9. mai 2018: Asfaltér skinnegangen!

På slutten av 1980-tallet startet jeg mitt første reklamebyrå, og allerede etter noen få måneder vant vi konkurransen om en stor kampanje for VG. VG ville markere at opplaget hadde bikket 360 000 daglig solgte eksemplarer og at det fortsatte å vokse.

Vi laget en kampanje der vi baserte den visuelle dramatiseringen på grafer. En rød pil viste opplagsøkningen til VG og så var det forskjellige piler fra annonse til annonse som viste noe annet i media som gikk nedover. En av dem var kjøreledningen på Østfoldbanen som allerede på 1980-tallet hadde vært gjenstand for latter og fortvilelse i årevis. Kjøreledningen var kjent for å falle ned nært sagt når som helst og hvor som helst, og i hvert fall på de mest kritiske tidspunkter. I rushtiden, når det var kaldt eller aller helst begge deler.

Les hele innlegget...

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Les hele innlegget...

11. april 2018: Førhistoriske kvinner, morderklovner og Elvis på gamlehjem

Alle liker å se gode filmer. Ingen liker dårlige filmer, men noen filmer er så dårlige at de blir gode likevel. Populært kalt kalkuner, eller b-filmer. Eller «rett på DVD.» Men så er det noen filmer som er så skrale at de ikke engang når opp til betegnelsen b-film og må ta til takke med betegnelsen c-film. Dette er mine favoritter og jo mer «c» de er, jo bedre er de å se sammen med venner. Med andre ord; ekte kultfilmer.

Forbidden Planet var Leslie Nielsens (1926-2010) tredje film og den første der han spilte hovedrollen. Du kjenner ham som mannen med den nakne pistol.

Filmfestival etter filmfestival har kåret «Plan 9 From Outer Space» til verdens verste film noensinne, men den har sannelig konkurrenter i fleng, spør du meg. Titler som «Killer Klowns From Outer Space,» «Invation of the Body Snatchers» og «Santa Claus Conquers the Martians» vitner alle om nærmest ubegrenset fantasi hos filmskaperne. Det sto ikke på viljen, for å si det sånn.

Les hele innlegget...

28. mars 2018: Plan og bygningsloven er til for å brytes!

Da jeg gikk på barneskolen, lærte jeg mye rart. En av tingene var at ærlighet skulle vare lengst. Som voksen har jeg erfart at påstanden langt på vei bare er tøv, særlig når det gjelder byggesaker. Det eneste som lønner seg er å jukse og bedra, for Plan- og bygningsloven er en av våre mest sovende lover og tydeligvis er det ingen som har lyst til å vekke den.

Loven sier at kommunen er pålagt å forfølge brudd med tilhørende forskrifter, tillatelser og andre vedtak, men det er bare på papiret. I praksis trenger ikke Plan- og bygningsetaten føre stort mer tilsyn enn det den selv gidder, og i praksis betyr det at den ikke trenger å gjøre noe som helst. Dermed åpner etaten for et byggeanarki der det er fritt fram for hvem som helst å bygge hva som helst hvor som helst og gjøre akkurat som de selv vil.

Les hele innlegget...

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Les hele innlegget...

28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!

Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.

Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»

Les hele innlegget...

14. februar 2018: På tide med en dyrekirkegård?

Emanuel de Thygeson ble født i Danmark i 1772 og var amtsmann og godseier i Norge. En amtsmann var datidens fylkesmann og Thygeson var blant annet eier av Nordre Skøyen hovedgård. Han var også eier av Teisen gård en kort periode, men rakk å begrave hesten sin her før han solgte seg ut i 1828.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg helt siden barndommen og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet og jeg innrømmer at skeptikerne langt på vei har hatt helt rett. Har du sett en kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i rommet og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Da faller jeg heller for unnselige hundekirkegården. Det var først da jeg oppdaget den vesle, fredede pletten jeg følte noe igjen for seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården er lett å overse fordi utsikten over Edinburgh er så overveldende, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder.

Les hele innlegget...

31. januar 2017: Fotgjengere er noe herk!

Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.

Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!

Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast.

Les hele innlegget...

17. januar 2018: Rapport fra plommetreet

Krigshandlingene har gitt seg, selv om kruttrøyken fortsatt river litt i nesa. De siste rakettene ble skutt opp natten 3. januar og de lokale Dynamitt-Harry’ene fikk omsider pakket vekk fyrtøyet etter en ukes villmannsskyting. Nyttårsraketter anses for å være morsomt blant mange og en menneskerett, selv om det vil være mer miljøvennlig og like rimelig å sette fyr på pengesedlene uten å gå omveien om raketter.

Med det nebbet er flaggspettenn sjef.

Vi som har et forhold til dyr og fugler har lite til overs for en tradisjon som har vært på overtid i snart et halvt århundre og som mer siviliserte byer, eksempelvis Edinburgh og Sydney, har terminert til fordel for offentlige løsninger. Vi er mange som håper at Oslo snart blir en urban by.

Les hele innlegget...

3. januar 2018: Rett i bøtta!

Da jeg studerte og fikk ekstrajobb på Bjerke travbane, fikk jeg samtidig en grundig vaksinasjon mot å spille bort pengene mine. Jeg hadde jobb som «stafett» mellom beregningssentralen og den sørligste tribunen, den som lå etter målstreken, på folkemunne kalt «Sibir.» Min oppgave var å bringe returbonger til oddsberegnerne og utbetalingsoversikter til de som betalte ut gevinster. Tiden var i høyeste grad analog, og siden alt med penger alltid hastet, måtte jeg løpe som en gal mellom avdelingene. Herav tittelen «stafett,» selv om «totalisatorfunksjonær» nok var en riktigere.

Les hele innlegget...