21. september 2022: Hvor lang er en strikk?

Det er naturligvis vanskelig å si hvor lang en strikk er. Den kan være så lang du vil, men vi kan være enige om at det kreves god moral for å selge strikk i metervis. I Finland har de noe som kalles borgåmått, det er en enhet for en viss mengde poteter. Omtrent én kilo, som ble målt opp i en metallboks med håndtak. Potetene skulle fylle hele boksen, og det skulle være topp på, helt til potetene rullet av. Det fantes bokser for en halvkilo, én kilo, to kilo og tre kilo. Men i byen Borgå laget de en bunn som gikk opp i boksen, slik at den tok omtrent to tredjedeler av hva den skulle, mens det så ut som om kunden fikk den mengden som sto på boksen. Slike juksebokser ble kalt Borgåmått. Erfarne potetkjøpere brakte derfor med egen måleboks til torgs. Les hele innlegget...

7. september 2022: Gi Groruddalen 300 milliarder!

Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.

Foto: Norges Bank.

Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv. Les hele innlegget...

24. august 2022: Den uskyldige terrorist

Jeg skal innrømme at jeg har blitt anholdt på Billund flyplass under mistanke om at jeg var terrorist. At jeg forsøkte å smugle sprengstoff inn på et fly til København, med noen av de viderverdigheter det medførte. Det hadde seg sånn:

Tårnet på Ejer Bavnehøj, oppsatt i 1924.

Mine halsbrekkende eventyr i de danske fjell er etter hvert blitt ganske kjent, og i juni 2006 var jeg på en større mottakelse i Skanderborg i anledning av at tårnet på Ejer Bavnehøj hadde blitt renovert. Hensikten med et tårn var å gjøre en storslagen og vakker utsikt enda mer storslått og vakker, og takket være Danmarks gjenforening med Sønderjylland i 1920, fikk tanken fotfeste. Kanskje var folket i Skanderborg inspirert av folkene i nabobyen Silkeborg, som hadde sitt tårn på Himmelbjerget? Tenkte de at de også ville ha et tårn? Ejer Bavnehøj var allerede en attraksjon, og et tårn ville forsterke turiststrømmen. Les hele innlegget...

Skreppa 13: Søndre Teisen gård, et ekstrakt av Norgeshistorien

Aller først må jeg rydde opp i en misforståelse, slik at denne utgaven av Skreppa blir lest på riktig måte. Det vi i dag kaller Teisen gård het opprinnelig Teisen Eng og har aldri vært den opprinnelige Teisen gård. Så ikke tenk på den. Gårder skifter navn, så også Søndre Teisen. Sannsynligvis kjenner du den som Solvang gård.

Solvang gamlehjem med den praktfulle frukthagen, 1919. Fotograf: Anders B. Wilse. Oslo Bymuseum.

Bakgrunn

Opprinnelig har Teisen vært navnet på en adskillig større jordeiendom enn det vi forbinder med Teisenområdet i dag. Det antas at Teisen gård i eldre tid innbefattet hele høydedraget fra Valle til Alnabru og fra Ulven til Tveten, til sammen om lag ett tusen mål. De gamle navneformene, Tesinn eller Thesen, viser at dette har vært en «vingård», det vil si en gård med naturlig eng. Les hele innlegget...

Skreppa 12: Kirkeklokkene i Østre Aker

Det er ingen spøk å hilse på kirkeklokkene, de henger øverst i kirketårnet, og du trenger bare en middels høydeskrekk før du betakker deg å klatre opp den smale stigen. Men skal du hilse på kirkeklokkene, er det ingen vei utenom. Jeg har vært der oppe et par-tre ganger, og det holder for meg. Kirken ble vedtatt å bygge i 1854, grunnsteinen ble nedlagt i 1855 og 5. desember 1860 ble kirken offisielt tatt i bruk.

Dagen etter sto følgende å lese i avisen Morgenbladet:

«Kristiania, 6. september 1860: Den nye kirke på Ulvind i Østre Aker, omtrent ½ mil fra byen innviedes i går under stor trengsel av mennesker som den høyidelige akt og det særdeles yndige vær hadde kalt her opp. Kl. 11 gikk biskop Arup, med 16 prester, amtmannen, fogden, sorenskriveren, bygdens formenn og representanter og en stor del av bygdens og egnens innvånere i prosesjon fra den allerede for et par år siden fullferdige, men ennu ikke bebodde prestegård opp til kirken, hvis adgang imidlertid var så fullpakket av mennesker, at kun den første del av prosesjonen kom ordentlig inn, mens den øvrige del først lenge etter og med stor nød. Det var imidlertid god tid, for der ventedes omtrent ½ time på Hs. Kgl. Høyhet prins Oscar, som hadde meddelt at han ville komme, men som rimelig vis ikke hadde beregnet den særdeles tunge og bakkede vei opp til den høit og over måte smukt beliggende Ulvind kirke, fordret lenger tid enn hva avstanden ellers skulle medføre. Les hele innlegget...

10. august 2022: På tide med juleforberedelser!

Det er faktisk på tide å tenke på juleforberedelsene. Jeg vet at det kan høres tidlig ut, men det er ingen grunn til å vente. For hvis julekvelden kommer på deg som den kom på den berømte kjerringa, ligger du ille an. Da havner du fort i den sorte strømregningsgryta.

Vi tenker jo gjerne på jul med glede, en høytidelig anledning til å samles med familien, spise god mat, åpne pakker, senke skuldrene, lade batteriene og i det hele tatt. I min familie pleier vi å spise noe som heter langkål, en rett som kommer fra familiens opphavssted i Lena på Toten. Vi har spist langkål hver julaften så lenge jeg kan huske. Jeg for min del trenger ikke stort annet til julemiddag, bortsett fra sylteagurker og et lite glass romtemperert akevitt. Andre har andre tradisjoner, noen spiser lutefisk, noen spiser torsk, mange spiser ribbe og enkelte foretrekker visstnok pizza. Les hele innlegget...