5. juni 2019: Å bestige Danmarks laveste fjell

I det siste har vi lest mye om galskapen som herjer på verdens høyeste fjell, Mount Everest. Å sette føttene sine på 8848 meter over havet frister mange som har penger nok og trenger en egoboost. Bestigning har blitt big business og det går et tau helt til topps som du kan koble deg på, sammen med resten av saueflokken. Fjellet mysser av tindebestigere som kravler over hverandre, enten for å komme opp, eller for å komme ned, som om toppen skulle være en maurtue i vårsola. Køen går så sakte at én eller to fjellklatrere dør underveis hver bidige dag. Noen av kulde, andre av alvorlig høydesyke. Kroppene blir liggende der oppe, sammen med søppel av nevnelig og unevnelig slag. Så hva i all verden er meningen? Les hele innlegget...

22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

8. mai 2019: Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Jeg trengte et par nye gummistøvler, for de jeg hadde var blitt såpass slitt at det knapt var mønster igjen i sålene. Støvlene hadde tjent meg vel, for jeg kjøpte dem i 1979, i de dager da det var enkelt å kjøpe gummistøvler. Alt jeg trengte å gjøre var å ta banen til sentrum, kjøpe dem i sportsavdelingen på Glasmagasinet og ta banen tilbake. Hele operasjonen tok litt over én time.

Vel, helt enkelt var det ikke, for den typen jeg spurte etter, hadde de ikke inne. Selgeren kunne fortelle etter å ha oppsøkt lageret at de bare hadde fire høyrestøvler i min størrelse. Jeg kunne ikke dy meg, så jeg spurte om hvordan han hadde sett ut, han som hadde kjøpt de fire venstrestøvlene, men det visste ikke selgeren. Jeg måtte derfor nøye meg med et par støvler med litt lavere skaft og litt mørkere grønnfarge. De har som sagt fungert helt fint, ettersom de snart feirer førtiårsjubileum på føttene mine. Les hele innlegget...

24. april 2019: Vi som er oppe om natten

Den første gangen jeg skulle vaksinere katten spurte veterinæren hva den het. Jeg sa han het Stein Oskar Magel Paus Andersen, men forklarte at han bare blir kalt Stompa. Hun nikket forståelsesfullt og skrev nøyaktig inn det jeg hadde sagt. «Stein Oskar Magel Paus Andersen,» skrev hun, men fordi hun var svensk, skjønte hun ikke humoren. Jeg kunne ikke akkurat forlange det heller, for hvor mange i Norge kjenner Jennings? Som er navnet på hovedrollefiguren i den svenske oversettelsen av bøkene til Anthony Buckeridge? Les hele innlegget...

10. april 2019: En nasjon av brønnpissere?

I forrige uke utga Kommunenes Sentralforbund en rapport som viser at 43 prosent av politikerne våre har blitt utsatt for hatefulle ytringer og 13 prosent for konkrete trusler. Halvparten har vurdert å slutte i politikk på grunn av dette og 15 prosent har allerede takket for seg. Og jo yngre politikere er, jo større er sannsynligheten for at de har opplevd brønnpissing.

Akkurat brønnpissing er en gammel, norsk tradisjon som skriver seg helt tilbake til norrøn tid. Ordet «brunnmigi» ble brukt om en person som i nattens mulm og mørke pisset i brønnene til dem han ikke likte og dermed ødela drikkevannet, men det var først med de sosiale mediene at brønnpissing har blitt sentralt i konflikter og diskusjoner. Anonymiteten er fremdeles ivaretatt, for på samme måte som våre forfedre skjulte seg i ly av mørket, skjuler vi oss nå bak anonyme brukernavn, for vi vil ikke stå for de påstandene vi lirer av oss. Les hele innlegget...

27. mars 2019: Inn med kua!

Det nærmer seg fotballsesongen, og vi må snakke om fotballdommere. India har hellige kuer. Norge har fotballdommere. Uten at jeg vet hvordan kyr i India blir behandlet, tror jeg det har mye til felles med hvordan fotballdommerne i Norge blir behandlet. Med respekt og med engstelse for å tråkke dem på klovene.

Vi har mangel på fotballdommere, derfor sier en uskreven regel vi ikke må kritisere dem. For hvis dommerne blir kritisert, kan de bli bitre og innesluttet og finne seg noe annet å gjøre, som å begynne å spille blokkfløyte. Dessuten er det ikke sikkert at andre vil bli fotballdommere og dermed kan sporten bli stående uten. Og hvordan skal det gå med sporten hvis den ikke har dommere? Les hele innlegget...

13. mars 2019: Stafett er stafett, men hopp er hopp

I disse dager braker hoppkonkurransen Raw Air løs igjen. Hver utøver skal konkurrere i ti konkurranser i løpet av ti dager. Her skal de få slåss mot den rå, norske naturen og sin egen frykt for naturkreftene. I 2017 ble det satt to verdensrekorder i Vikersundbakken, først av Robert Johansson med 252 meter og noen minutter senere av Stefan Kraft med 253,5 meter. Det er over en kvart kilometer, det er hva jeg kaller å hoppe etter Wirkola!

Jeg husker da Bjørn Wirkola satte verdensrekord med 145 meter i den samme bakken i 1966, og vi var like lamslåtte den gangen som vi var da Robert Johansson satte nedslag på 252 meter. Men han hoppet godt over hundre meter lenger enn Wirkola! Det er som om en skøyteløper skulle bli tatt igjen med åtte runder på titusenmeter, det. Birger Ruud hadde også verdensrekord i skiflyging, han hoppet 76,5 meter i Odnesbakken i 1931, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Og i 1897 satte Svein Sollid verdensrekord med 31,5 meter i Donstadkleiva i Morgedal, og jeg er ganske sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også, selv om han måtte ha hoppet like langt åtte ganger for til sammen ha hoppet like langt som Stefan Kraft gjorde i ett hopp.

Olaf Rye er verdenskjent over hele Danmark. (Wikimedia)

Men verdens første, offisielle verdensrekord i skihopping var det den sytten år gamle Olaf Rye som hadde. Rekorden ble satt på et jorde som tilhørte Løkum gård like ved Eidsberg kirke i Østfold. Den ufattelige verdensrekorden ble satt i 1808 og lød på hele 9,5 meter, og jeg er sikker på at tilskuerne var temmelig lamslåtte den gangen også. Olaf Rye kom fra en familie på Nerbø gård i Bø i Telemark, med lange og sterke militære tradisjoner, så karrieren hans var fastlagt fra dagen han ble født. I kirkeboken het han Ole, men han signerte alltid med Olaf selv om familien hans konsekvent kalte ham Ole. Han steg raskt i gradene og i krigen mot Sverige etter oppløsningen av Danmark-Norge i 1814 ledet han en avdeling som kjempet i Smålenene. Han var skuffet over utfallet av krigen, aksepterte ikke unionen mellom Norge og Sverige og nektet å sverge troskap til den svenske kongen. Sammen med sine offisersvenner Hans Helgesen og Frederik Adolph von Schleppegrell takket han for seg og forlot Norge på jakt etter nye og spennende eventyr. Det fant de i Danmark hvor de ble offiserer og etter hvert deltok i den første slesvig-holsteinske krig, ofte kalt Treårskrigen. Generalmajor Olaf Rye ledet sitt korps opp gjennom Jylland med en overlegen tysk hær ledet av general Prittwitz i hælene. Ved Helgenæs i Mols anla han de skansene som ble avgjørende for at krigen bikket i Danmarks favør, og som gjorde det mulig å sende troppene til Fyn, der de drar videre til Fredericia, til det avgjørende slaget. Slaget var et blodbad som kostet tusener av menn livet, og i grålysningen utenfor byen Fredericia den 6. juni 1849 ble Rye truffet av to kuler og døde. Uttrykket «Å gå til Ryes brigade» har siden den gang vært en stående, dansk betegnelse for å falle i tapper kamp. Olaf Rye er gravlagt på Garnisons kirkegård i København der han fikk en pompøs begravelse. Selveste Grundtvig talte ved den sorte kisten. Olaf Rye har fått en plass oppkalt etter seg på Grünerløkka her i Oslo, der forøvrig også både Schleppegrell og Helgesen har fått hver sin gate oppkalt etter seg. Olaf Rye har dessuten fått et minnesmerke etter seg i Fredericia, som ble avduket 20. august 1876. Mange av hans soldater ga en dagslønn for å finansiere minnesmerket.

Den fryktinngytende hoppbakken i Duedal Bjerg. (Wikimedia)

Og siden vi nå snakker om skihopp og er kommet oss til Danmark, må vi også ta med noen ord om danske tradisjoner i dette henseendet. Den danske skisports vugge, om det må være lov å kalle Duedal Bjerg i Thorsø Bakker sør for Silkeborg det. Thorsø Bakker skjuler en nærmest usannsynlig hemmelighet. Her lå nemlig Duedal Bjerg hoppbakke, en bakke med et samlet fall på hele førti meter. Som vi vet, en høydemeter i Danmark er betydelig høyere enn en høydemeter i Norge. Bakken hadde to hopp, et lite og et stort. I storbakken var ovarennet tjue meter, hoppet halvannen meter høyt og unnarennet tjue meter. Dette var trolig Danmarks aller største hoppbakke og den tiltrakk seg formidable tilskuerskarer. I følge Silkeborg Avis var så mange som fire tusen mennesker tilstede på hopprennet 17. mars 1946. Politiet og Røde Kors var tilstede, og hadde med seg en ambulanse for sikkerhets skyld. Den var lett å kjenne igjen, svartlakkert som den var, med gult flagg på taket. Den lokale radioforhandler stilte med høytalerbil slik at publikum kunne følge med i konkurransen og få høre de forskjellige nasjonalsangene. Sannsynligvis fikk han solgt noen radioer også.

Anlegget sto klart til bruk allerede i mars 1944, og til tross for at skiføret i 1945 var godt tok de ikke sjansen på å bruke det største hoppet, men nøyde seg med det lille. Det store ble ansett for å være altfor farlig og vanskelig. Først to år etter ferdigstillelsen ble anlegges offisielt innviet. 3. mars 1946 var anledningen det åpne jyllandsmesterskapet, men deltakere fra mange land. Nordmannen Øjvind Skjaggestad vant, han presterte et kjempehopp og satte bakkerekord på 24,6 meter. Gjeldende bakkerekord ble senere satt av en annen nordmann, Arne Hansen. Han skal ha hoppet 29,5 meter, mens sagnet forteller om en ukjent nordmann som visstnok skal ha passert 30-metersmerket. I tillegg til hoppbakkene, var det også en utforløype her, den var nesten to hundre meter lang og tok omtrent ti sekunder å fullføre. Ja, arrangementet var så populært at Horsens-Bryrup-Silkeborg jernbane gikk til anskaffelse av en skinnebuss med formål å kjøre pendeldrift mellom Silkeborg og Virklund stasjoner.

Duedal Bjerg hoppbakke ble nedlagt i 1955 og jeg har selv vært der i forbindelse med et TV-intervju med naturformidleren Karsten Hansen i dansk TV2. Vi plukket bringebær, som har overtatt mer eller mindre både ovarenn og unnarenn.

Men snart er 253,5 meter historie. Om noen år har vi fått innendørs hoppbakker, med vifter som sørger for lik oppdrift og like forhold for alle hopperne. Snart hopper noen 500 meter, og det er bare et økonomisk spørsmål før noen bygger en bakke der det kan hoppes én kilometer og Stefan Kraft blir seende ut som Svein Sollid i Donstadkleiva.

27. februar 2019: Alt er ved det samme, gamle

Tilfeldighetene brakte meg et eksemplar av avisen «Østre Aker» utgitt 13. februar 1931. Den ble utgitt annenhver fredag på fjerde året av Østre Aker Velforbund og kostet 75 øre per kvartal. Jeg åpnet avisen med spenning for å finne ut hva folk var opptatt av i Østre Aker for 88 år siden.

Men først: 1931. Hvordan så Norge og verden ut? Jo, Nidaros skiftet navn til Trondheim. Norges første lydfilm, «Den store barnedåpen,» hadde premiere. Thomas Edison leverte inn sitt siste patent. USA tok offisielt i bruk «The Star Spangled Banner» som nasjonalsang. Mikhail Gorbatsjov, Boris Jeltsin, Rolf Just Nilsen og Leonard Nimoy ble født. Odd ble cupmester i fotball etter å ha slått Mjøndalen 3-1. Det er med andre ord en god stund siden.

Avisen «Østre Aker» var en fullformatavis uten farger, men det må du være over femti år for å forstå hva var. La oss heller brette ut og lese, men tilgi meg for at jeg skjærer bort langhalmen.

Nei til eiendomsskatt!
«I den senere tid har kommunepolitikerne vært rene eksperter i å utligne skatt på alt mulig, selv ikke luft er skattefri. I disse dager forfaller jordskatten som skal og må betales. Jeg har en tomt på 1 ½ mål og den årlige skatt er 33 øre. Å betale denne skatt for 10 år fremover med tre kroner og tredve øre er det ikke adgang til, for skatteboken må hvert eneste år presenteres for lensmannen, som kvitterer for beløpet. Inntekten ved en slik skatteoppkrevning kan neppe dekke administrasjonsutgiftene og en har grunn til å spørre: Hvad er egentlig meningen med dette anstaltmakeri?»

Høres kjent ut? Bortsett fra beløpets størrelse?

Østfolds inngangsport til Oslo
«I 50 år har bønderne i det sydlige Akershus og det nordlige Østfold agitert for bygning av en vei gjennem Svartdalen – en ny og verdigere innkjørselsport enn den skrekkelige Ryenbakken som alle er enige om er både livsfarlig og reddsom. Fellesutvalget drøftet spørsmålet om fordeling av utgiftene og i mars 1930 blev en komite nedsatt til å arbeide med saken og komiteen enedes om et forslag. Et hvilkensomhelst fornuftig menneske som blev gjort bekjent med denne overenskomst vilde selvfølgelig ha ventet at de to kommuner (Aker og Oslo) strakshadde vedtatt den og satt arbeidet med Svartdalsveien i gang. Men hvad ser man? Oslo finansutvalg vil ikke gå med på de kroner 50 000 til ervervelsen av grunn, til tross for at Oslo formannskap er enige! Og Aker da? Saken har ennu ikke vært forelagt Akers formannskap. Og imens står Oslo tekniske etat med folk og maskiner ferdig til å ta fatt på Svartdalsveien. Og 600 beboere klatrer daglig opp og ned trappen med de 118 trinn, over den livsfarlige bru og trasker i sølen langs jernbanelinjen til Vålerengen. Veien skal bygges. Hvorfor ikke straks?»

Høres kjent ut? Akkurat som Manglerudtunnelen, bare i mindre skala? Og at veien til og fra Østfold har blitt veien til og fra Europa? Og mens de hadde holdt på i 50 år, så har Manglerudtunnelens forkjempere «bare» jobbet i 25 år. Men handlingslammelsen er den samme, trolig i frykt for at politikerne tror de kan bli arbeidsledige, dersom veien blir ferdig?

4199 motorkjøretøier i Aker
«Ved Aker politimesterembede var der ved årsskiftet innregistrert 4199 biler og motorsykler. Ved begynnelsen av 1930 var antallet 3777. Det var altså en stigning i årets løp med 422. Der er i 1930 utferdiget 1311 certifikater for bestått førerprøven.»

Høres kjent ut? Bortsett fra at det tallet som en gang dekket hele Aker kommune, i dag passer på et nesten hvilket som helst borettslag i Groruddalen?

Pene og stygge bygg
«Selvbyggerne har Skjønnhetsrådet hittil stått maktesløse overfor. De er tapre og nevenyttige og klemmer i vei på egen hånd med gamle dører og vinduer. De kan ødelegge for store verdier i sine omgivelser.»

Høres kjent ut? I dag har vi en Plan- og bygningsetat som virker akkurat like maktesløs overfor alle som har lyst til å klemme i vei på egen hånd, slik eksempelvis bedriftene i Caspar Storms vei ulovlig har forsynt seg av parkområdet.

Hvad 17 øre kan bli til
«En mann som i 1923 kjøpte en tomt i Gratanger beretter at han i eiendomsskatt til staten har betalt 17 øre pr år. Skatten innkreves av lensmannen, som meget godt vet at tomtens eier bor annensteds, men allikevel sender skatten til Gratangsbotn, hvor den blir liggende i årevis før den kommer tomteeieren i hende. Dette medfører selvfølgelig utgifter for mannen, noe lensmannen ikke synes å ta særlig høitidelig. Derimot synes han å være veldig interessert i hvordan han selv skal få mest mulig ut av de 17 ørene. Tomteeieren forteller at han tilfeldigvis fikk se en bekjentgjørelse i en avis hvori hans navn var nevnt. Her het det at skatten for 1929 kr 3,72 måtte være innbetalt innen 15. januar 1931 hvis «auksjon vilde ungåes.»
Kr 3,72 blev sendt pluss skatten for 1930, kvitteringen som kom tilbake var sålydende:
Gårdsskatt for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Auksjonsomkostninger kr 5,70.
Rest kr 4,42.
Så sendte vedkommende restbeløpet samt påny skatten for 1930 med henstilling om å få denne skatt betalt. På dette innløp følgende kvittering fra lensmannen:
Mottatt rest for 1929 kr 4,42.
Skatten for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Til sammen kr 7,14.
Betalt kr 4,74.
Rest kr 2,40.
Mannen måtte altså efter dette sende 3 bankobrev til lensmannen for å få denne skatt av 17 øre pr år betalt. Hele regnestykket for de 6 år mannen har hatt tomten ser ganske enkelt ut slik:
Skatt til staten 6 år a 17 kr 1,02
Omkostninger kr 44,17
Til sammen kr 45,19.»

Høres kjent ut? Omkostningene utgjorde 43 ganger så mye som skatten og lensmannen har funnet seg ny jobb hvor han i dag driver inkassobyrå der han strør om seg med fantasifulle gebyrer og feite blodrenter.

35 000 til gaver
«Akers Sparebank har avsatt kr 35 000 til gaver, og det besluttedes å utdele: Kr 800 til utdeling av frukttrær til mindre bemidlede haveeiere, 400 til utsmykning av Østre Akers kirke, 200 til Grorud speiderkorps for flytting av barakke, 200 til Økern vel for oparbeidelse av lekeplass …»

Høres kjent ut? Sparebankstiftelsen, kaller vi det i dag.

Mye er med andre ord ved det samme, gamle.

13. februar 2019: La Manglerudtunnelen bli valgkampsak!

I disse dager er det tjuefem år siden ideen om Manglerudtunnelen ble født, og allerede den gangen var støy- og luftforurensingen så stor at beboerne krevde at kommunen måtte gjøre noe. Prosjektet fikk etter hvert navnet «Operasjon Solside» fordi det pekte på alle de mulighetene som åpnet seg dersom tunnelen ble bygget.

… og verre skal det bli, hvis Arbeiderpartiet og MDG får det som de vil.

Tiden er ikke bare moden for Manglerudtunnelen, eller E6 Oslo Øst som prosjektet nå heter, den er overmoden. Den sterke trafikkveksten de siste femten årene har medført økt belastning på lokalmiljøet og gitt betydelig reduksjon i framkommeligheten, men det stopper ikke med det. Allerede i 1999 ble det besluttet at E6 og E18 skal ha felles trasé inn fra Vinterbro og inn til Oslo, slik at Mosseveien kan nedbygges. Det betyr, i rene ord, at all trafikk til og fra Oslo havn skal tvinges til å kjøre opp til Ryen og ned igjen. Ryen ligger 124 meter over havet, og i dag kjører om lag 10 000 trailere her hver eneste dag. Det tallet vil stige hvis Mosseveien nedbygges, så la oss si det blir 12 000 trailere, i snitt hver dag. Søndag, julaften og 17. mai. Men det stopper ikke der. Godstransport på tog er i ferd med å kollapse, containertransport på jernbane kan bli historie i løpet av 2019 i følge et brev fra NSB-sjef Geir Isaksen, LO, Posten, Spekter og flere jernbaneforeninger sendte samferdselsminister Jon Georg Dale 19. desember i fjor. Det betyr at minst tusen nye trailere skal inn på veiene, hver eneste dag, hele året. CO2-utslippet vil øke med 175 000 tonn, i tillegg til at vi får flere alvorlige veiulykker. Samtidig vokser den generelle trafikken kraftig. Mesteparten av dette skal forbi Abildsø, Ryen, Manglerud, Høyenhall, Bryn, Teisen og Ulven, fordi E6 er veien til og fra Europa. Når fisk fra nordvestlandet skal til Europa, blir den kjørt gjennom E6 Oslo Øst. Når fiskerne på nordvestlandet skal ha ny flatskjerm-TV i sjarken, blir den fraktet gjennom E6 Oslo Øst. Fisk, møbler, skruer, muttere, kaffetraktere, vaskemaskiner, joggesko, alt skal gjennom E6 Oslo Øst, den ene eller andre veien. Men boligmiljøet kan ikke ofres på transportens alter. Det har gått et kvart århundre med tomprat, nå må politikerne slutte med jabbingen og sette handling foran ord.

Etter krevende forhandlinger ble partene i Oslopakke 3 den 6. juni 2016 enige om en revidert avtale der det står at E6 Oslo Øst kan vente en byggestart i perioden 2023-27. Det er også prioritert i Nasjonal Transportplan. Det betød at den seriøse delen av planleggingen kunne begynne. Tusen på tusen av mennesker gledet seg over avgjørelsen.

Men 2. januar i år fikk Arbeiderpartiet kalde føtter! Hadde de våknet barbeinte i snøen etter tidenes fyllekule på nyttårsaften, eller hva feilte det dem? De hadde jo i sitt kommunevalgprogram for inneværende periode sagt at «Oslo Arbeiderparti vil arbeide for å realisere Manglerudtunnelen.» Det var reinspikka løgn, det altså? Partiets miljø-og samferdselspolitiske talsmann Andreas Halse sier det er fordi prosjektet blir dyrere og dyrere og større og større. Ja, det kan i hvert fall ikke de ungene som bor langs veien noe for! Men det er greit at titusenvis av mennesker skal bo og vokse opp ved det helvetet som den veien er, uten fnugg av utsikter til annet enn en stadig økende trafikkmengde som genererer støy og forurensing? Mener Arbeiderpartiet virkelig det? Vil Arbeiderpartiet mene det også etter at jernbanetrafikken har kollapset? Kan den miljøpolitiske talsmannen fortelle velgerne sine hvor skadelig miljøet skal få lov til å være og likevel være innafor i Arbeiderpartiets terminologi? Det kan være fint å få vite før valgkampen, slik at vi vet hvem vi ikke skal stemme på.

Leder i Oslo MDG Einar Wilhelmsen sa på et folkemøte arrangert av SV 29. januar i år at prosjektet har blitt for dyrt og at «de penga finnes ikke.» Der tar han feil. De pengene finnes og brukes i dag, men de tas fra et annet rom i lommeboka. Det rommet som heter at barn, eldre og syke får helseplager, sykdom eller for tidlig død. Det rommet som heter at biltrafikken i Oslo skal ned, men bare ikke når det gjelder tungtransport. Tungtransporten skal få lov til å fortsette å forurense og støye så mye den bare vil. Joda Wilhelmsen, pengene finnes. Du bruker de pengene i dag, og du vil likevel fortsette i uoverskuelig framtid å bruke penger på menneskers unødige lidelser og sykdom? Ta fram kalkulatoren du, og regn på dette i et litt lenger perspektiv. La oss si femti eller hundre år fram i tid. Hvor mye tror du at du har brukt på sykdom da? Finn det ut før valget, slik at vi vet hvem vi ikke skal stemme på. Men husk, barn, unger og syke folk betaler ikke bompenger. De finansierer ikke miljøskadene, men bilistene vil betale for tunnelen.

Arbeiderpartiet og MDG er i ferd med å si nei til noe som er svært viktig for titusenvis av mennesker. Det handler ikke om pengebruk, for disse menneskene har allerede betalt kostnadene i minst tretti år. De har betalt med helseplager og dårlig bomiljø og må snart få noe for pengene. Det hjelper ikke å bygge ny t-banetunnel, for tungtransporten kommer ikke til å kjøre der. Prosjektet handler om å legge forholdene til rette for import og eksport til Europa. Prosjektet handler om å gi innbyggerne langs den eksisterende traseen et bedre bomiljø. Prosjektet handler om å få bygget et sammenhengende, sikkert og attraktivt gang- og sykkelveinett. Prosjektet handler om å gi kollektivtrafikken bedre kapasitet og fremkommelighet. Og dette er Arbeiderpartiet og MDG motstandere av? Kan ikke Arbeiderpartiet lytte til sin egen BU-leder Kristin Sandaker i Østensjø bydel som går av dersom partiet hennes velger å svikte velgerne og løpe fra løftene sine? Der har dere i hvert fall én politiker med ryggrad. Dere kan trenge flere.

Så hva med de andre partiene? Hva mener Høyre og Fremskrittspartiet? Hva mener Rødt? Foreløpig er det bare Venstre som vil ha miljøprosjektet gjennomført, vedtatt på Oslo Venstres årsmøte 3. februar i år. De ønsker prosjektet gjennomført snarest mulig, de sier E6 utgjør en stor barriere og er et stort miljøproblem og at E6 er et hinder for byutvikling. Venstre har forstått hva dette handler om. Vil de andre partiene forstå det også?

Still politikerne til ansvar! La oss gjøre Manglerudtunnelen til en valgkampsak!

30. januar 2019: Hærverk i kommunal regi

Like sikkert som at snøen kommer om vinterener det at bønder fra Indre Østfold og Nord-Odal invaderer byen i sine firehjulsdrevne monstertraktorer. I samme øyeblikk det første, lille snøfnugget treffer asfalten i hovedstaden, ruller villbønder og rednecks traktorene sine ut av låvebygningene og setter kurs mot hovedstaden for å hevne seg på folk som mener vi må ta vare på ulven og som foretrekker cortado framfor svartkopp.

Bymiljøetaten krever at denne vesle skigarden skal kunne motstå angrepet fra en firehjulsdrevet monstertraktor på 5,4 tonn, med 4,5 liters motor og et dreiemoment på 585 newtonmeter.

Og det haster. Ikke bare litt, men noe inne i hampen, for gutta jobber på akkord og da kan de ikke ta smålige hensyn til fartsgrenser, eiendommer og andre trafikanter. Nå skal brøytinga foregå så fort at verken Fantomet eller Lucky Luke har sjanse til å holde følge. Billigste tilbyder har fått oppdraget, hvilket betyr at jobben er så dårlig betalt at den må gjøres unna så raskt hestene i johndeeren klarer. Når bøndene brøyter på akkord handler det bare om å brøyte sånn at det ser ut som om de har brøytet, for pengene skal inn.

Jeg har muligens blitt både nostalgisk og romantisk, men jeg mener altså at brøytingen var bedre før. Før 2010 omtrent. Før blårussen trakk fram kalkulatorene og fant ut at en krone spart var en krone tjent og at vi kan klare oss uten kommunalt ansatte brøytemannskaper som sikkert bare satt inne i kantina straks kvikksølvet viste seg på den blå halvparten av termometeret.

Vinteren 2010/11 kom jeg hjem en dag og oppdaget at all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt var frest inn på plenen. En femti kvadratmeter stor isbre hadde entreprenøren på vegne av Oslo kommune flyttet inn på tomta, og selv om jeg brukte resten av dagen til å spa isbreen ut i gata igjen kunne det ikke hindre en massedød i hagen. Trær, busker, planter, blomster og gressplen gikk heden på grunn av massiv saltforgiftning, for den gangen var salt løsningen på det meste. Selvfølgelig tok jeg det opp med Bymiljøetaten divisjon samferdsel, som svarte at det er nødvendig å frese snøen inn på tomta, selv om det ikke hadde vært nødvendig de foregående tjuefem årene jeg har bodd her og selv om det ikke hadde vært nødvendig da vi hadde kommunalt ansatte brøytemannskaper. Da freste de snøen opp i lastebiler og kjørte den bort, men så fant høyrebyrådet ut at det var billigere å sette jobben ut på anbud og flytte kostnadene over på innbyggerne ved å fylle tusenvis av grøntarealer i byen med all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt. Sånn går det når pris blir det eneste sammenligningsgrunnlaget.

Verre ble det i 2014, for da freste bøndene snøen og isen gjennomgjerdene i stedet for over, med det resultat at gjerdeplanker over halve byen lå strødd som pinneved, også hos meg. Det var reinspikka hærverk i regi av Oslo kommune, og da jeg klaget til Bymiljøetaten divisjon samferdsel fikk jeg beskjed om at de ikke hadde noe med saken å gjøre men at jeg måtte henvende meg til utførende entreprenør. Maken til tåkeprat. Selvfølgelig har Bymiljøetaten noe med saken å gjøre, fordi det var nettopp den som hadde satt oppdraget ut til leverandøren sin. Kommunen gjemte seg etter beste evne og sendte fra seg standardsvar som ikke var verdt papiret e-posten ble skrevet ut på, men etaten er naturligvis ansvarlig for det sine valgte leverandører utfører av rasering på innbyggernes eiendommer. Jeg var ikke fornøyd med svaret og klaget på nytt, og fikk et enda mer fjollete svar: Bymiljøetaten påsto at det er ulemper ved å bo ved en vei og at vi derfor må finne oss i å få all snø, is, asfaltklumper, grus, bikkjemøkk, sigarettsneiper, papirsøppel, tomflasker, ølbokser og annen dritt fra gatene inn på tomtene våre. Men det mest fjollete var uttalelsen om at skigarden skal tåle trøkket fra en snøfreser drevet av 150 turbomatede hester på avgiftsfri diesel. Av og til lurer jeg på om folka i Bymiljøetaten noensinne har vært utenfor cellekontorene sine og om de i det hele tatt vet hvor stort et gjerde er i forhold til et traktorhjul, men siden mye tyder på at de ikke har vært utenfor cellekontorene sine og sett hvor stort et traktorhjul er i forhold til en skigard, kan jo bildet illustrere størrelsesforholdet. Et gjerde markerer et skille og er ingen rassikring for den saksbehandler som måtte tro det. Enhver kan jo gjøre sine egne tanker, men hvis skal vi ha gjerder som tåler slike snøfresere, må alle boliger i Oslo omgis av murer på størrelse med de rundt Akershus festning. Stein er det som kjent nok av i Norge. Uansett, Bymiljøetaten gadd ikke ta ansvar for det leverandøren hadde gjort på vegne av etaten, men overlot til meg å krangle med bondestanden. Seks måneder med mas og gnåling tok det, før jeg fikk pengene en ny skigard hadde kostet.

Klok av skade fra 2014, bokstavelig talt, stilte jeg meg i veien for traktoren i 2018 da gatene skulle ryddes og forlangte at bondetampen skulle frese snøen annensteds enn gjennom gjerdet mitt. Det nektet han, så jeg tok fram mobilen, fotograferte ham og forklarte at jeg hadde gitt ham beskjed om ikke å ødelegge gjerdet og at hvis han gjorde det likevel, ville jeg filme ham og anmelde ham for hærverk. «Ja, hvis det gjerdet betyr så mye for deg, så kan jeg jeg naturligvis la det være,» sa bonden. Tenk det! Hvis gjerdet betød så mye for meg, skulle han la være å ødelegge det. At det går an å være så snill? Han forventet å bli møtt med takknemlighet, men hadde forregnet seg.

Konklusjonen er klar; konkurranseutsettingen til Oslo kommune har påført innbyggerne enorme beløp i skader på eiendom og grøntarealer uten at Bymiljøetaten vil ta ansvar for egne handlinger.

Moralen er enda klarere; alle som får ødelagt gjerder, trær eller busker noe denne vinteren må sende klage til etaten med krav om erstatning. La de skyldige betale og la kommunen få vite hva det koster å spare penger. Kanskje ansettes de gode, gamle brøytegutta igjen. De som kunne jobben.