5. juli 2017: En gang var Himmelbjerget Europas høyeste fjell

Hver gang jeg holder foredrag om danske fjell, pleier jeg å spørre publikum om hva som er Danmarks høyeste punkt. Da svarer de nesten uten unntak Himmelbjerget. En gang var det riktig, og en gang var Himmelbjerget også Europas høyeste fjell, selv om det naturligvis aldri har vært noen av delene.

La oss like gjerne begynne på Europatoppen. I 1843 utkom boka Bidrag til kundskab om de danske Provindsers nærværende Tilstand i oeconomisk Henseende av geolog og senere bestyrer i den chilenske nasjonalbanken Jørgen Christian Schythe. Ingen typisk bestselgertittel, kan vi vel slå fast. I boka heter det: «Det mærkeligste Punkt i dette Herred er dog ubestrideligt Himmelbjerget, der danner Rye Sogns nordlige Udfald mod Juul Sø. Ligesom allerede dets Navn vækker en uklar Forestilling om en betydelig højde, saaledes finder man ogsaa denne behørigt forfoldiget i ældre og nyere Skrifter. Jonge angiver den til ikke mindre end 3000 Favne, 18 000 Fod. Ifølge heraf fik Danmark Æren af at besidde Europas højeste punkt inden sine Grænser, thi Montblanc i Schweiz, der ellers anses for det højeste Bjerg i Europa, er kun 14 500 Fod.» Eller for å gjøre det om til noen mer forståelige tall, Himmelbjerget målte angivelig 5649 meter over havet mens Mont Blanc bare målte 4550 meter. Ja, selveste Elbrus med alle sine isbreer ville vært 7 meter lavere enn Himmelbjerget.

Les hele innlegget...

21. juni 2017: Motorsagmassakren

Massakrene er over for i år, stort sett. Hundretusener av liv har gått tapt uten at en eneste avis eller en eneste fjernsynskanal har brydd seg om det. I år som i fjor, som året før og året før der. Drapsmennene har plassert motorsagene på hylla og monstermaskinene i garasjen for denne gang og sier seg fornøyde med sine bidrag til artsutryddelsene i landet vårt.

Hver vår ruller morderne inn i skogene med sine sekshjulete drapsmaskiner, med feite dekk og boggiaksler. Trygt inne i sine roterende og nivellerende førerhytter sitter de barske gutta i ergonomiske stoler slik at ikke de onde gjerningene skal belaste rygg og skuldre unødig. God beinplass, høyderegulering og vibrasjonsdemping sørger for at ofrenes skjebne ikke blir påtrengende. Og når de trenger en pause fra massakren er det bare å hente en kald en fra den innebygde minibaren. Her måles det i kubikk og hver kubikk betyr penger og da spiller ikke livet til en nyfødt fugleunge en dritt. Et ekorn er ikke verdt en sur kongle. Reir og egg, gjøk og sisik, trost og stær går i samme kverna, for skal du lage en stor omelett, må du knekke en hel bråte egg.

Les hele innlegget...

7. juni 2017: Der ingen skulle tro at nokon kunne bu

De fleste av oss har vel slengt innom én eller flere episoder av NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.» Selv om jeg langt fra er noen TV-slave, har jeg fått med meg enkelte av episodene og det var under en av dem at jeg fikk en grenseløst god idé. Syntes jeg i hvert fall selv.

Hvorfor skal programmet bare handle om særinger som bor høyt oppe i lia med frisk luft og vakker natur og blomster og bær og katt og geit og parafinlamper og hjemmebakt flatbrød og peis? Hvorfor kan de ikke lage et program fra et borettslag med en seksfelts motorvei som nærmeste nabo? tenkte jeg. Et program fra et støy- og forurensingshelvete? Da kunne vi jo virkelig snakke om å bo et sted der ingen skulle tro at noen kunne bo? Derfor sendte jeg en e-post til NRK og fortalte om ideen, vel vitende om at den var litt på siden av det sukkersøte innholdet som vanligvis serveres. Men hvorfor ikke lage en skikkelig urban versjon av programmet? Kline til med ramsalt samfunnskritikk? I det minste én eneste liten gang? foreslo jeg. Jeg fikk ikke svar. De tenkte nok at dette forslaget kom fra en tulling som trenger hjelp og pleie av snille mennesker, og så lo de lenge og vel etter å ha lest e-posten min høyt. Kanskje gjentok de den på julebordet til stormende applaus. Kanskje har de rammet den inn, for alt jeg vet.

Les hele innlegget...

24. mai 2017: Aldri så galt at det ikke er godt for noe


En venn av meg holder med Leicester
fotballklubb og har gjort det helt siden han var i stand til å lese fotballtabeller. Det er ikke til å legge skjul på at han har hatt mange år med elendighet, men da Leicester ble seriemester sesongen 2015-2016 sa han at det var verdt alt blod, snørr og tårer.

Mange snakker nedsettende om såkalte medgangsupportere, de som aldri følger laget sitt i tykt og tynt, men nøyer seg med å støtte dem når det går bra. Skal man holde med et lag, så må du ta det onde med det gode, sier de. Du må tåle å stå i stormen, sier de. Du må tåle å være ute en vinternatt, sier de. Men hvorfor må man egentlig det?

Les hele innlegget...

10. mai 2017: Verdens verste bussholdeplass

Det er vanskelig å si hva som er verst ved holdeplassen i Ulvenkrysset, men trolig er det det faktum at du til de grader mister lysten på å reise kollektivt når du står der og venter på buss. Du får så innmari lyst på bil og jobb med oppvarmet parkeringsplass, for det er ingenting som er riktig på verdens frykteligste stoppested.

La meg ta tilgjengeligheten først. Hvis du kommer fra Teisen eller Fjellhus, er du så uheldig at du må krysse Norges verste gangbro. Den ble satt opp midlertidig en gang på åttitallet, har stått der i over tretti år og står der fortsatt.

Les hele innlegget...

26. april 2017: Blir du med og tar en halvliter?

Sykepleier Inger Kjersti Myrstad fikk æren av å tappe pose nummer 100.

Jeg skal innrømme at jeg hadde verken planer eller spesielle ønsker om å bli blodgiver, men vi var en ungdomsgjeng på syttitallet som snakket om at det hadde vært ganske barskt. Vi ville gjerne være tøffe. Vi hadde sett hvor feite nåler de stakk med og mente at alle neppe var så modige som oss, dermed endte det med at vi meldte oss i fellesskap og ga blod samtidig i flere år.

Slik så førstegangs-blodgiver Pihl ut på syttitallet.

Den gangen fikk vi tretti kroner for hver halvliter vi ga og jeg vet at det kan høres latterlig ut i dag, men det holdt faktisk til fem halvlitere pils. Riktignok på Speakers Corner, som var det billigste skjenkestedet i byen på den tiden, men likevel. Blodøl, kalte vi det. Etter blodgivningen dro vi dit for å drikke opp pengene, eller rettere sagt, kompensere for væsketapet. Heldigvis var det toalett på Helfyr t-banestasjon, der måtte vi som regel gå av for å slå lens og ta neste bane videre. I dag kan du få gi bort femti kroner per tapning til et veldedig formål hvis du ikke har følt deg altruistisk nok. Da kan det kanskje være like greit å få en mummikopp, for det er blodpriser på dem i butikkene.

Les hele innlegget...

12. april 2017: Møtested for fem drap

Inspektør Oscar Mathias Olsen, blant venner kalt OMO, hadde akkurat åpnet påskeegget da mobiltelefonen ringte. Han gjenkjente nummeret til kriminalvakta og skjønte at et større påskeegg var på gang og at påskeferien var over før den hadde begynt.

«Det er Oscar Mathias Olsen,» sa Oscar Mathias Olsen.

«Vi har fått et drap,» sa vakthavende, kort og konsist. «En forlagsdirektør er funnet på kontoret sitt. Stukket til døde.»

Oscar Mathias Olsen la fra seg det lille påskeegget. Plukket opp nøklene til den vesle elbilen politiet hadde utstyrt ham med og lot små påskeegg være små påskeegg.

Les hele innlegget...

15. mars 2017: Gi meg heller en fortauskafé!

Noe av det herlige med Oslo om sommeren er alle utekafeene som spretter opp. Eller kanskje jeg skal si spretter ut, for det virker som om de har holdt til inne på et bakrom eller noe og når varmen melder sin ankomst, spretter de ut på fortauene som om ingenting har hendt. Som om de aldri skulle ha ligget i dvale.

Naturligvis kjenner Oslo kommune sin besøkelsestid, for alle fortauene er vår felles eiendom og hvis noen vil tjene penger på vår felles eiendom, får de vær så god å betale. Det synes jeg er et godt prinsipp. Opparbeiding, asfaltering og vedlikehold betaler vi over skatteseddelen og sikkert en hel haug andre skatteordninger som vi kanskje ikke vet om, og da er det helt naturlig at ingen skal kunne bruke fellesområdet helt gratis til egen vinning. Vi skal naturligvis ha betalt for å ha lagt til rette. Samfunnet skal ha sin del av kaka. Skulle bare mangle.

Les hele innlegget...

1. mars 2017: Flytt 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Har du noen gang kjørt nordover gjennom Groruddalen om morgenen, så vet du at det er en nesten herlig opplevelse å kjøre mot køen. Samme hvilken av de tre motorveiene du velger. Innover står bilene i to og tre felter i stampe, folk slurekjører, mistrives og køen løser seg ikke opp før du er kommet til Kløfta. Bare forbi Karihaugen kjører i gjennomsnitt nær femti tusen biler forbi hver eneste dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, påske og juleuka. Og kjører du hjemover om ettermiddagen er bildet snudd. Da står køen og stamper ut av byen, like sakte som den stampet inn.

Les hele innlegget...

15. februar 2017: Legg dritten til Groruddalen!

Jeg har hatt gleden av å skrive biografien til et par profilerte politikere og i den forbindelse har jeg også intervjuet andre politikere. Rikspolitikere med stortingsplass. Bystyrepolitikere. Ordførere i Norge. Noen av dem spurte jeg: «Hva kommer det av at all dritten blir lagt til Groruddalen?» Jeg formulerte meg ikke så direkte, men det var slik spørsmålet var å forstå. Svaret jeg fikk overrasket meg egentlig ikke: «Det er fordi dere aldri lager noe bråk.»

«Det er trygt å legge dritten til Groruddalen, for dere tar ikke igjen. Dere finner dere i det. Et sted må det ligge, sier dere, og biter tenna sammen. Men på vestkanten? Der kan ikke en bystyrepolitiker nyse uten at minst seksti advokater med møterett for Høyesterett sender rekommanderte brev inneholdende dårlig skjulte trusler og krav om erstatning og hint om at de kan hver eneste krinkel og krok av lovverket bedre enn kommunen. Da kryper det fram flisespikkere fra hver eneste stein og stubbe. Du vil ikke tro hvor mange flisespikkere det finnes på vestkanten og hvor gode de er til å spikke fliser. Det blir alt for mye bråk å legge dritt på vestkanten, så da velger vi minste motstands vei. Vi velger Groruddalen.»

Les hele innlegget...