7. august 2019: Den siste mannen på månen

I sommer har det vært mye snakk om månen, ettersom det var femti år siden mennesket satte sin fot der oppe for første gang. Vi har sett fjernsynsprogrammer og hørt på radio, og det er vel ikke den avis med respekt for seg selv som ikke hadde en eller flere artikler om hendelsen. Sosiale medier formelig rant over av meldinger en periode. Den første landingen på et annet himmellegeme ble foretatt med Apollo 11 søndag 20. juli 1969, kl. 21.17.42 norsk tid, og vi var mange som satt oppe og fulgte med i etermediene den gangen. Personlig satt jeg klistret foran et fjernsynsapparat som overførte bildene i svart-hvitt med rystende dårlig kvalitet målt etter dagens standard. Men den gangen var vi strålende fornøyde. Bedre kunne det ikke bli. Les hele innlegget...

3. juli 2019: Svensken, dansken og nordmannen

Det går mot sommer, og da reiser de fleste av oss som ikke skal feriere i Norge til Danmark eller Sverige. Vi nordmenn er nemlig ikke så eksotiske som vi later til, de nærmeste landene er også de nærmeste ferielandene våre. Derfor drar de fleste av oss som ikke ferierer hjemme til Danmark eller Sverige og ikke til indre Mongolia eller Kiribati. Men akkurat som om vi hadde dratt til indre Mongolia eller Kiribati, skjønner vi utrolig nok like lite av språket i Danmark eller Sverige.

Spørsmålet er, hvilket flagg vaier mest?

Men vi er ikke alene. Dansker får stadig vanskeligere for å forstå svensk, svensker får stadig vanskeligere for å forstå dansk, dansker får stadig vanskeligere for å forstå norsk og svensker får like vanskelig for å forstå norsk, de også. Danskene hører heller ikke forskjell på norsk og svensk og foretrekker å snakke engelsk. Til gjengjeld hører svenskene forskjell på norsk og dansk men skjønner mindre og mindre av begge deler. Tatt i betraktning at vi nesten snakker det samme språket, er tilstandene i ferd med å bli rett ut sørgelige. Hvorfor skulle jysk eller skånsk være vanskeligere å forstå enn vossemål? Les hele innlegget...

19. juni 2019: Når opplevde du en politiker gå til valg på vedlikehold?

Askøyskandalen har satt en støkk i vannverkssjefer over hele landet, men den burde ikke ha kommet som en overraskelse. En niese jeg kjenner er bosatt på Askøy og forteller at det slett ikke er den første gangen de må koke drikkevannet der ute, men hun er kommet helt ut av telling. For tiden lever hun i landflyktighet på Sotra der vannet ennå er trygt.

Det ligger muligens en symbolsk ironi i at denne kommunale benken er i ferd med å bli overgrodd av skvallerkål.

Manglende vedlikehold og oppgraderinger burde ikke forbløffe en eneste politiker, for det er snarere hovedregelen enn unntaket. Eksemplene er så mange at jeg skjems, selv om jeg ikke er ansvarlig for noe som helst av det. Manglende vedlikehold er noe som lettest merkes når snøen ikke blir brøytet eller søppelkassene flommer over av hundeposer, men fenomenet er langt mer alvorlig og omfattende enn som så. En barnehageansatt jeg snakket med fortalte at de ikke får penger til å pusse opp utelekeplassen til ungene, de kan bare få penger til å kjøpe handle inn nye lekeapparater selv om det er mye dyrere og helt unødvendig. Vedlikeholdsetterslepet i oslobarnehagen skal være på 2,5 milliarder kroner. Ironisk nok har den ansvarlige etaten navnet «Omsorgsbygg,» men det er neppe bygningene den har omsorg for. I fjor måtte direktøren gå på grunn av skandaløse ansettelser der forloveren, datteren og svigersønnen ble ansatt og direktøren hadde fått en årslønn som nærmet seg 1,5 millioner kroner. Personlig husker jeg fortsatt som om det var i går, den paviljongen Bryn barneskole hadde og der min yngste datter tilbragte noen år. Toalettene var så grimme og stinket så fælt at elevene foretrakk å gå hjem for å gå på toalettet, og de som ikke kunne gå hjem, foretrakk å holde seg som best de kunne. Kun den ytterste nød kunne få førsteklassingene til å bruke hovedstadens frykteligste avtrede. Noen kan sikkert gi et kompetent svar på hvordan det å være tissetrengt en hel skoledag påvirker læresituasjonen. Vi bygger nytt Tøyenbad til 1,4 milliarder kroner i disse dager, selv om ingen har klart å forklare hva som var galt med det gamle, bortsett fra at det var slitt. Jeg pleide å svømme der om morgenen klokken 7.00, men måtte etter hvert gi opp, for låsene på skapene var ødelagte og nesten ikke en eneste dusj virket. Regningen har allerede sprukket med 20 millioner, penger som visstnok skal tas fra vedlikehold av andre anlegg. I 2016 forsøkte Aftenposten å kåre Oslos verste vei, og ikke husker jeg hvor mange kandidater de hadde på blokka eller hvem som vant den tvilsomme tittelen. Men jeg husker at Lachmanns vei hadde tilnavnet «Ostebakken» på grunn av alle hullene. I Alnaparken står nå annen generasjon benker og råtner på rot. Kirketårnet på Frogner kirke ble sikret med lastestropper for at steinene ikke skulle rase ned i hodet på forbipasserende folk. Kommunale boliger forfaller i rasende fart og i 2017 var etterslepet på 3,3 milliarder kroner, samtidig som kommunen tok ut 1,9 milliarder i utbytte i årene 2012-2017. Slik kan jeg fortsette, side opp og side ned. Det er ikke bare bygninger og fysisk miljø som blir behandlet på denne måten, også ansatte utsettes for den samme likegyldigheten. Midlertidig ansatt kalles det da, og folk kan være midlertidig ansatt i årevis og hele tiden leve i uvisshet om de har jobb eller ikke i neste uke. Og da kan de glemme å få banklån, de må kaste seg ut blant bolighaiene i utleiemarkedet og tusen takk for det. Slik holder politikerne på, og de skammer seg ikke engang, men bevilger seg lønnspålegg og fine titler. Les hele innlegget...

5. juni 2019: Å bestige Danmarks laveste fjell

I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen? Les hele innlegget...

22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

8. mai 2019: Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Jeg trengte et par nye gummistøvler, for de jeg hadde var blitt såpass slitt at det knapt var mønster igjen i sålene. Støvlene hadde tjent meg vel, for jeg kjøpte dem i 1979, i de dager da det var enkelt å kjøpe gummistøvler. Alt jeg trengte å gjøre var å ta banen til sentrum, kjøpe dem i sportsavdelingen på Glasmagasinet og ta banen tilbake. Hele operasjonen tok litt over én time.

Vel, helt enkelt var det ikke, for den typen jeg spurte etter, hadde de ikke inne. Selgeren kunne fortelle etter å ha oppsøkt lageret at de bare hadde fire høyrestøvler i min størrelse. Jeg kunne ikke dy meg, så jeg spurte om hvordan han hadde sett ut, han som hadde kjøpt de fire venstrestøvlene, men det visste ikke selgeren. Jeg måtte derfor nøye meg med et par støvler med litt lavere skaft og litt mørkere grønnfarge. De har som sagt fungert helt fint, ettersom de snart feirer førtiårsjubileum på føttene mine. Les hele innlegget...