9 desember 2020: La Kristiania teglverk blomstre!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men personlig har jeg et inntrykk av at bygninger i Oslo som ikke blir tillatt revet fordi eieren ønsker det, har det med å stå til de detter ned av seg selv, eller at de plutselig begynner å brenne. Uten å ha et fnugg av bevis for uvettig omgang med fyrstikker tenker jeg på Ulven gård, arbeiderboligene på Fyrstikkfabrikken, sperrestua på Sarabråten, lagerskurene ved Oslo S og Timms reperbane. Hver gang jeg går forbi Kristiania teglverk på vei til toget, får jeg den samme følelsen: Når kommer dette huset til å brenne? I morgen? Les hele innlegget...

25. november 2020: Byrådet lyver så de tror det selv

Jeg har skrevet biografier, blant annet for høyt profilerte politikere. En av de mange tingene jeg lærte, er at en politiker er et ombud. Det er et offentlig verv hvor innehaveren har til oppgave å ivareta en gruppes interesser. En politiker skal med andre ord ivareta interessen til de innbyggerne som har valgt ham eller henne til å ivareta denne oppgaven.

Arbeiderpartiet gikk til valg i 2019 på å gjennomføre Manglerudtunnelen. Partiets representanter sto langs hele traseen og lovet dyrt og hellig at bare Arbeiderpartiet kom til makta, ja da ville miljøprosjektet bli gjennomført. Velgerne ga dem den tilliten de ba om og stolte på at de ville holde valgløftene, og sammen med Miljøpartiet de grønne og SV fikk Arbeiderpartiet flertall. Les hele innlegget...

11. november 2020: Kneippbrødet mitt får du aldri!

Vi har alle spist våre solide doser av kneippbrød opp gjennom årene. Kneippbrødet var et av de sentrale elementene i Oslofrokosten som ble innført rundt 1930. Alle elever som ønsket det fikk en frokost som var satt sammen av professor dr med Carl Schiøtz basert på vitenskapelige kriterier for næringsrik mat med mye vitaminer og mineraler. Menyen besto av mel, kneippbrød med margarin og mysost, eple eller appelsin eller gulrot eller kålrot. Dette regnes for å være opphavet til matpakkekulturen vi kjenner så godt. Les hele innlegget...

28. oktober: Konge av Groruddalen

Twitter er et sosialt nettverk og et såkalt mikrobloggverktøy. Det gir brukerne muligheten til å sende og lese korte meldinger, kjent som tweets. Tweets var opprinnelig kjennetegnet av at meldingene bare kunne inneholde 140 tegn, hvilket gjorde at du måtte skjerpe deg skikkelig for å få sagt noe genialt. Senere ble tegntaket øket til 280 i 2017, men de beste tweetene er vanligvis mye kortere enn det.

14. oktober 2020: Gå kundeveien!

Jeg sto i døråpningen til en bilbutikk i Groruddalen med en liten formue i lomma. Målet var å kjøpe en tysk bil på fire bokstaver jeg hadde siklet på en stund. Det fantes ingen andre kunder i butikken og i tre cellekontorer satt tre menn foran hver sin datamaskin, dypt konsentrerte. Kanskje de fakturerte, svarte på e-post eller spilte kabal, hva vet jeg? Ingen av dem så opp eller i min retning, men jeg regnet med at jeg som eneste kunde enkelt ville kunne tiltrekke meg oppmerksomheten. Jeg kremtet, men dette fikk ingen til å våkne. Så hostet jeg diskret uten at det hjalp nevneverdig. Derfor gikk jeg bort til bilen jeg hadde sett meg ut, åpnet døren, satte meg inn, vred på rattet så det pep i gummien, gikk ut, smalt igjen døren, åpnet panseret, kikket nedi, smalt det igjen, åpnet bakluken, kikket inn, smalt den igjen, åpnet bakdøra, satte meg inn og gikk ut, smalt igjen døra. Ingen reaksjon. Slik holdt jeg på en halvtimes tid mens herrene holdt på med datamaskinene sine. Var det for tidlig om morgenen, til tross for at butikken visselig hadde åpnet? Hadde de ikke fått dosen med morgenkaffe? Gikk jeg feil kledd? Eller hva? Ingen av dem så ut til å ville selge meg bil, derfor jeg gikk min vei, til en forhandler av et annet tysk bilmerke, på tre bokstaver. Der ble jeg hyggelig mottatt allerede i døråpningen og etter et salgsmøte og en times prøvetur byttet pengene eier og jeg hadde ny bil. Les hele innlegget...

30. september 2020: Dråpetellerne i Vann-og avløpsetaten

Onsdagspihlsen 18. mars i år handlet om den skakkjørte kundebehandlingen da Vann-og avløpsetaten ikke klarte å levere rent drikkevann og flere tusen av oss måtte koke vannet eller hente fra vannposter på den andre siden av bompengeringen. Jeg skrev at jeg ikke visste om toppen av kransekaka var nådd den gangen, og det var godt jeg tok forbehold, for nå har dråpetellerne i etaten kokt i hop noe som kommer til å bli pensum i grunnkurs markedsføring.

Saken er at mange hundre av oss som ikke hadde drikkevann i ukesvis, klaget på forholdene. Klart det, vi hadde jo ikke fått det vi betalte for? Dessuten krevde etaten 10,5 % høyere vannavgift enn året får, da vi faktisk hadde drikkevann. Hvor frekk er det lov å være? Til en høyere pris må det være tillat å forvente leveranse av varen vi kjøper. Drikkevannsforskriftene forbyr i §4 vannverkseierne å forurense drikkevannet. Ingen skal si at etaten forhastet seg da den behandlet alle klagene, 16. mars sendte jeg min og 16. september fikk jeg svar. Et halvt år, tok det. Det er tregere enn selv flyselskapene i koronatider. Men lang saksbehandlingstid er vi vant til fra Oslo kommunes side, de gangene de gidder å besvare henvendelsene. Ofte gidder den jo ikke, men akkurat det får bli en senere Onsdagspihls. Jeg kan imidlertid avsløre at jeg fortsatt venter svar på et brev jeg sendte i 1990. Les hele innlegget...

16.september 2020: Den franske pine

Jeg har tidligere forsøkt meg som bokanmelder, da av boka «Lokomotivet Thomas kommer til frokost,» noe som umiddelbart fikk Aftenposten til å kopiere ideen. Dette skal imidlertid handle om noe annet, jeg var i en svensk småby på disse tider i fjor og skulle spise middag med et par innfødte venner. Noen ganger kommer du til et spisested der alt er så håpløst at du mer enn gjerne skulle byttet jobb med en restaurantanmelder, om bare for én dag. Følgelig, her er min første og trolig siste restaurantanmeldelse, kun for sportens skyld. Les hele innlegget...

2. september 2020: Fem på

Jeg er muligens miljøskadet etter å ha jobbet innenfor reklame, markedsføring og merkevarebygging i mer enn tretti år, men det gir unektelig en viss faglig innsikt når noen forsøker å selge meg noe, enten det er et mobilabonnement eller et politisk standpunkt. Med uspesifisert grunnfag i psykologi og sosiologi og diplomeksamen i markedskommunikasjon og merkevarebygging, er det ikke fritt for at mange aktørers metoder er ganske transparente.

Jeg var neppe den eneste som måtte klype meg i armen da jeg leste at folk hadde kastet stein og flasker mot Politiet og forsøkte å slå tjenestemennene med jernstenger. Og ble møtt med tåregass. Bildene fra Furuset lignet ikke Oslo, men en by i et land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med. Oppi all denne hurlumhei begynte jeg plutselig å tenke på dameundertøy, på velskapte, amerikanske fotomodeller som poserte foran kameraet og overlot knapt noe som helst til fantasien. Men hvilken sammenheng har disse kvinnene med antirasister som kaster egg på meningsmotstanderne sine? La meg forklare. Les hele innlegget...

19. august 2020: Dekning i verdensklasse, du liksom!

Jeg pleier å si at verden går fremover og at den blir et bedre sted, men noen ganger lurer jeg på om det kanskje ikke stemmer likevel.

Dette er fra sørenden av Lutvann, bare noen få hundre meter fra bebyggelse i Groruddalen.
Her er det ikke mobildekning.

Jeg kjøpte min første mobiltelefon i 1989, en såkalt håndportabel gjenstand som veide innpå to kilo. Den gikk faktisk inn i jakkelomma, men jakka ble hengende veldig skjevt på kroppen. Det nye NMT 900-systemet muliggjorde mer kompakte telefoner, og for oss som levde av tilgjengelighet og fornøyde kunder, var mobiltelefonen selvfølgelig velkommen. Den hadde 4 timer standby-tid og hele 9 kortnummer! Dette var like etter jappetiden og mobiltelefoner var ennå ikke ansett for å være et verktøy, bare en jålete statusting. Jeg husker jeg satt på en benk i Spikersuppa og snakket med en kunde, da en vilt fremmed fyr kom bort til meg, spurte om jeg trodde jeg var noe og spyttet på bakken foran meg. Så kalte han meg «drittsekk» og forsvant. Les hele innlegget...

5. august 2020: Ubuden gjest

Følgende tildragelse skjedde i Ærøskøbing, trolig en av Danmarks aller vakreste byer. Den ligger på nordkysten av øya Ærø og hadde ikke mer enn 939 innbyggere ved forrige folketelling. Byen er først og fremst kjent for sitt maleriske uttrykk og sine mange fantastiske og fargerike inngangsdører.

Hit kom jeg en varm sommerdag med ferje for å bo et par dager på det pensjonatet jeg alltid bor på når jeg er i Ærøskøbing. Vertskapet skulle avsted på et familearrangement og vi hadde avtalt at jeg bare skulle gå inn bakdøren og lage meg en brødskive på kjøkkenet til lunsj. Folk på Ærø er nemlig svært hyggelige av seg, ja, det gjelder vel ofte folk som bor på øyer, uansett hvilket land det dreier seg om. Les hele innlegget...