4. mars 2026: Jeg, meg. Du, deg.

Denne Onsdagspihlsen viser at statistikk kan være utgangspunkt for tekst, og er en redigert versjon av novellen med samme navn, som var mitt bidrag til antologien «Ord for ord», redigert av Caterina Cattaneo i 2008. Inntektene av boksalget gikk uavkortet til bygging av et bibliotek i Simunye, et av de fattigste områdene i Zululand i Sør-Afrika.

Jeg er Roger. Det er 8365 menn i Norge som har Roger som første fornavn, mens det er 6995 som har det som eneste fornavn. Jeg er en av disse. Vi bør sannsynligvis lage en egen forening, eller klubb, med årsmøter på Thon Hotel Linne. Hvis jeg googler på «Roger» får jeg omtrent 134 millioner treff. Jeg har en kalkulator. En 10-sifret Citizen SDC-839 elektronisk kalkulator som kan gå på et 1,5 volt batteri eller benytte de 4, små, innebygde solcellene. Krystallinsk silisium omdanner fotoner til elektrisitet. De trenger ikke nødvendigvis sollys. Det holder for eksempel lenge med en lyspære. Kalkulatoren er min beste venn. Jeg går aldri noe sted uten den. Jeg vet ikke når jeg kan få behov for å kalkulere noe. Med den har jeg regnet ut at det er 2 247 955 200 sekunder siden jeg ble født. Akkurat NÅ. Jeg er med andre ord godt over halvveis. Jeg har også regnet ut at jeg kan forvente å bli 81,6 år. Statistisk sett. Jeg håper ikke den siste måneden blir en februar. Det kan være mer, men det kan også være mindre. Jeg vet ikke. Jeg har en våkenpuls på 80 og en hvilepuls på 55. Hvert år slår hjertet mitt 38 356 500 slag. Fastlegen min har bekreftet at det er bra. At det lønner seg å trene. Hvert år bruker jeg 819 000 hjerteslag på å trene, det gir en snittpuls under trening på 150. Makspulsen min er 186, hvilket er bra, alderen tatt i betraktning. Det er ikke mange som er 2 247 955 200 sekunder gamle som kan matche det. Jeg trener 70 ganger årlig. I snitt bruker jeg 42 minutter og 13 sekunder på å løpe 8245 meter. Noen ganger saktere, andre ganger fortere. Hvis jeg ikke hadde trent, ville hjertet slått raskere. Våkenpulsen ville vært 90 og hvilepulsen 70. Hjertet ville slått 44 007 600 ganger i året, eller 5 651 100 flere ganger enn nå når jeg trener. Det er noe å tenke på. Hvis jeg klarer å trene i 50 år til sammen, har jeg spart 282 555 000 hjerteslag. Det gir 7 år og 4 måneders mindre slitasje. Hvis jeg kan legge det på forventet levealder, kan det være jeg blir 89 år og 1 måned. Mange påstår at den tiden jeg får leve lenger, tilsvarer den tiden jeg har trent, og at jeg dermed ikke har oppnådd noe som helst. Jeg har regnet på det. Det stemmer ikke. I løpet av 50 år kommer jeg til å trene 3447 timer og 30 minutter. Eller 143 dager og 12 timer. Det er stor forskjell på 143 dager og 12 timer og 7 år og 4 måneder. Forskjellen er 2532 dager, eller 6 år og 328 dager. Jeg kan få gjort mye på 6 år og 328 dager. Jeg kan for eksempel få oppleve at Bodø Glimt blir seriemester seks eller syv år på rad, eller at Molde rykker ned til 3. divisjon. Jeg forbrenner 468 kalorier hver gang jeg trener. Det blir 32 760 kalorier til sammen i løpet av ett år, eller tilsvarende 448 middels store epler (140 gram), inkludert epleskrott. Les hele innlegget...

18. februar 2026: Hvordan kan vi hindre leirskred i Groruddalen?

Vi kunne lese i denne avisen 6. februar i år om kvikkleire og faren for kvikkleireskred i Groruddalen. Den gamle sjøbunnen har hemmeligheter den helst ikke vil dele med oss, og kan by på overraskelser vi gjerne vil være foruten.

En bit av skredet på Ask i Gjerdrum. Foto: Tommy Gildseth

En av de første overraskelse i moderne tid var kvikkleireskredet i Trøgstad, 29. oktober 1967, som tok med seg tolv hus og fire mennesker døde. Det kom som lyn fra klar himmel, og knapt noen skjønte hvordan det kunne gå et skred der. Landskapet var jo nesten flatt? Dessuten var skred en hendelse som naturen selv skapte, så hvordan kunne det gå ras på flatmark? Les hele innlegget...

4. februar 2026: Hvor er det blitt av sesongene?

Etter hvert har jeg blitt så gammel at jeg husker den gangen vi hadde sesonger, og da jeg var i dagligvarebutikken her om dagen, ble jeg minnet om at jeg tilhører en generasjon som hadde ulike opplevelser gjennom året, avhengig av årstidene.

Det var i frukt- og grøntsaksavdelingen at jeg overhørte en kvinne i midten av tjueårene som klaget over at butikken ikke hadde blåbær, at det var alt for dårlig og grunn nok til ikke å handle der. Jeg kunne ikke dy meg, og nevnte for henne at vi var i midten av vintermåneden januar, hvilket fikk henne til å utbryte noe sånt som «Hva så?» Blåbær var jo noe butikken burde ha uansett, enten det var januar eller juli? Var jeg dum, eller hva? Les hele innlegget...

21. januar 2026: Verdens mest premierte folk?

Jeg kan ikke for det, men etter å ha bivånet den latterlige overrekkelsen av en fiktiv fredspris fra FIFA-president Gianni Infantino til en annen president, har jeg begynt å lure på om ikke Trump kommer til å få denne fredsprisen hvert år, så lenge han er president. Og da opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado fra Veneuzela ofret sitt rykte og ettermæle ved å gi sin Nobels fredsprismedalje til ham som selv krever at han skal få Nobels fredspris etter angivelig å ha avsluttet én krig i måneden, men som aldri kommer til å få den, begynte jeg å lure på om det ikke er på tide at vi tar et oppgjør med alle medaljer vi henger på hverandre og alle pokaler vi strør om oss med. Les hele innlegget...

7. januar 2026: Ønsker for det nye året

Vi har lagt 2025 bak oss, og kan trygt si at det året ikke kommer til å huskes som vellykket. Hvis det hadde vært reklamasjonsrett på tid, skulle jeg krevd å få hele året tilbake, for maken til elendig leveranse, skal du lete lenge etter. Det er så en skulle tro Posten stod for regien. Men, nå får vi altså en sjanse til, og det skal godt gjøres at 2026 blir like elendig som 2025. Jeg for min del velger å være optimist og håper 2026 blir de gode nyheters år. Det kan vi virkelig trenge. Les hele innlegget...