22. juni 2016: Opphev stolpemonopolet!

Det er sikkert flere med meg som husker hvordan vi hadde det i dette landet før det ble åpnet for konkurranse. På 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Da var Norge et lukket land. Et land der vi ikke kunne velge, men måtte nøye oss med det vi aller nådigst fikk.

Vi hadde noe som het lukkeloven.
Dagligvarebutikkene stengte klokka 17.00 på hverdager og for oss som skulle innom barnehagen på vei hjem fra jobb, kunne det bli litt av en teknisk øvelse. Bil var en selvfølgelighet. Den eneste måten å komme seg fort nok hjem på var å kjøre bil, men fordi alle måtte komme seg fort nok hjem, ble det mange og lange køer også. Valget sto gjerne mellom å rekke barnehagen eller å kjøpe mat. Noen ganger måtte vi ta kollektivfila, andre ganger måtte vi se gjennom fingrene med fartsgrensene og atter andre ganger begge deler. Barnehagen stengte samtidig med butikkene, og med en snau klokketime å gjøre alt unna på etter arbeidsdagens slutt, sa det seg selv at samvittigheten fikk vike når det gjaldt som mest. Les hele innlegget...

8. juni 2016: Tenk som en innbruddstyv!

Jeg holder forskjellige foredrag om ulike former for kriminalitet sammen med kriminelle som er ferdig sonet og har fått en plass i det sivile samfunnet. Ett av foredragene heter «Lær å tenke som en innbruddstyv,» og siden vi nærmer oss sommerferien tenkte jeg å dele noen av tipsene om hvordan en innbruddstyv tenker.

En innbruddstyv planlegger
Jeg skiller mellom to typer innbruddstyver. De som gjør brekk på innskytelse, og de som arbeider målbevisst og systematisk. Den første gruppen kan du ganske enkelt beskytte deg mot, de griper bare sjansene som byr seg – så da er det om å gjøre å ikke gi dem mulighetene. Åpne vinduer kan være fristende og da skal det bare en litt lang arm og noen lange fingre til for å ta en mobiltelefon eller et kamera. Eller slenge seg på en ulåst sykkel og tråkke av gårde. Les hele innlegget...

8. juni 2016:

onsdagssnapsen-logo-kopi

I Onsdagspihlsen 16 i 2015 skrev jeg om trærne i Teisenveien som var saget ned og ikke blitt erstattet til tross for kommunens ambisjoner. Men nå har det skjedd! Jeg skal ikke påta meg æren for det, men innbiller meg i hvert fall at jeg har bidratt litt. Alleen har nå fått nye lønnetrær og trerekken er komplett. Hurra, og takk!

25. mai 2016: La trostene leve!

svarttrostHei! Vi er en gjeng småfugler som møtes i plommetreet til Roger Pihl. Han er en hyggelig fyr som legger ut både frøblanding og brød til oss hver dag. Slik har vi ikke trengt å sulte i vinter, og fått nok mat til å holde varmen på selv de kaldeste dagene. Vi anser Roger for å være en av oss, selv om han ikke har vinger. Derfor flyr vi ikke av sted når han kommer med kameraet for å ta bilder av oss. Han gir oss mat, vi står modell. Det er vår måte å vise takknemlighet på.

gronnfinkJa, vi vet jo at det er en viss risiko tatt i betraktning at han har to katter. Stompa, den eldste av dem, har akseptert at vi bor her, vi også. Riktignok ikke innendørs. Derfor lar han oss være i fred. Den yngste katten, Teddy, har ikke helt forstått det ennå, og han klatrer av og til opp i treet for å fange oss, men han er altfor treg. Og så tror han at vi ikke ser ham, og det ler vi litt av. Ikke altfor høyt, for da kan det hende han blir sint. Teddy ligger vanligvis under en busk og ser på oss. Der kan han ligge i timevis og bare glane. Eller kanskje han lytter? Vi er ganske gode til å synge. Gråspurvene har kanskje ikke den beste sangstemmen, men de synger til gjengjeld mest. Den flinkeste av oss til å synge er svarttrosten, han begynner allerede ved soloppgang, som om han er en hane. Les hele innlegget...

11. mai 2016: Terroristene kommer!

Jeg gruer meg alltid til våren. Like sikkert som at bikkjemøkka dukker opp av snøen, like sikkert er det at kondomkledde syklister innleder terrorsesongen på gangveier og fortau.

Jeg tilhører den mest fredløse gruppen i byen. Vi som er jaget, samme hvor vi viser oss. Vi som er helt uten rettigheter. Vi som kan hakkes på av alle andre. Vi som ikke har et eneste trygt sted i hele byen. Nei, jeg snakker verken om rusmisbrukere eller om rumenske tiggere. Jeg snakker om oss fotgjengere. Nå som alle mannfolk i førtiårskrisa ikler seg kondomdraktene sine og kaster seg ut i trafikken med seksten gear forover og ingen bremser er det livsfarlig for oss tofotinger å bevege oss utendørs. Det finnes ikke ett eneste sted vi kan gå som er trygt for denne gjengen nådeløse terrorister. Les hele innlegget...

27. april 2016: Den korteste veien mellom to mennesker er et damplokomotiv

Grosmont i Yorkshire er ikke mer enn en litt stor husklynge med egen planovergang og jernbanestasjon, men likevel er dette et sted jeg kan tilbringe en hel dag uten et kjedelig øyeblikk. For de av oss som elsker damptog, er Grosmont mest av alt for en godteributikk å regne.

Lokomotivet Sir Nigel Gresley står beskjedent bakerst, vel vitende om at hun er kjappest, uansett.

Jeg kan ikke for det, men jeg simpelthen elsker damplokomotiver; disse prustende monstrene som til tross for sin gammelmodighet er i stand til å forflytte seg forbløffende raskt. Når vanndamp føres gjennom sleidene til sylindrene, hvor stemplene skyves frem og tilbake, og veivstengene overfører bevegelsen til drivhjulene som først langsomt, deretter fortere og fortere setter lokomotivet i bevegelse, står jeg alltid hensunket i dyp beundring. Les hele innlegget...