3. februar 2015: La byskogen leve!

Midt i en ørken av betong og asfalt, omgitt av motorveier der titusenvis av bilister daglig suser forbi uten å ense verdenen rundt seg, ligger Ulven byskog. Omgitt av nedslitte kontorbygg, forlatte lokaler og tomme konteinere ligger Ulven byskog der som en ukjent oase. Bli med innenfor på en mikroskopisk kikk i denne fremmede verdenen, som på folkemunne kalles «Oasen naturreservat.»

En kjempestor luftrenser
Ulven byskog er omgitt av trafikk. På østsiden ligger det hele elleve kjørefelter, og det kommer neppe som noen overraskelse at dette genererer betydelig forurensing. Byskogen reduserer denne forurensingen kraftig gjennom karbonfangst, og hva en slik gigantisk luftrenser representerer av verdier, kan vi enkelt forestille oss. Like enkelt som å forestille oss hva som vil skje hvis vi fjerner den og slipper forurensingen fra trafikken til. Les hele innlegget...

21. januar 2015: Miljøet? Er’e så nøye’a?

For noen uker sider leste jeg en artikkel om at New York har blitt det nye målet for helgeturene våre. London og København er helt ute. og de som drar på hytta har ikke forstått noe som helst. Samtidig har politikere startet en heksejakt på bilbruk og det har fått meg til å undre på hva som faktisk er verst? Jeg fikk det for meg å sammenligne flyet og bilen, og personlig må jeg si at jeg ble ganske overrasket over hva jeg fant.

La oss begynne med avstanden til New York.
Fra Oslo til New York er det 5923 kilometer, men fordi du også skal tilbake til Oslo må du reise 11 846 kilometer den helgen. Og fordi du neppe gidder å dra alene til New York og heller foretrekker å reise sammen med et menneske du er glad i, må vi gange avstanden med 2 for å finne ut hvor langt dere har reist til sammen. Svaret er 26 692 kilometer, og så langt bør regnestykket være enkelt. Les hele innlegget...

7. januar 2015: Svarteper – et spill med reguleringsplaner

I de snart tretti årene jeg har hatt et bevisst forhold til bomiljøet rundt meg, har jeg vært vitne til et svarteperspill rundt reguleringsplaner. Og akkurat som i vanlig svarteper, det er om å gjøre å kjenne triksene. Dette er et demokratisk problem.

For å forstå hvorfor dette er demokratisk problem, må vi gå grundigere til verks og kikke på de enorme ressursene som utbyggere har til sin disposisjon: Konsulenter, reklamebyrå og arkitekter, ansatte på dagtid, lønninger, overtidsbetaling, feriepenger, datamaskiner, programvare, kopimaskiner, printere, møterom, kontorer, stiftemaskiner, kulepenner, binderser og gudene måtte vite hva mer. Les hele innlegget...

17. desember 2014: Fuglelivet i plommetreet

Det er først når bladene faller at plommetreet fylles med liv. Det er nemlig da jeg finner fram fuglematerne og fyller dem med gamle brødbiter. Ja, ikke bare gamle, forresten. Fuglene får dagferskt brød flere ganger i uka også, for etter at vi har fått skjæremaskin borte på butikken er det snart ingen som gidder å skjære opp brødet sitt selv. Mange er også blitt så fine på det at de ikke vil ta med seg skalkene hjem, enda skalkene er det beste på hele brødet. Det er noe alle burde vite. Litt over lunsj er det mange skalker som ligger igjen ved skjæremaskinen, og disse plukker jeg freidig med meg. Med verden beste samvittighet, vil jeg tillegge. Fuglene er storveis fornøyde og synes heller ikke at jeg burde betale for maten andre har kastet fra seg. Les hele innlegget...

3. desember 2014: Fastfood for hjernen

Det hender at jeg leker arkeolog. Da graver jeg i en av de mange boksene jeg har stående på loftet eller i kjellerboden for å se om jeg kan bruke noe av det. For eksempel til å skrive en Onsdagspihls. Som regel blir jeg sittende og tenke på at tiden går fort og at det jammen har skjedd mye siden jeg lukket esken. Men andre ganger finner jeg fram til noe som er like aktuelt i dag som det var den gangen jeg pakket det bort.

Sånn som intervjuet med en av verdens største designguruer, den i dag 86 år gamle Jan White. Eller, det var ikke egentlig et intervju, for Jan White er av den typen som beholder ordet hvis han først har fått det. Sant å si, det var Jan White som snakket til meg, og så noterte jeg alt jeg var kar om. Den første delen av intervjuet er mest kuriøs i dag, det handlet blant annet om gnuggis, et fenomen du må ha laget skoleavis på 60-tallet for å huske. Og det handlet om Jan Whites tvil om datamaskiner i det hele tatt kunne ha noe å tilføre menneskeheten. Les hele innlegget...

19. november 2014: Passordhelvete

Til alle som frykter for at Jorden skal gå under, har jeg følgende trøstens ord: Frykt ei, Jorden har allerede gått under. Helvetet oppsto samtidig med kravet om passord.

Passord er ikke hva det var. Før var passord noe vi hadde avtalt på forhånd, noe vi kunne huske, noe vi holdt kjeft om og noe som varte – gjerne i mange år. Og ikke minst, vi klarte oss med ett passord. «Kjøttkakene svømmer i viltsaus» var mitt favorittpassord, men det er for lengst blitt utdatert. I dag har jeg rundt ett hundre forskjellige passord og det er naturligvis helt umulig å huske dem alle. I beste fall husker jeg ett, men jeg klarer å gjette meg fram til et titalls av dem jeg har. Fortsatt er det rundt nitti jeg ikke har peil på hva er, samtidig som haugen med passord vokser som en gjærdeig. Derfor har jeg blitt nødt til å lage meg et regneark hvor passordene står oppført, og for at ingen skal få tak i innholdet i regnearket har jeg blitt nødt til å belegge det med passord. To lag, faktisk. Det er derfor om å gjøre å huske de to passordene som gir meg tilgang til filen med passordene. Og for ordens skyld er også datamaskinen låst med et passord. Les hele innlegget...

5. november 2014: Selv kongen må få endene til å møtes

En kveld i sommer jeg ikke fikk sove, tok jeg fram sparkesykkelen min for å ta en nattlig tur og sanke frisk luft mens flesteparten av dere andre sov deres bekymringsløse søvn. Det er fint å sparke om natten, det er nesten ikke en bil ute og jeg kan kjøre sparkesykkel midt i gata. Nesten ikke et eneste annet menneske var ut, bare en og annen drosjesjåfør som hadde det travelt. Fullmånen lyste hyggelig fra en skyfri himmel, men personlig liker jeg Nordstjernen bedre. Nordstjernen, det eneste fast punktet i universet. Holder du fast i den, så kan du virkelig rokke verden. Jeg suste gatelangs, snart her, snart der. På høyre side, på venstre. Plutselig befant jeg meg i Slottsparken, suste forbi en gardist som glippet med øynene og forsøkte å holde seg våken, da jeg brått ble oppmerksom på en mann i grå frakk som satt krumbøyd blant endene i Dronningparken. Han kunne minne litt om en uteligger, men jeg syntes å dra kjensel på ham så jeg sparket meg bortover. Les hele innlegget...

22. oktober 2014: I Norge, akkurat som i Danmark, renner vannet nedover

Jeg tror ikke det er så mange som vet at Gudenå er Danmarks lengste elv, 158 kilometer lang. Den begynner sin reise til havet ved Tinnet Krat vest for Horsens, renner nordover gjennom Himmelbjergsjøene og munner ut i Kattegat en mil øst for Randers.

Av Himmelbjergsjøene er det Mossø den først renner ut i, og en gang før 1172 grunnla benediktinerordenen et munkekloster her, Voer Kloster. Plasseringen var ikke på noen måte tilfeldig. Stedet lå øde til – vel, det gjør det på en måte fortsatt – jordbrukslandskapet var rikt og variert, Gudenåen ga ferskvann og Mossø var stinn av fisk. Les hele innlegget...

8. oktober 2014: Jernhatten og gullhjelmen

Det er kanskje på tide at vi slutter å stå med lua i hånda, når mennesker med gullhjelmer snakker til oss. Den eneste grunnen til at de har gullhjelmer på hodet, er at vi lar dem ha det.

jernhattenHvis du tar deg turen til det danske området som i Norge er kjent under navnet «Molboland,» er du nødt til også å besøke nasjonalparken Mols Bjerge. Og når du er i Mols Bjerge, er det obligatorisk å besøke toppen Jernhatten. Den ligner presis på en jernhatt der kanten går nesten loddrett ned til den hvite stranda. Toppen består riktignok ikke av jern, men av kalkholdig kertemindemergel, en leiretype som vanligvis finnes under havoverflaten og som er hard som – jern. Les hele innlegget...

24. september 2014: Billeken. For hvem trenger video?

Ting som før var helt utenkelig blir med årene helt vanlig. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg hørte om «in-car video» som var en måte å få ungene til å holde kjeft i baksetet mens far (for det var gjerne far) som freste oppover Hallingdalen på vei til hytta i Hemsedal. Den gangen kostet det skjorta å få et sånt anlegg installert i bilen, men i dag er det like vanlig som blinklys. Enhver nakkestøtte med respekt for seg selv må ha en videoskjerm slik at unga kan se på film og bli skikkelig bilsyke. Les hele innlegget...