22. mai 2022: Chickelacke, bummelacke, jazz bom bø!

Russetiden er ikke hva den var, så vidt jeg har skjønt – men det har den visst aldri vært. Det var den heller ikke det året jeg var russ, i 1974. Året før hadde den tradisjonelle russeturen gått til Kongens by, til København med danskebåten, slik russeturene lenge hadde hatt for vane. Akkurat året før det skulle bli min tur, hadde russen blamert seg så kraftig i København at byen erklærte dem for uønsket i all framtid. København klarte seg utmerket godt uten norsk russ. 

Fra russetoget 1974, og den ene russebilen vi hadde på Teisen. Som du ser, her skulle alle med!

Det er klart at det ikke var noen genistrek å male barter på Den lille havfruen på Langeline, bade i Gefionspringvannet ved enden av Amaliegade eller i Storkespringvannet på Høibro Plads, og det var i hvert fall ingen genistrek å drite (bokstavelig talt) i Nyhavn eller å spy på Kongens Nytorv. Det er lett å forstå at slike gjester ikke ble ønsket velkommen tilbake. At russebrølet opprinnelig er dansk, var naturligvis ingen formildende omstendighet. Les hele innlegget...

8. mai 2024: Lyset er på, men det er ingen hjemme

Jeg er neppe alene om å føle kvalme over strømbaronene og ågerkarlene deres. Strøm, som koster 12-15 øre å produsere, selges gjennom monopol til priser til kunder som ikke kan velge og som burde fått statsministeren til å skamrødme langt over hårfestet. Direktøren i Statnett presterte det kunststykket å hevde at strømprisene i Norge er lave og at vi er for godt vant med lave energipriser. Ifølge skattelistene tjente hun 5.900.000 kroner i 2022, så da er det lett for henne å prate. Les hele innlegget...

24. april 2024: Fyll Groruddalen med flere biler!

Er det noe vi har mer enn nok av, så er det det biler i alle størrelser, former og farger. Groruddalen er preget av tre monstrøse hovedveier som går på langs. Trondheimsveien, Østre Aker vei og E6, som til sammen har seksten kjørefelter eller mer. To ganger i døgnet er trafikken så tett at den knapt nok flytter seg, og hvis det skjer et uhell eller det kommet et snøfnugg, et det bom stopp. Denne trafikken bidrar til å skape dårlige bomiljøer for en tusenvis av innbyggere, med støy, støv og annen dritt. Les hele innlegget...

10. april 2024: Tar du den, så tar du den

I forrige uke kom nyheten om at kraftledningene i Bærum og Oslo vest skal graves ned, og at monstermastene ikke lenger skal synes fra villaene og terrasseleilighetene. Kampen mot monstermastene startet da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2021 besluttet å fornye høyspentkablene og slenge opp 38 meter høye master gjennom Hamang og Smestad.

Monstermast på Alnabru. Schtøggere blir det ikke.

Tettheten av advokater med møterett for Høyesterett og folk høyt oppe i systemet som kjenner det fra innsiden er stor på den siden av byen, så det er ikke det minste rart at NVE møtte motstand, fikk søksmål til frokost, lunsj og middag og at det umiddelbart ble opprettet en Facebookgruppe som het «Nei til monstermaster i tettbygde strøk». Tettbygde strøk betyr i dette tilfelle Bærum og Oslo vest. Og i forrige uke fikk den korte kampen sin avslutning ved at regjeringen besluttet nedgraving av kablene. Tre års kamp er knapt nok oppvarming på østsiden av byen, der for eksempel bystyret lovet lokk over E6 ved Lindeberg allerede på midten av syttitallet, altså for femti år siden, men har det skjedd noe av den grunn? Neida. Vi kan ikke få alt vi peker på, sier de, som om vi noensinne har fått noe av det vi pekt på. Men vestkantavisene omtalte kampen som «en lang klagesak» ettersom klageinstansen Olje- og energidepartementet hadde hatt saken til behandling i hele to år. Tenk det! To år! Lang klagesak, du liksom. Les hele innlegget...

27. mars 2024: Teisenskarvet

Det var ingen som merket at det kom, trolig dukket det opp om natten, da alle sov. Lydløst, som nysnø dalte det ned og da vi vaklet ut om morgenen, trøtte i trynet, lite lystne på å jobbe og kaffetørste som rakker’n, sto fjellet der som om det alltid skulle ha stått der. Like selvfølgelig som Dovre.

Foten av Teisenskarvet, sett fra Regnbueveien.

Der hvor vi før hadde Teisenparken strakte fjellet seg mot himmelen, gjennom skyene. All grus og småstein det var dekket med ga det umiddelbart navnet Teisenskarvet, det strakte seg så langt øyet kunne se, i alle retninger. Et ekte skarv, et nakent fjell der det vokste knapt annet enn lav og små gresstuster, til å begynne med. Det var som om fjellet nylig hadde blitt skapt. Les hele innlegget...