Jeg deltok en gang på en internasjonal konferanse som ble avsluttet med en middag for delegater med ektefeller. Ved desserten ble plutselig båt et samtaleemne. Det skulle snart vise seg at den ene delegaten hadde større båt enn den andre, og der den ene delegaten hadde dørhåndtak av det klareste krystall, hadde den andre dørhåndtak av det pureste gull.
Konkurransen var til å ta og føle på. Jeg hadde av naturlige årsaker med vilje vært taus under oppmålingen av båtlengder og tellingen av antall dekk. «Now, Roger, do you own a boat?» spurte kona til den belgiske delegaten. «Sorry,» svarte jeg. «All I got is a canoe.» Kvinnene rundt bordet ble først tause, deretter ble de blanke i øynene og så for seg romantiske padleturer i måneskinn, primitive kokkekunster ved leirbålet og dempet gitarmusikk. Glemt var yachter med gullhåndtak og helikopterdekk, for en kano var selveste trumfesset! Delegater som hadde brent av millioner ble sittende og måpe, grønne av misunnelse. Jeg måtte klype meg i armen.
