24. juni 2020: Men kan de ikke spise kaker?

Gjennom vinteren fôrer jeg småfuglene og har etter hvert blitt ganske proff i faget. Det er ikke bare å slenge til dem noen brødsmuler, hvis du trodde det.

Fuglene får mat av meg og til gjengjeld får jeg lov til å fotografere dem.
Noen, sånn som denne gråtrosten, viser seg fra sin beste side og poserer villig.

Fugler, selv om de er aldri så små, er noen kresne typer. Dette erfarte jeg allerede da jeg skulle mate gråspurvene til min bestemor, hun hadde en hel flokk av dem boende i hekken ved inngangen. Bare hun viste seg på trappen, kom de flyende ut og ventet spent på serveringen. Det var aldri brød. Aldri. Det eneste de kunne gå med på å spise, var kaker. Og ikke hvilke som helst kaker. Kjeks snudde de seg i forakt fra. Julekaker kunne gå, men bare hvis de var bakt med smør. Sukkerbrød var alltid en slager, helst uten krem, men gjerne med jordbærfyll. Bortskjemte var de, og det var naturligvis min bestemors skyld. Les hele innlegget...

10. juni 2020: Kortreiste severdigheter

Jeg kom til å overhøre en høylytt samtale mellom to damer på t-banen. De var oppgitt over koronasituasjonen og over at de ikke fikk reist så mye som de pleide og gjerne ville. «Herregud,» sa den ene av dem, «nå er det snart et halvt år siden jeg har spilt golf i Spania, og før spilte jeg der minst én gang i måneden.»

Jeg begynte umiddelbart å tenke. Først tenkte jeg at det kan da umulig være noen katastrofe om hun ikke får spille golf i Spania, for det vrimler jo av golfbaner i Norge? Vi er det landet i verden med flest golfbaner per capita, så hva er problemet? Deretter tenkte jeg at hvis den eneste grunnen for å dra til Spania er for å spille golf, så hvorfor dra i det hele tatt? Jeg mener, hvis du bekoster reise og opphold, hvorfor bare oppsøke en stakkars golfbane? Det må da være mye annet å oppleve? Var hun ikke nysgjerrig nok? Manglet hun fantasi? Og så lurte jeg på om månedlige turer til Spania for å spille golf i det hele tatt er miljømessig forsvarlig, men lot tanken ligge. Jeg visste svaret. Les hele innlegget...

27. mai 2020: Ingenting er hva det ser ut til

Jeg skal ikke stikke under stol at jeg forsyner meg med et wienerbrød eller to hver gang jeg spiser hotellfrokost i Danmark, for hvis man er man i Danmark, så gjør man som danskene. Danske wienerbrød er ikke like store som våre, det går sikkert tre danske wienerbrød på ett norsk, derfor kan man spise et dansk wienerbrød med litt bedre samvittighet.

I Wien derimot, kalles wienerbrød absolutt ikke wienerbrød, men Golatschen eller Kopenhagener Plunder. Der i byen mener de at wienerbrødet har sitt opphav i Tyrkia, mens de heter Danish på engelsk. Og for å gjøre forvirringen total kalles wienerbrød facturas i spansktalende land, uten at jeg kan forklare hvordan fakturaer henger sammen med bakverket. Googler du facturas, får du opp bilder av både fakturaer og wienerbrød, og som selvstendig næringsdrivende vet jeg at å fakturere er den eneste, sanne glede. Uansett hvordan du snur og vender på det, så er wienerbrød alt annet enn et brød. Belgierne kaller for øvrig wienerbrød for koffiekoek mens franskmenn holder seg til viennoiserie danoise. Og siden vi likevel er i Wien, kan jeg fortelle at wienerpølser der heter Frankfurter fordi den visstnok ble funnet opp av en slakter i Frankfurt am Main i Tyskland. Han skal i følge sagnet senere ha flyttet til Wien, og der er vel slik ordet wienerpølse har oppstått. Men i Wien var Frankfurter mer eksotisk og salgbart enn Wiener. Les hele innlegget...

13. mai 2020: Når Oslo bystyre spiller domino

Onsdag 7. mai foreslo Andreas Halse på vegne av Arbeiderpartiet, Sirin Stav på vegne av Miljøpartiet de grønne, Ola Elvevold på vegne av SV og Siavash Mobasheri på vegne av Rødt et tilleggsforslag på til kommunens klimastrategi.

Forslaget lød: Samferdselsprosjekter må bidra til å redusere klimagassutslipp og biltrafikk, og store veiprosjekter som fører til høyere utslipp og trafikk kan ikke gjennomføres. Prosjektene E18 Vestkorridoren og E6 Oslo Øst må utgå til fordel for tiltak som reduserer støy og lokal miljøbelastning, styrker kollektivtrafikk, sykkel og gange og bygger opp under målet om å redusere utslipp og biltrafikk. Forslaget fikk flertall ved Arbeiderpartiets, Miljøpartiet de grønnes, SVs og Rødts stemmer, og dermed kan dominobrikkene begynne å falle. Les hele innlegget...

28. april 2020: Er Oslo bystyre i ferd med å spille falitt?

22. april forsøkte Oslo bystyre å vedta en klimastrategi. Det klarte de ikke. Saken skal opp igjen 6. mai og utsettelsen gir politikerne muligheten til å komme til fornuft. Så vidt jeg kan forstå bunner uenigheten to sentrale ting: Politikerne har en manglende forståelse for sin rolle som ombudsmenn og mange av dem blander begrepene strategi og taktikk.

Det er ikke til å stikke under stol at de viktige samferdselsprosjektene i byen vekker stort engasjement og at mange tror at Oslopakke 3 er en pott penger som bystyret kan bruke der de vil. Det kan de ikke. Forhandlingene med staten har brutt fullstendig sammen, og samferdselsministeren har gjort det mer enn tydelig at det finnes rikelig med prosjekter andre steder i landet som ikke har noe imot å overta pengene. Staten må ikke bruke penger i Oslo. Dermed er alt i det blå og ingen kan si noe om hva som blir av eller når det skal stå ferdig, det være seg ny t-banetunnel eller E6 Oslo Øst. Les hele innlegget...

15. april 2020: Å skjer’a?

Det er merkelige tier. Våren er lissom ikke som den pleier å værra, selv om snøn er gått, hvitveisene har byn’t å blomstre som dem skal og bokfinka har bygg reira sine like skjult som dem pleier.

Nei, her inne i skauen er’e meste som normalt. OK, det falt lite snø denna vinter’n, men det er ikke første gangen akkurat. Litt lite snø betyr at bekkene sildrer mindre enn dem pleier på denna tida, men det er ikke verre enn at et par gode dager med skikkelig pøsvær, så er alt på stell. Og for rådyra var’e veldig fint, de sliter alltid i snørike vintre. De første hoggorma har kikka ut, men venter nok på litt mer varme før’em skifter ham. Kråkene kommer inn fra by’n hver kveld sånn som de pleier og flyr ut igjen om mårran slik de pleier. Nei, sånn i det store og hele er alt sånn som det skal værra her inne hos oss. Les hele innlegget...

1. april 2020: En dag, når dette er over

I et par år før koronapandemien slo til, hadde jeg den samme følelsen som jeg hadde før krakket i 1987, da den svarte mandagen 19. oktober slo beina under det meste i samfunnet. Børsen stupte 20 % på noen få timer. Før det, trodde vi at trærne vokste til himmels og spurte du folk om hvordan det gikk, svarte de at det gikk «bra» eller at det gikk «jævla bra.»

Bildet viser tydelig nok at vi alle er fanget på den samme planeten, og at ingen av oss kommer noen gang til å flytte til en annen. Nærmeste planet er 4,2 lysår unna, dit tar det ti milliarder år å reise med jetfly. Derfor må vi gjøre det beste ut av det her vi er, mens det ennå er tid.
Foto: NASA.

Under jappetiden var vi høye på pæra. Ingenting kunne gå galt. Du så det i trafikken, folk kjørte som bøller og hadde egoer så store at de måtte ha tilhenger for å få det med seg. Russisk rulett var når alle i selskapet puttet hvert sitt kredittkort i sjampanjekjøleren og servitøren trakk ut ett som måtte betale gildet. Næringslivet var gjennomsyret av korrupsjon og pengene hadde vinger. En sjef på en av mine første arbeidsplasser disponerte et AmEx-kort som en leverandør plukket opp regningen på. Han brukte mer på restaurantbesøk med det kortet enn jeg hadde i bruttolønn, og han hadde kort fra flere leverandører. Så tryna det, og det hadde vi godt av. Les hele innlegget...

18. mars 2020: Så sinte, at vi koker!

Jeg regner ikke med at jeg blir populær hos Vann- og avløpsetaten i dag, men det får stå sin prøve når beredskapen tydeligvis er mangelfull og kommunikasjonen med kundene enten er arrogant er ikke-eksisterende. I skrivende stund går det på tredje måneden med vannkoking og hvis ikke etaten lærer noe av denne fadesen, må de ansvarlige vurdere om de er egnet til å være ansvarlige, eller om de kanskje bør finne noe mindre kritisk å drive med.

Bildet er tatt på 1/4000-sekund. Omtrent like lang tid har
Vann- og avløpsetaten brukt på å tenke på kundene sine.

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men det enkleste er kanskje å begynne med sakens fakta, nemlig at Vann- og avløpsetaten i samråd med smittevernoverlegen har besluttet å innføre kokeanbefaling på Etterstad og Teisen. At Brynseng, Fjellhus og deler av Bryn og Helsfyr også omfattes av anbefalingen nevnes ikke, men det kan jo være at alle etatens kommunikasjonsdirektører sjelden setter sine bein på vår side av byen. Kanskje de rett og slett ikke er kjent her? Les hele innlegget...

4. februar 2020: Trist som faen

Jeg forvillet meg inn i et av de nye byggefeltene på Vollebekk her om dagen, og kom over noen som trolig er ment å være en slags lekeplass. På et sukkertøyfarget plastunderlag sto en sukkertøyfarget karusell med plass til fire unger. Og det var det.

«Dette er trist som faen,» tenkte jeg, sendte en takk til Ari Behn for tittelen, og så forsøkte jeg å se for meg hvordan unger skulle leke der? Hva hvis de, sånn som jeg, blir svimmel og føler en trang til å kaste opp allerede etter én runde med karusellen, hva skal de gjøre da? Hvor skal de leke? Og hva med dem som bare ikke har lyst til å kjøre karusell, hva med dem? Grave i blomsterkassene blir neppe tatt godt imot, og å spille danka på husveggen vil helt sikkert forstyrre dem som bor innenfor, hvis de ikke allerede er forstyrret. Da er det bare herping som gjenstår. «Dette er ikke noe sted for barn,» tenkte jeg videre, «og hvis du bor her med barn er du pokka nødt til å dra på langtur med termos og matpakke hvis de skal få et sted å leke.» Les hele innlegget...

19. februar 2020: Kanopadling på Gudenåen

Jeg deltok en gang på en internasjonal konferanse som ble avsluttet med en middag for delegater med ektefeller. Ved desserten ble plutselig båt et samtaleemne. Det skulle snart vise seg at den ene delegaten hadde større båt enn den andre, og der den ene delegaten hadde dørhåndtak av det klareste krystall, hadde den andre dørhåndtak av det pureste gull.

Det er ikke noe stress på Gudenåen. Fartsgrense på 3 knop.

Konkurransen var til å ta og føle på. Jeg hadde av naturlige årsaker med vilje vært taus under oppmålingen av båtlengder og tellingen av antall dekk. «Now, Roger, do you own a boat?» spurte kona til den belgiske delegaten. «Sorry,» svarte jeg. «All I got is a canoe.» Kvinnene rundt bordet ble først tause, deretter ble de blanke i øynene og så for seg romantiske padleturer i måneskinn, primitive kokkekunster ved leirbålet og dempet gitarmusikk. Glemt var yachter med gullhåndtak og helikopterdekk, for en kano var selveste trumfesset! Delegater som hadde brent av millioner ble sittende og måpe, grønne av misunnelse. Jeg måtte klype meg i armen. Les hele innlegget...