8. august 2018: Verden gikk visst ikke under likevel

I følge en lang rekke profetier skulle verden gå under fredag 27. juli i år. Blodmånen skulle, i følge endel folk, være bevis for at den ytterste dag var kommet. Enden var ikke bare nær, den skulle komme klokken 21.30. I Norge, altså. I New Zealand fikk de 11 timer mer på seg før katastrofen skulle inntreffe.

Personlig tok jeg verdens undergang med stor ro, for jeg har vært med på verdens undergang tidligere. Den første gangen jeg var med på en slik katastrofe, var ved årsskiftet 1973 og 1974, da jordkloden skulle seile gjennom halen til Komet Kohoutek. Kometen ble først oppdaget 7. mars 1973 av den tsjekkiske astronomen Luboš Kohoutek, og tradisjon tro fikk den navn etter finneren, nærmest som en slags belønning. Det dramatiske med denne kometen, var at den kom praktisk talt uanmeldt. Den hadde riktignok besøkt Jorden før, men det var for 75 000 år siden, så de fleste av oss hadde glemt det. David Berg, leder for en bevegelse fra hippietiden som het Children of God, spådde at verden sto foran en voldsom dommedag, og det var med en viss spenning vi gikk inn i de dagene planeten vår passerte gjennom komethalen. Medlemmene antok bibelske navn, flyttet inn i kollektiver og underkastet seg sine ledere. Det eneste som skjedde, var at Children of God skiftet navn til The Family etterpå. Og med 75 000 år før Komet Kohoutek besøker oss neste gang, har vi sikkert glemt alt om den og så begynner dommedagsballadene på nytt.

Les hele innlegget...

20. juni 2018: Når Bilen bestemmer

I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.

Les hele innlegget...

6. juni 2018: La Alna leve

Så har skandalen skjedd igjen. Alnaelva har blitt utsatt for grov mishandling etter at det ble sluppet ut enorme mengder fyringsolje fra Sporveiens anlegg i Vårveien. Oljen fant veien via overvannsanlegget, ned til Alna og deretter ut til Sørenga hvor badelivet fikk en brå slutt.

Alnaelva ved Brynsfossen.

Brannvesenet har hentet opp 35 000 liter og anslår at den totale mengden var 50 000 liter. Sporveiene på sin side mener mengden bare var 20 000 liter. Uansett, det er en misgjerning som ikke kan gå ustraffet hen, men det får bli opp til rette myndigheter å beslutte hva som skal skje med de ansvarlige. Utslippet i Alnaelva kom på det verst tenkelige tidspunkt for dyrelivet i fjorden, og om det bare var et uhell, må det likevel få følger.

Les hele innlegget...

23. mai 2018: Teisen botaniske hage

Jeg var sikkert ikke den eneste som humret litt i skjegget da jeg fikk vite at Teisen Borettslag hadde skiftet navn til Teisen Park Borettslag. Helt i tråd med den fancy trenden i byggebransjen, tenkte jeg.

Så opplagt var det likevel ikke. En dag jeg slo av en prat med styrelederen i borettslaget oppdaget jeg et kart på veggen i styrerommet. Et litt snodig kart, med alle gater og gangveier, men også med en hel drøss prikker i ulike farger med tilhørende numre spredt ut over. Det minnet mest av alt om en sånn trekk-en-strek-fra-prikk-til-prikk-tegning vi kjenner fra tegneseriebladene. 292 punkter var det på kartet og noen steder satt de så tett at det knapt nok var plass til tall.

Les hele innlegget...

9. mai 2018: Asfaltér skinnegangen!

På slutten av 1980-tallet startet jeg mitt første reklamebyrå, og allerede etter noen få måneder vant vi konkurransen om en stor kampanje for VG. VG ville markere at opplaget hadde bikket 360 000 daglig solgte eksemplarer og at det fortsatte å vokse.

Vi laget en kampanje der vi baserte den visuelle dramatiseringen på grafer. En rød pil viste opplagsøkningen til VG og så var det forskjellige piler fra annonse til annonse som viste noe annet i media som gikk nedover. En av dem var kjøreledningen på Østfoldbanen som allerede på 1980-tallet hadde vært gjenstand for latter og fortvilelse i årevis. Kjøreledningen var kjent for å falle ned nært sagt når som helst og hvor som helst, og i hvert fall på de mest kritiske tidspunkter. I rushtiden, når det var kaldt eller aller helst begge deler.

Les hele innlegget...

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Les hele innlegget...

11. april 2018: Førhistoriske kvinner, morderklovner og Elvis på gamlehjem

Alle liker å se gode filmer. Ingen liker dårlige filmer, men noen filmer er så dårlige at de blir gode likevel. Populært kalt kalkuner, eller b-filmer. Eller «rett på DVD.» Men så er det noen filmer som er så skrale at de ikke engang når opp til betegnelsen b-film og må ta til takke med betegnelsen c-film. Dette er mine favoritter og jo mer «c» de er, jo bedre er de å se sammen med venner. Med andre ord; ekte kultfilmer.

Forbidden Planet var Leslie Nielsens (1926-2010) tredje film og den første der han spilte hovedrollen. Du kjenner ham som mannen med den nakne pistol.

Filmfestival etter filmfestival har kåret «Plan 9 From Outer Space» til verdens verste film noensinne, men den har sannelig konkurrenter i fleng, spør du meg. Titler som «Killer Klowns From Outer Space,» «Invation of the Body Snatchers» og «Santa Claus Conquers the Martians» vitner alle om nærmest ubegrenset fantasi hos filmskaperne. Det sto ikke på viljen, for å si det sånn.

Les hele innlegget...

28. mars 2018: Plan og bygningsloven er til for å brytes!

Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg mye rart. En av tingene var at ærlighet skulle vare lengst. Som voksen har jeg erfart at påstanden langt på vei bare er tøv, særlig når det gjelder byggesaker. Det eneste som lønner seg er å jukse og bedra, for Plan- og bygningsloven er en av våre mest sovende lover og tydeligvis er det ingen som har lyst til å vekke den.

Loven sier at kommunen er pålagt å forfølge brudd med tilhørende forskrifter, tillatelser og andre vedtak, men det er bare på papiret. I praksis trenger ikke Plan- og bygningsetaten føre stort mer tilsyn enn det den selv gidder, og i praksis betyr det at den ikke trenger å gjøre noe som helst. Dermed åpner etaten for et byggeanarki der det er fritt fram for hvem som helst å bygge hva som helst hvor som helst og gjøre akkurat som de selv vil.

Les hele innlegget...

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Les hele innlegget...

28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!

Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.

Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»

Les hele innlegget...