Fremtiden kommer av seg selv, men det gjør ikke fremskrittet.
1. april 2020:
Forfatter: Roger Pihl
Onsdagspihlsen. Det er meg. Litt slem, litt snill, litt morsom.
18. mars 2020: Så sinte, at vi koker!
Jeg regner ikke med at jeg blir populær hos Vann- og avløpsetaten i dag, men det får stå sin prøve når beredskapen tydeligvis er mangelfull og kommunikasjonen med kundene enten er arrogant er ikke-eksisterende. I skrivende stund går det på tredje måneden med vannkoking og hvis ikke etaten lærer noe av denne fadesen, må de ansvarlige vurdere om de er egnet til å være ansvarlige, eller om de kanskje bør finne noe mindre kritisk å drive med.
Vann- og avløpsetaten brukt på å tenke på kundene sine.
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men det enkleste er kanskje å begynne med sakens fakta, nemlig at Vann- og avløpsetaten i samråd med smittevernoverlegen har besluttet å innføre kokeanbefaling på Etterstad og Teisen. At Brynseng, Fjellhus og deler av Bryn og Helsfyr også omfattes av anbefalingen nevnes ikke, men det kan jo være at alle etatens kommunikasjonsdirektører sjelden setter sine bein på vår side av byen. Kanskje de rett og slett ikke er kjent her?
18. mars 2020:
25. mars er det meningen at Bystyret behandle Oslos klimastrategi. Her går Byrådet inn for at E6 Oslo Øst skrinlegges. Nå er det opp til de andre partiene i Bystyret å stoppe Byrådets svik mot innbyggerne.
4. februar 2020: Trist som faen
Jeg forvillet meg inn i et av de nye byggefeltene på Vollebekk her om dagen, og kom over noen som trolig er ment å være en slags lekeplass. På et sukkertøyfarget plastunderlag sto en sukkertøyfarget karusell med plass til fire unger. Og det var det.
«Dette er trist som faen,» tenkte jeg, sendte en takk til Ari Behn for tittelen, og så forsøkte jeg å se for meg hvordan unger skulle leke der? Hva hvis de, sånn som jeg, blir svimmel og føler en trang til å kaste opp allerede etter én runde med karusellen, hva skal de gjøre da? Hvor skal de leke? Og hva med dem som bare ikke har lyst til å kjøre karusell, hva med dem? Grave i blomsterkassene blir neppe tatt godt imot, og å spille danka på husveggen vil helt sikkert forstyrre dem som bor innenfor, hvis de ikke allerede er forstyrret. Da er det bare herping som gjenstår. «Dette er ikke noe sted for barn,» tenkte jeg videre, «og hvis du bor her med barn er du pokka nødt til å dra på langtur med termos og matpakke hvis de skal få et sted å leke.»
4. februar 2020:
Byrådet vil ikke ha E6 Oslo Øst, det betyr at Ulvensplitten består og at alle som skal kjøpe leilighet der må regne med å flytte inn i et støyhelvete i stedet for den grønne oasen som utbyggerne presenterer. Og de som har kjøpt bolig allerede, bør vurdere å reklamere, for det kan se ut som om de er grunnlurt ved høylys dag.
19. februar 2020: Kanopadling på Gudenåen
Jeg deltok en gang på en internasjonal konferanse som ble avsluttet med en middag for delegater med ektefeller. Ved desserten ble plutselig båt et samtaleemne. Det skulle snart vise seg at den ene delegaten hadde større båt enn den andre, og der den ene delegaten hadde dørhåndtak av det klareste krystall, hadde den andre dørhåndtak av det pureste gull.
Konkurransen var til å ta og føle på. Jeg hadde av naturlige årsaker med vilje vært taus under oppmålingen av båtlengder og tellingen av antall dekk. «Now, Roger, do you own a boat?» spurte kona til den belgiske delegaten. «Sorry,» svarte jeg. «All I got is a canoe.» Kvinnene rundt bordet ble først tause, deretter ble de blanke i øynene og så for seg romantiske padleturer i måneskinn, primitive kokkekunster ved leirbålet og dempet gitarmusikk. Glemt var yachter med gullhåndtak og helikopterdekk, for en kano var selveste trumfesset! Delegater som hadde brent av millioner ble sittende og måpe, grønne av misunnelse. Jeg måtte klype meg i armen.
10. februar 2020:
For annen gang i år må folk på Fjellhus, Teisen og Etterstad koke drikkevannet. Selv om kommunen tar seg like flott betalt som før, fakturerer den heldigvis ikke for bakteriene.
5. februar 2020: Drep! Drep! Drep!
Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.
Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer.
5. februar 2010:
Hver dag kjører 12 000 trailere på E6 Oslo Øst. Hvis hver trailer er 18 meter lang og stiller vi dem tett etter hverandre, blir det en rekke på 216 kilometer. Som fra Oslo til Kungälv, like nord for Göteborg.
22. januar 2020: Hundreåringen som ventet på NAV
Noen ganger setter jeg meg hos Samson på Tveitasenteret for å finne inspirasjon til Onsdagspihlsen. Da kjøper jeg kaffe og en jakobkake.
Jakobkaker har vært en av mine favoritter helt siden jeg gikk på Teisen gymnas på 70-tallet. Da kjøpte vi jakobkake hos Bjertnes kolonial i Strømsveien på lørdager, for på lørdager var matpausen mer høytidelig enn de andre fem skoledagene. Jakobkaker er en gigantisk vaniljemuffin fylt med rosiner og selges i en bølget sølvform. Den er verdens mest ujålete kake og fortjener en renessanse, spør du meg.