13. desember 2017: Nyttårsforsett for politikere

Mitt inntrykk er at politikere ikke klarer å tenke lenger enn til neste valg. Det vil si to år fram i tid. Med så kort tidshorisont har nyttårsforsetter begrenset verdi for dem, hvilket sikkert er grunnen til at mitt inntrykk også er at politikerne unngår nyttårsforsetter av alle slag. Jeg tillater meg likevel å foreslå ett forsett som gir retning og som kan bidra til et godt valg for det partiet som griper muligheten.

Forsettet er såre enkelt: Ta vare på de gamle boligområdene i byen. Forsettet krever imidlertid litt forklaring, og la meg begynne med å fortelle litt om bildet som følger denne Onsdagspihlsen. Det er tatt på Hellerud, og viser deler av en lang tarm med parkerte biler. Tarmen går nesten helt tilbake til Godlia stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård. Her står det biler på begge siden av gaten, det er trangt, det finnes ikke fortau og skoleungene må gå midt i gaten der en ilter bilist legger seg på hornet. Unna vei! Trafikksikkerhet er et ord som ikke engang finnes i fremmedordboken, selv om bydelen aldri så mye er godkjent som «trafikksikker.»

Les hele innlegget...

27. november 2017: Et slagord sier mer enn tusen ord

Jeg ble forbikjørt utenfor en barneskole av en containerbil der firmanavnet og et flere meter langt slagord prydet siden. Slagordet lød «Vår kompetanse – deres sikkerhet!» og jeg grep meg umiddelbart i å håpe at så ikke var tilflelle. For det første hadde sjåføren åpenbare mangler som sjåfør. Å drive forbikjøring med containerbil utenfor barneskoler vitner ikke om mye trafikal kompetanse, og når slagordet består av fire små ord, hvorav bare tre var korrekt stavet, vitnet det heller ikke om kompetanse i rettskrivning. Som du allerede har oppdaget, det skulle vært stor D i «deres,» men «din» hadde vært et bedre ord. Det er knapt noen som er «dis» lenger.

Les hele innlegget...

15. november 2017: Hva galt har Inger Hagerup gjort?

Mange av oss har et forhold til Inger Hagerups dikt, og de fleste av oss kjenner i hvert fall innledningsstrofene i gjennombruddsdiktet hennes, «Aust-Vågøy. Mars 1941.» De lyder: «De brente våre gårder, de drepte våre menn.» I kjølvannet av den andre verdenskrig var det mange diktere og forfattere som følte det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. I diktet «Den korsfestede sier» formulerte Inger Hagerup denne krisen. Hun skrev 35 bøker med dikt, prosa og hørespill og har deltatt på 264 plater.

Les hele innlegget...

1. november 2017: Fengselsbyen

Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.

At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.

Les hele innlegget...

18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»

Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.

Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.

Les hele innlegget...

4. oktober 2017: Det er for billig å bo i Oslo

Jeg var neppe den eneste som satte kaffen i vrangstrupen da jeg leste at byrådet jobber for enda en ny avgift for alle bensin- og dieselbiler.

Jeg trodde det holdt med inntektsskatt og bompenger, men så vedtok bystyret at vi skal betale eiendomsskatt i tillegg selv om bolig ikke gir eieren betalingsevne. Men så, etter et par år, strammes avgiftsskruen igjen, denne gangen med differensierte bompenger der elbiler slipper unna, og hvor bensin- og dieselbiler får et ekstra påslag fordi de er bensin- eller dieselbiler og hvor dieselbilene får enda et påslag fordi eierne fulgte politikernes råd om å kjøpe dieselbil. Men heller ikke det er nok, så vi har fått en egen avgift for dem som er nødt til å reise i rushtiden. Men heller ikke det er nok, så nå settes spaden i bakken for et femtitalls nye bomstasjoner og når de står ferdige har Oslo blitt en fengselsby. Samme hvor du skal eller hva du skal, må du betale bompenger. Skal du til legen? Vel, det har Oslo en avgift for. På apoteket? Det har Oslo også en avgift for. Ut i marka? Det har Oslo en avgift for. Besøke en gammel tante? Det har Oslo en avgift for. Til gjenbruksstasjonen? Det har Oslo en avgift for. Og du kan være trygg på at disse avgiftene kommer til å øke mer enn prisstigningen.

Les hele innlegget...

20. september 2017: 4 foran skjema

Ingar Johansen har vært så hyggelig å låne ut bildet av elgen.

Jeg parkerte på parkeringsplassen ved Haraløkka. Opprinnelig et myrtjern mellom mørke granlegger, i dag et åpent idrettsanlegg med fotballbaner og tennisklubb. Jeg løp medsols. Startet med de bratte bakkene opp til og forbi Ulsrudvannet. Påbygningen på det gamle huset ved vannet var stadig like mislykket. Hvor vanskelig kan det være å regne seg frem til samme takvinkel? Badelivet var så vidt i gang, men bare et titalls entusiaster lot seg friste. På toppen over vannet, der turveien knekker nedover, lå det gamle bergkrystall-stedet. Til venstre. Mange med meg hadde hentet råmaterialer til smykker der, men ivrige amatørgeologer har sørget for at det ikke er annet enn et hakk i fjellsiden tilbake. 8 minutter blank. Litt hard start i forhold til den formen jeg var i, så jeg kom nok til å betale senere. Jeg løper alltid hele Korketrekkeren, der veien dreier rundt og går i bru over seg selv, sluntrer aldri unna én meter. Mange joggere tar snarveien, som ble anlagt fordi folk som trener skulle komme fortere frem og således bruke mindre tid på å trene, men jeg holder meg trofast til den veien konsul Heftye i sin tid fikk bygget. Hva er vitsen med snarveier når du trener? I bunnen av bakken møtte Nøklevann meg, en solglitrende innsjø som etter mange års inngjerdet drikkevannskilde, hadde sluppet fri. Det rare er, jeg husker nesten ikke hvordan landskapet så ut den gang et to meter høyt nettinggjerde var markas svar på Berlinmuren. Hasseltrærne i nordenden skulle gi oss høstens nøtter. Like ovenfor pleide jeg å finne vill tysbast om våren, men da måtte jeg være tidlig ute. Den blomstrer på bar kvist, så det er for sent når de første bladene dukker frem på grenene. Ikke langt herfra pleide jeg å finne hvit blåveis. Jeg husket også en gang den første isen ble brutt opp av vind, og hele nordenden av vannet var fylt med isbiter som klirret mot hverandre. Et gigantisk orkester med krystallinstrumenter trollbandt meg i mange minutter. Så var det Merrapina, også en del av konsulens gamle vei, som ble ødelagt da en annen snarvei skulle frem. Hva betyr vel litt kultur hvis man kan spare noen sekunder? Ett sekund her og ett sekund der, det blir fort to sekunder. Jeg slet meg opp bakken, mellom de eldgamle kastanjetrærne. Pulsmåleren viste 178, alarmen pep iltert og jeg passerte grunnmuren på 15 minutter og 4 sekunder. Lå godt an til skjema på 45 minutter blank. Sagfossen pludret forsiktig. Aner ikke hvordan den har fått navnet, for det har aldri vært noen sag der. Bare en isolert vannledning til Sarabråten. Så sent på våren var fossen sjelden noe stort skue. Kom tilbake senere i høst, ropte den. Da skal du få se! Jeg hørte til det engere utvalget av mennesker som har badet i Sagdammen, en kjølig fornøyelse, uansett tid på året. Langsomt stigende slette. Utsikt og stup til høyre. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg skal skrive en kriminalroman noen gang, skal den begynne med et drap akkurat her. Det første offeret, som jeg allerede vet hvem vil bli, skal dyttes utfor og knuses mot steinene ved foten av klippen. Hodet hans skal knekkes som et egg, og hjernemassen renne utover. Jeg har en god idé, men må få tid til å skrive. Jeg må finne min egen stil. Veien stupte ned mot vannet igjen, akkurat i den skråningen som er full av liljekonvall på forsommeren. Og like før bakken flatet ut, hørte jeg tunge skritt til høyre. Jeg stoppet og sto ansikt til ansikt med en elg. Tre meter fra meg, kanskje fire. Den så på meg. Jaså, er det den karen som er ute og løper? Ja, på en måte. På en annen måte ikke. Litt vanskelig å forklare en elg hvordan det hang sammen. Jeg ville nødig fremstå som schizofren for skogens konge. Elgen bøyde seg ned, tok en mulefull blader fra en ung rogn, og knasket tankefullt. Har du det så travelt, da? Jeg stoppet pulsklokken. Nei, ikke nå lenger, kan godt slå av en prat. Den gomlet videre. Tenksomt. Gode blader? spurte jeg. Jeg mener, hva sier man til en elg? Det blir en varm høst, sa den. Bekymringsfullt. Noe skjer, skjønner du? Hm, sa jeg. Global oppvarming? Kall det hva du vil, sa skogens konge, og forsynte seg med nok en mulefull. Jeg forsøkte å snakke om noe annet: Du har fått bevere som naboer, har jeg lagt merke til? Ja, de beverne, de beverne. Gnager og gnager natten lang. Før kunne jeg ligge ved vannkanten og sove, men gnagingen holder meg våken. Nå har jeg funnet en plass oppe ved bekken, like ovenfor fossen, fint der også. Utsikt over vannet. Pludring i bekken er like søvndyssende som bølgeskvulp. Jeg så deg forresten da du løp over Slettfjell i fjor vår. Sier du det, da husker du godt? sa jeg. Elger glemmer aldri, sa elgen. Jeg rev opp litt ferskt gress og rakte til den. Liker du sånt gress, spurte elgen mens den rynket på mulen. Nei, men jeg tenkte du gjorde? Elgen svarte ikke, så seg litt rundt, og begynte å rusle mot vannkanten. Halvveis snudde den, og sa: Jeg kan ikke fordra syklister, glorete klovner. Hyggelig å hilse på deg, vi snakkes! Ha det, sa jeg. Jeg fortsatte på runden og var ikke kommet mer enn et par hundre meter da en flokk ville kamikazesyklister ikledt menighetens klovnedrakter passerte i vill fart. Stillheten returnerte, støvet la seg pent på grusveien igjen og den monotone lyden fra joggeskoene mine slo taktfast rytmen. 9 minutter siden forrige passering, det gikk litt saktere. Litt, ikke mye. 45 minutter var fortsatt innen rekkevidde. Jeg målte alltid passeringene på bakketopper, det ga motivasjon til å gi på litt ekstra over kulen. Pulsmåleren viste 173. For høyt, jeg måtte ta det litt roligere. Måtte ikke få for mye melkesyre i beina før det siste strekket. Ned bakken, til venstre lå den gamle dammen, og til høyre en leirplass som vanligvis var opptatt. Der kunne man brenne bål og nyte solnedgangen. Antagelig den beste leirplassen rundt hele vannet. Bremsrud. Her har jeg møtt rådyr et par ganger, det hogges mye gran her og de mange løvtreskuddene som vokser opp er god mat for rådyr. Jeg har flere venner blant rådyrene, men så ingen av dem denne kvelden. Kattisa neste. Å løpe øst-vest i denne delen av marka, gir fin intervalltrening. Opp. Ned. Opp. Ned. Passering 36 minutter, 12 sekunder. Knappe ni minutter igjen etter skjema. Det kunne gå. Ned til Rustadsaga, de har god gjærbakst der. Særlig bollene med melis er gode. Markas antagelig beste solvegg. Geiter beitet på nordsiden. Skiltet som takket nei til mat fra fremmede var falmet, men lot seg lese med en viss velvillighet. Jeg kunne høre hestene skrape i stallen nede ved bekken. Nærmet det seg foringstid? Når spiser en hest egentlig middag? Det er mye jeg ikke vet om hester, tenkte jeg. Så, morderbakken. Det bratteste veistykket i hele Østmarka. Jeg nådde toppen med blodsmak helt ut i ørene. Puls 182. Klokken pep astmatisk. Fire minutter igjen på skjema. Den siste kilometeren hadde jeg tanke bare for klokken. Startet spurten i det jeg rundet bommen. Klokken stoppet på 44 minutter og 56 sekunder. Fire sekunder foran skjema i mål. Jeg hev etter pusten. En god treningsøkt. Godt å kjenne friheten igjen. Svetten silte, og som vanlig samlet myggen seg om meg. Jeg har en attraktiv blodtype og kom hjem med fem myggestikk.

Les hele innlegget...

6. september 2017: Midlertidighetenes by

Jeg har sagt det før, men jeg kan gjerne si det igjen. Vi har for mye penger i denne byen. Det sløses over en lav sko uten at noen blir stilt til ansvar, og det er bare kombinasjonen av mye penger og ansvarsfrihet som gjør det mulig at stat og kommune strør om seg med midlertidige løsninger når vi faktisk trenger permanente.

Noen centimetre under føttene dine dundrer trailerne forbi. Legg til 100 desibel lyd.

Ulempen med permanente løsninger er at da er jobben gjort og de ansvarlige blir nødt til å finne på noe annet å gjøre. Kanskje de i noen tilfeller vil bli overflødige og da er det jo lite fristende å gjøre jobben ferdig.

Les hele innlegget...

23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Les hele innlegget...

9. august 2017: Romskipet Orions fantastiske eventyr

Nå som amerikansk science-fictionfilm overskygger alt annet innen sjangeren, er det på sin plass å minne om at tyskerne var vel så tidlig ute, i det minste her hjemme. Allerede i 1966 suste romskipet Orion gjennom galaksen mens Star Trek-mannskapet på USS Enterprice fortsatt surret rundt i vår kosmiske bakgård. NRK sendte naturligvis ikke noen av seriene, for trolig satt det mørkemenn eller –kvinner i Kringkastingsrådet med religiøse kvaler over møter med utenomjordiske skapninger som ikke var engler. Men på den tiden hadde vi to fjernsynskanaler, og den andre, Sveriges Television, sendte heldigvis alle sju episodene med romskipet Orion.

Les hele innlegget...