. oktober 2024: Ah, det var god tobakk!

Jeg hadde en bestefar som kjørte drosje, og ofte ferierte hele familien sammen. Mine foreldre, broren min, tante, onkel, fetter og kusine, i alt ni stykker kjørte vi i drosjen som var en burgunder Opel Kapitän. Vi fire ungene sto (!) i det ene forsetet, bestefar kjørte mens han røyket pipe og i baksetet satt faren min og onkelen og røyket sigaretter. Jeg kan ikke huske at bilen var full av røyk, men det må den nødvendigvis ha vært.

«Jeg er en voksen og mandig kar, med hatten og cigaretten til far. Men mor må ikke se meg nu, for da kan det hele ende med gru».

En gang var røyking noe av det edleste vi kunne drive med, og det var ikke engang farlig. Camel annonserte med at flere leger røyket Camel enn noe annet merke, og spilte dermed på troverdigheten til leger for å fremme et produkt de påsto var sunt. Mange trodde på reklamen. Mange trodde nok også på budskapet «Cool, clean Consulate» der en dame i hvite gevanter sto midt i en fjellbekk og røyket denne friske sigaretten som åpenbart var like godt som fjelluft. Lucky Strike fremstilte sine sigaretter som sunnere enn snop da de oppfordret folk til å ta en Lucky i stedet for sukkertøy. Og naturligvis norske reklamebudskap som «Blue Master vinner på sin naturlige friskhet», Asbjørnsens «Man kan godt unne sig en røik og allikevel være i god form» og «Tiedemanns Teddy, allemanns venn». Det er jo til å le seg i hjel av i dag, og at vi en gang har vært så naive at vi gikk på de greiene der, er nesten ikke til å tro. Det eneste som ikke luktet, var pengene, som rant friskt og nydusjet inn på produsentenes konti. Les hele innlegget...