5. februar 2020: Drep! Drep! Drep!

Jeg sto på tunet med en bonde da et rådyr kom gående langs jordekanten. Jeg grep etter kameraet, og hadde det ikke vært for at jeg hadde utstyrt det med vidvinkel den dagen, kunne det blitt et fint bilde. Bondens reaksjon var annerledes enn min: «Fanken, nå skulle jeg hatt børsa,» sa han og mente hver ord. Hans første tanke var å drepe det flotte dyret og han var lei seg fordi muligheten glapp.

22. februar har 5500 jegere meldt sin interesse for delta i den store revejakta.
For å vise sin misnøye med forvaltningen av ulv skal de drepe flest mulig rev.
Foto: Ken Billington/Wikimedia Commons.

Helt siden dette møtet har jeg lurt på hva det er med oss nordmenn og jakt og hvorfor det er så gjevt å drepe alt som rører på seg? Det finnes ikke en andefugl eller kråke som kan føle seg trygg, og selv småfugler som gråtrost og rødvingetrost er det fritt fram å plaffe ned, til tross for at det knapt er mulig å lage spikersuppe av dem. Så hvorfor jakte på dem da? Kan det være fordi det er morsomt? Fordi er gøy å drepe? Noen jegere beskriver jakta som «julaften og 17. mai på samme tid» og snakker om sosialt samvær, rekreasjon, spenning og naturopplevelser. Dyr og fugler er redusert til et middel for jegerne og anses ikke for å være skapninger med rett til egne liv, egne opplevelser og egne familiemedlemmer. Les hele innlegget...

22. januar 2020: Hundreåringen som ventet på NAV

Noen ganger setter jeg meg hos Samson på Tveitasenteret for å finne inspirasjon til Onsdagspihlsen. Da kjøper jeg kaffe og en jakobkake.

Jakobkaken er helt umiskjennelig

Jakobkaker har vært en av mine favoritter helt siden jeg gikk på Teisen gymnas på 70-tallet. Da kjøpte vi jakobkake hos Bjertnes kolonial i Strømsveien på lørdager, for på lørdager var matpausen mer høytidelig enn de andre fem skoledagene. Jakobkaker er en gigantisk vaniljemuffin fylt med rosiner og selges i en bølget sølvform. Den er verdens mest ujålete kake og fortjener en renessanse, spør du meg. Les hele innlegget...

8. januar 2020: Savner du salt, savner du alt

Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra. Les hele innlegget...