24. april 2019: Vi som er oppe om natten

Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge? Les hele innlegget...

10. april 2019: En nasjon av brønnpissere?

I forrige uke utga Kommunenes Sentralforbund en rapport som viser at 43 prosent av politikerne våre har blitt utsatt for hatefulle ytringer og 13 prosent for konkrete trusler. Halvparten har vurdert å slutte i politikk på grunn av dette og 15 prosent har allerede takket for seg. Og jo yngre politikere er, jo større er sannsynligheten for at de har opplevd brønnpissing.

Akkurat brønnpissing er en gammel, norsk tradisjon som skriver seg helt tilbake til norrøn tid. Ordet «brunnmigi» ble brukt om en person som i nattens mulm og mørke pisset i brønnene til dem han ikke likte og dermed ødela drikkevannet, men det var først med de sosiale mediene at brønnpissing har blitt sentralt i konflikter og diskusjoner. Anonymiteten er fremdeles ivaretatt, for på samme måte som våre forfedre skjulte seg i ly av mørket, skjuler vi oss nå bak anonyme brukernavn, for vi vil ikke stå for de påstandene vi lirer av oss. Les hele innlegget...

27. mars 2019: Inn med kua!

Det nærmer seg fotballsesongen, og vi må snakke om fotballdommere. India har hellige kuer. Norge har fotballdommere. Uten at jeg vet hvordan kyr i India blir behandlet, tror jeg det har mye til felles med hvordan fotballdommerne i Norge blir behandlet. Med respekt og med engstelse for å tråkke dem på klovene.

Vi har mangel på fotballdommere, derfor sier en uskreven regel vi ikke må kritisere dem. For hvis dommerne blir kritisert, kan de bli bitre og innesluttet og finne seg noe annet å gjøre, som å begynne å spille blokkfløyte. Dessuten er det ikke sikkert at andre vil bli fotballdommere og dermed kan sporten bli stående uten. Og hvordan skal det gå med sporten hvis den ikke har dommere? Les hele innlegget...

13. mars 2019: Stafett er stafett, men hopp er hopp

I disse dager braker hoppkonkurransen Raw Air løs igjen. Hver utøver skal konkurrere i ti konkurranser i løpet av ti dager. Her skal de få slåss mot den rå, norske naturen og sin egen frykt for naturkreftene. I 2017 ble det satt to verdensrekorder i Vikersundbakken, først av Robert Johansson med 252 meter og noen minutter senere av Stefan Kraft med 253,5 meter. Det er over en kvart kilometer, det er hva jeg kaller å hoppe etter Wirkola!

Jeg husker da Bjørn Wirkola satte verdensrekord med 145 meter i den samme bakken i 1966, og vi var like lamslåtte den gangen som vi var da Robert Johansson satte nedslag på 252 meter. Men han hoppet godt over hundre meter lenger enn Wirkola! Det er som om en skøyteløper skulle bli tatt igjen med åtte runder på titusenmeter, det. Birger Ruud hadde også verdensrekord i skiflyging, han hoppet 76,5 meter i Odnesbakken i 1931, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Og i 1897 satte Svein Sollid verdensrekord med 31,5 meter i Donstadkleiva i Morgedal, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også, selv om han måtte ha hoppet like langt åtte ganger for til sammen ha hoppet like langt som Stefan Kraft gjorde i ett hopp.

Olaf Rye er verdenskjent over hele Danmark. (Wikimedia)

Men verdens første, offisielle verdensrekord i skihopping var det den sytten år gamle Olaf Rye som hadde. Rekorden ble satt på et jorde som tilhørte Løkum gård like ved Eidsberg kirke i Østfold. Den ufattelige verdensrekorden ble satt i 1808 og lød på hele 9,5 meter, og jeg er sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Olaf Rye kom fra en familie på Nerbø gård i Bø i Telemark, med lange og sterke militære tradisjoner, så karrieren hans var fastlagt fra dagen han ble født. I kirkeboken het han Ole, men han signerte alltid med Olaf selv om familien hans konsekvent kalte ham Ole. Han steg raskt i gradene og i krigen mot Sverige etter oppløsningen av Danmark-Norge i 1814 ledet han en avdeling som kjempet i Smålenene. Han var skuffet over utfallet av krigen, aksepterte ikke unionen mellom Norge og Sverige og nektet å sverge troskap til den svenske kongen. Sammen med sine offisersvenner Hans Helgesen og Frederik Adolph von Schleppegrell takket han for seg og forlot Norge på jakt etter nye og spennende eventyr. Det fant de i Danmark hvor de ble offiserer og etter hvert deltok i den første slesvig-holsteinske krig, ofte kalt Treårskrigen. Generalmajor Olaf Rye ledet sitt korps opp gjennom Jylland med en overlegen tysk hær ledet av general Prittwitz i hælene. Ved Helgenæs i Mols anla han de skansene som ble avgjørende for at krigen bikket i Danmarks favør, og som gjorde det mulig å sende troppene til Fyn, der de drar videre til Fredericia, til det avgjørende slaget. Slaget var et blodbad som kostet tusener av menn livet, og i grålysningen utenfor byen Fredericia den 6. juni 1849 ble Rye truffet av to kuler og døde. Uttrykket «Å gå til Ryes brigade» har siden den gang vært en stående, dansk betegnelse for å falle i tapper kamp. Olaf Rye er gravlagt på Garnisons kirkegård i København der han fikk en pompøs begravelse. Selveste Grundtvig talte ved den sorte kisten. Olaf Rye har fått en plass oppkalt etter seg på Grünerløkka her i Oslo, der forøvrig også både Schleppegrell og Helgesen har fått hver sin gate oppkalt etter seg. Olaf Rye har dessuten fått et minnesmerke etter seg i Fredericia, som ble avduket 20. august 1876. Mange av hans soldater ga en dagslønn for å finansiere minnesmerket.

Den fryktinngytende hoppbakken i Duedal Bjerg. (Wikimedia)

Og siden vi nå snakker om skihopp og er kommet oss til Danmark, må vi også ta med noen ord om danske tradisjoner i dette henseendet. Den danske skisports vugge, om det må være lov å kalle Duedal Bjerg i Thorsø Bakker sør for Silkeborg det. Thorsø Bakker skjuler en nærmest usannsynlig hemmelighet. Her lå nemlig Duedal Bjerg hoppbakke, en bakke med et samlet fall på hele førti meter. Som vi vet, en høydemeter i Danmark er betydelig høyere enn en høydemeter i Norge. Bakken hadde to hopp, et lite og et stort. I storbakken var ovarennet tjue meter, hoppet halvannen meter høyt og unnarennet tjue meter. Dette var trolig Danmarks aller største hoppbakke og den tiltrakk seg formidable tilskuerskarer. I følge Silkeborg Avis var så mange som fire tusen mennesker tilstede på hopprennet 17. mars 1946. Politiet og Røde Kors var tilstede, og hadde med seg en ambulanse for sikkerhets skyld. Den var lett å kjenne igjen, svartlakkert som den var, med gult flagg på taket. Den lokale radioforhandler stilte med høytalerbil slik at publikum kunne følge med i konkurransen og få høre de forskjellige nasjonalsangene. Sannsynligvis fikk han solgt noen radioer også.

Anlegget sto klart til bruk allerede i mars 1944, og til tross for at skiføret i 1945 var godt tok de ikke sjansen på å bruke det største hoppet, men nøyde seg med det lille. Det store ble ansett for å være altfor farlig og vanskelig. Først to år etter ferdigstillelsen ble anlegges offisielt innviet. 3. mars 1946 var anledningen det åpne jyllandsmesterskapet, men deltakere fra mange land. Nordmannen Øjvind Skjaggestad vant, han presterte et kjempehopp og satte bakkerekord på 24,6 meter. Gjeldende bakkerekord ble senere satt av en annen nordmann, Arne Hansen. Han skal ha hoppet 29,5 meter, mens sagnet forteller om en ukjent nordmann som visstnok skal ha passert 30-metersmerket. I tillegg til hoppbakkene, var det også en utforløype her, den var nesten to hundre meter lang og tok omtrent ti sekunder å fullføre. Ja, arrangementet var så populært at Horsens-Bryrup-Silkeborg jernbane gikk til anskaffelse av en skinnebuss med formål å kjøre pendeldrift mellom Silkeborg og Virklund stasjoner.

Duedal Bjerg hoppbakke ble nedlagt i 1955 og jeg har selv vært der i forbindelse med et TV-intervju med naturformidleren Karsten Hansen i dansk TV2. Vi plukket bringebær, som har overtatt mer eller mindre både ovarenn og unnarenn.

Men snart er 253,5 meter historie. Om noen år har vi fått innendørs hoppbakker, med vifter som sørger for lik oppdrift og like forhold for alle hopperne. Snart hopper noen 500 meter, og det er bare et økonomisk spørsmål før noen bygger en bakke der det kan hoppes én kilometer og Stefan Kraft blir seende ut som Svein Sollid i Donstadkleiva.

27. februar 2019: Alt er ved det samme, gamle

Tilfeldighetene brakte meg et eksemplar av avisen «Østre Aker» utgitt 13. februar 1931. Den ble utgitt annenhver fredag på fjerde året av Østre Aker Velforbund og kostet 75 øre per kvartal. Jeg åpnet avisen med spenning for å finne ut hva folk var opptatt av i Østre Aker for 88 år siden.

Men først: 1931. Hvordan så Norge og verden ut? Jo, Nidaros skiftet navn til Trondheim. Norges første lydfilm, «Den store barnedåpen,» hadde premiere. Thomas Edison leverte inn sitt siste patent. USA tok offisielt i bruk «The Star Spangled Banner» som nasjonalsang. Mikhail Gorbatsjov, Boris Jeltsin, Rolf Just Nilsen og Leonard Nimoy ble født. Odd ble cupmester i fotball etter å ha slått Mjøndalen 3-1. Det er med andre ord en god stund siden.

Avisen «Østre Aker» var en fullformatavis uten farger, men det må du være over femti år for å forstå hva var. La oss heller brette ut og lese, men tilgi meg for at jeg skjærer bort langhalmen.

Nei til eiendomsskatt!
«I den senere tid har kommunepolitikerne vært rene eksperter i å utligne skatt på alt mulig, selv ikke luft er skattefri. I disse dager forfaller jordskatten som skal og må betales. Jeg har en tomt på 1 ½ mål og den årlige skatt er 33 øre. Å betale denne skatt for 10 år fremover med tre kroner og tredve øre er det ikke adgang til, for skatteboken må hvert eneste år presenteres for lensmannen, som kvitterer for beløpet. Inntekten ved en slik skatteoppkrevning kan neppe dekke administrasjonsutgiftene og en har grunn til å spørre: Hvad er egentlig meningen med dette anstaltmakeri?»

Høres kjent ut? Bortsett fra beløpets størrelse?

Østfolds inngangsport til Oslo
«I 50 år har bønderne i det sydlige Akershus og det nordlige Østfold agitert for bygning av en vei gjennem Svartdalen – en ny og verdigere innkjørselsport enn den skrekkelige Ryenbakken som alle er enige om er både livsfarlig og reddsom. Fellesutvalget drøftet spørsmålet om fordeling av utgiftene og i mars 1930 blev en komite nedsatt til å arbeide med saken og komiteen enedes om et forslag. Et hvilkensomhelst fornuftig menneske som blev gjort bekjent med denne overenskomst vilde selvfølgelig ha ventet at de to kommuner (Aker og Oslo) strakshadde vedtatt den og satt arbeidet med Svartdalsveien i gang. Men hvad ser man? Oslo finansutvalg vil ikke gå med på de kroner 50 000 til ervervelsen av grunn, til tross for at Oslo formannskap er enige! Og Aker da? Saken har ennu ikke vært forelagt Akers formannskap. Og imens står Oslo tekniske etat med folk og maskiner ferdig til å ta fatt på Svartdalsveien. Og 600 beboere klatrer daglig opp og ned trappen med de 118 trinn, over den livsfarlige bru og trasker i sølen langs jernbanelinjen til Vålerengen. Veien skal bygges. Hvorfor ikke straks?»

Høres kjent ut? Akkurat som Manglerudtunnelen, bare i mindre skala? Og at veien til og fra Østfold har blitt veien til og fra Europa? Og mens de hadde holdt på i 50 år, så har Manglerudtunnelens forkjempere «bare» jobbet i 25 år. Men handlingslammelsen er den samme, trolig i frykt for at politikerne tror de kan bli arbeidsledige, dersom veien blir ferdig?

4199 motorkjøretøier i Aker
«Ved Aker politimesterembede var der ved årsskiftet innregistrert 4199 biler og motorsykler. Ved begynnelsen av 1930 var antallet 3777. Det var altså en stigning i årets løp med 422. Der er i 1930 utferdiget 1311 certifikater for bestått førerprøven.»

Høres kjent ut? Bortsett fra at det tallet som en gang dekket hele Aker kommune, i dag passer på et nesten hvilket som helst borettslag i Groruddalen?

Pene og stygge bygg
«Selvbyggerne har Skjønnhetsrådet hittil stått maktesløse overfor. De er tapre og nevenyttige og klemmer i vei på egen hånd med gamle dører og vinduer. De kan ødelegge for store verdier i sine omgivelser.»

Høres kjent ut? I dag har vi en Plan- og bygningsetat som virker akkurat like maktesløs overfor alle som har lyst til å klemme i vei på egen hånd, slik eksempelvis bedriftene i Caspar Storms vei ulovlig har forsynt seg av parkområdet.

Hvad 17 øre kan bli til
«En mann som i 1923 kjøpte en tomt i Gratanger beretter at han i eiendomsskatt til staten har betalt 17 øre pr år. Skatten innkreves av lensmannen, som meget godt vet at tomtens eier bor annensteds, men allikevel sender skatten til Gratangsbotn, hvor den blir liggende i årevis før den kommer tomteeieren i hende. Dette medfører selvfølgelig utgifter for mannen, noe lensmannen ikke synes å ta særlig høitidelig. Derimot synes han å være veldig interessert i hvordan han selv skal få mest mulig ut av de 17 ørene. Tomteeieren forteller at han tilfeldigvis fikk se en bekjentgjørelse i en avis hvori hans navn var nevnt. Her het det at skatten for 1929 kr 3,72 måtte være innbetalt innen 15. januar 1931 hvis «auksjon vilde ungåes.»
Kr 3,72 blev sendt pluss skatten for 1930, kvitteringen som kom tilbake var sålydende:
Gårdsskatt for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Auksjonsomkostninger kr 5,70.
Rest kr 4,42.
Så sendte vedkommende restbeløpet samt påny skatten for 1930 med henstilling om å få denne skatt betalt. På dette innløp følgende kvittering fra lensmannen:
Mottatt rest for 1929 kr 4,42.
Skatten for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Til sammen kr 7,14.
Betalt kr 4,74.
Rest kr 2,40.
Mannen måtte altså efter dette sende 3 bankobrev til lensmannen for å få denne skatt av 17 øre pr år betalt. Hele regnestykket for de 6 år mannen har hatt tomten ser ganske enkelt ut slik:
Skatt til staten 6 år a 17 kr 1,02
Omkostninger kr 44,17
Til sammen kr 45,19.»

Høres kjent ut? Omkostningene utgjorde 43 ganger så mye som skatten og lensmannen har funnet seg ny jobb hvor han i dag driver inkassobyrå der han strør om seg med fantasifulle gebyrer og feite blodrenter.

35 000 til gaver
«Akers Sparebank har avsatt kr 35 000 til gaver, og det besluttedes å utdele: Kr 800 til utdeling av frukttrær til mindre bemidlede haveeiere, 400 til utsmykning av Østre Akers kirke, 200 til Grorud speiderkorps for flytting av barakke, 200 til Økern vel for oparbeidelse av lekeplass …»

Høres kjent ut? Sparebankstiftelsen, kaller vi det i dag.

Mye er med andre ord ved det samme, gamle.