16. desember 2015: Åpent brev til finansministeren

Aller først må jeg beklage at det kan virke litt overveldende med en helsides henvendelse på denne måten, men noen ganger er det nødvendig å si tydelig fra, sånn som nå.

Saken er at jeg skammer meg over Stortinget. Jeg skammer meg over handlingslammelse og passivitet og manglende evne til å følge opp egne vedtak. Tirsdag 8. desember ble det ikke flertall for å forby pelsdyroppdrett fra 2017. Det ble heller ikke flertall for å fremskynde stortingsmeldingen om pelsdyr. Og ikke ble det flertall for et forbud i 2017 etterfulgt av en femårig avviklings- og omstillingsperiode. Det eneste det ble flertall for, var å la det skure og gå sånn som i dag og la pelsdyrnæringen fortsette sin bestialske virksomhet. Til tross for at Stortinget er kjent med virkeligheten valgte forsamlingen å lukke øynene. Hvis noen tror dyremishandlingen går over av den grunn, tar de feil.

Les hele innlegget...

2. desember 2015: Redd Korketrekkeren!

Det er neppe ett menneske i Groruddalen som ikke kjenner til Korketrekkeren, denne perlen av en vei som snor seg rundt seg selv der den stuper ned mot Nøklevannet underveis til Sarabråten. Og i disse dager, når nedtappingen av Nøklevannet er en av de store severdighetene i Oslomarka, er det flere enn noen gang som får oppleve Korketrekkeren og ser hvor skammelig dårlig forfatning den er i.

Stedet Sarabråten fyller store kapitler i tykke bøker, så her må du nøye deg en kortversjon av historien. Selv om stedet i dag er redusert til en ruin var Sarabråten for over hundre år siden et senter for hovedstadens maktelite, uløselig knyttet til Heftye-familien. Familien kjøpte det i 1856, anla veien og Korketrekkeren hit og satte opp romslige bygninger. Huset som sto der bare grunnmuren i dag finnes, lignet mye på Frognerseteren. Det er en vanlig misforståelse å tro at Sarabråten er bygget opp igjen som Frognerseteren.

Les hele innlegget...

18. november 2015: Kino? Eller grisebinge?

Jeg mener at størrelse er viktig. Jo større lerret, jo bedre filmopplevelse. Jeg elsker også lydopplevelsen som følger med. For mange av oss som mener at film er best på kino, er film på kino likevel i ferd med å bli en traurig opplevelse. Det er mange grunner til det, og alle har oslokinoen selv skyld i. Hver eneste gang jeg foretrekker å se en film hjemme kan oslokinoene bare takke seg selv.

Kinoreklame var bedre før vi fikk reklame-TV
Jeg vet det kan høres utrolig ut at vi ikke alltid har hatt reklame på TV, men det er faktisk sant. Det var før 1992. En gang gledet vi oss til å se reklamefilmer, og reklamefilmer var en viktig del av kinoopplevelsen. Når lyset ble dempet og kinosalen halvmørk, ble det stille blant publikum. Vi satt spente og ventet på hva annonsørene skulle servere oss – og vi ble sjelden skuffet. VG, Sporveien, Bosch, Freia og Bokklubben var alle aktører som ga oss reklamefilmer med snert og en ørliten, intellektuell utfordring. Mange av filmene husker jeg den dag i dag, selv om det er tretti år siden jeg så dem. Mange av pay-offene kan jeg fortsatt. Men jeg husker ikke en eneste av dem jeg ble vist på kino sist helg, rett og slett fordi jeg blir dynget ned av de samme filmene, uansett hvor jeg snur meg. Ja, det er blitt så mye av dem, at jeg for lengst har begynt å beskytte oss mot svineriet. Halvparten av oss bruker allerede AdBlock på nettleseren, og tallet stiger for hver eneste dag. Reklamepause på TV kalles ikke uten grunn for tissepause.

Les hele innlegget...

4. november 2015: Uskyldig dømt!

Jeg tenkte å forsøke meg som bokanmelder, men etter å ha lest « Thomas kommer til frokost,» lurer jeg på om boka ikke burde anmeldes i Onsdagspihlsen likevel, men snarere til Barnevernet eller Riksadvokaten. Jeg skal forsøke å forklare.

For å begynne med begynnelsen
Mange tror at lokomotivet Thomas er en skikkelse av nyere dato, men sannheten er at forfatteren Wilbert Vere Awdry (1911-1997) fikk utgitt den første av «The Railway Series» allerede i 1945. Han skrev 26 bøker i serien, og deretter overtok sønnen Christopher stafettpinnen og har så langt skrevet 16 bøker. Wilbert Vere Awdry var dessuten sokneprest og jernbaneentusiast, og jobbet som frivillig konduktør på en museumsjernbane i Wales.

Les hele innlegget...

21. oktober 2015: Få trollene ut i sola

Internett er en fantastisk oppfinnelse. Likevel brukes det hovedsakelig til å spre søppel, og hadde det ikke vært for stramt tilskrudde spamfiltre, ville vi ha druknet i digitalt avfall alle sammen. Det verste du kan gjøre med søppelposten, er å avbestille såkalte «nyhetsbrev.» Da viser du nemlig at du har en aktiv e-postkonto, derfor går alarmen og det ramler inn enda mer søppel.

Hver dag dumper det ned et altfor høyt antall søppel-mailer i mailboksen min. Det er, uten unntak, fjollete tilbud fra fjollete troll i fjollete selskap som tror jeg er stokk dum, at jeg ikke har kjennskap til de enkleste regneartene og at jeg ikke følger med på noe som helst av hva som skjer i samfunnet. Jeg har forsøkt, for eksempel til Bank Norwegian, å fortelle at de kan spare seg bryderiet med å sende meg dette søppelet, men det har ikke hatt virkning. Det samme med Svensk Lotto og en gjeng andre lykkejegere.

Les hele innlegget...

7. oktober 2015: Et eventyr med ulykkelig slutt

Toppen var et boligområde som lå mellom Teisen og Ulven. I dag er området seks felter motorvei med fartsgrense åtti kilometer i timen.

Toppens historie begynner i 1917, da Aker kommune kjøpte resten av hovedbølet på Teisen gård. Etter at middelskolen på Teisen var ferdig bygget i 1921, utparsellerte kommunen villatomter langs Strømsveien. Alt lå til rette for et større boligområde på toppen av Akersdalen, Strømsveien hadde fått finere veidekke og vann og kloakk var lagt ned. I alt 12 tomter lå byggeklare. Kommunens funksjonærer fikk forkjøpsrett, og tomteprisen var 4 kroner per kvadratmeter – hvilket ga kommunen god fortjeneste.

Les hele innlegget...

23. september: Benkene i Edinburgh

Det har vært snakket så mye om benker i valgkampen. Om benker som er nedslitt. Om benker som ikke kan ligges på. Og ikke minst om fraværet av benker.

En av Oslos store svakheter er mangelen på et sted å gjøre av deg når du er sliten. Noen steder å sette deg ned. Langs Henrik Ibsens gate, eller i Karl Johans gate fra Østbanen og opp til Stortinget. Jo da, det er klart at kafeer og restauranter byr på bord og stoler, men da må du liksom kjøpe noe. Og det er det jo ikke alltid at du har lyst til. Dessuten blir du gjerne mett på et eller annet tidspunkt, hvis du hele tiden må spise for å få en pause.

Les hele innlegget...

9. september 2015: Eiendomsskatt? Nei, takk!

To ganger hver eneste dag, minst, går jeg forbi benken på bildet. To ganger hver eneste dag, minst, ser jeg hvor nedslitt og dårlig vedlikeholdt den er. Og hver gang tenker jeg at denne benken er det beste beviset på at vi ikke trenger eiendomsskatt. Men for meg har dette ikke med politikk å gjøre, det handler om noe helt annet. Jeg skal forsøke å forklare.

Noen politikere har funnet ut folk som har boliger over en viss verdi, også har så god økonomi at de gjerne kan betale litt ekstra i skatt. Noen tusenlapper fra eller til for disse boligeierne skal formodentlig ikke spille noen rolle. Det er her jeg er fundamentalt uenig. Jeg tror ikke det er noen andre enn selveiere som vet hvor mye tusen kroner er.

Les hele innlegget...

26. august 2015: Store ord og fett flesk

Hvis du roter rundt i skuffene til kommunen, vil du finne mange dokumenter som er stinne av fagre ord og løfter. De ble utformet en gang, gjerne med hjelp fra kostbare konsulentselskaper, med formål å gi inntrykk av at kommunen ville noe. Men i virkeligheten ble de bare vist fram på et møte i Byrådet eller noe, for deretter å legges ned i skuff og aldri mer se dagens lys.

Påkostet og bortkastet rapport
Ett av disse dokumentene heter «Byens trær» og er en påkostet sak med førti sider i farger, utgitt av Plan- og bygningsetaten. Den handler om hvor viktige trærne er for byen vår, men hver gang jeg går opp- eller nedover Teisenveien tenker jeg at dette dokumentet er ikke annet enn store ord og fett flesk. Det er fullt av tåkeprat fra ende til annen, for i virkeligheten mener kommunen ikke ett eneste ord av de ordene som står der. Jeg griper meg i å synes syn på den saksbehandleren som hadde ansvaret, for alt arbeidet er bortkastet. Han kunne heller gått ut, satt seg i sola og tatt en øl.

Les hele innlegget...

12. august 2015: En foss og dens kunstner

For omtrent tjue år siden var jeg med da Bydel Helsfyr Sinsen og forskjellige beboerforeninger begynte å snakke om Alna Miljøpark. Vi kunne skjele til arbeidet som ble gjort langs Akerselva og hadde store ambisjoner på Alnas vegne, for alle visste at vann gir liv og muligheter.

I dag, når jeg har vært på møter i sentrum, går jeg gjerne hele hjem igjen. Byen vår er ikke fryktelig stor, og trekker jeg fra den tiden jeg likevel må bruke på kollektive transportmidler, tar det meg drøyt tjue minutter ekstra å komme hjem. Men da har jeg fått med meg en vandring gjennom Svartdalen langs Alna på kjøpet, ofte kombinert med tilfeldige møter og løse tankesprang.

Les hele innlegget...