Jeg har vært arkeolog på min egen harddisk, for å finne ut når kampen for miljøprosjektet Manglerudtunnelen opprinnelig begynte. Ingen av filene jeg fant er lenger kompatible med dagens programvare, men mye tyder på at ideen ble unnfanget på første halvdel av 90-tallet. Det betyr at den nærmer seg tretti år med stormskritt, og at trafikken nødvendigvis må ha vært et problem lenge før. Odd Einar Dørum sa da vi i Bryn mijøforum møtte ham som samferdselsminister 10. august 1999 at E6 over Manglerud var Norges mest trafikkerte vei gjennom et tett befolket boligområde. Siden den gang har trafikken bare økt, blant annet fordi trafikken fra Mosseveien er flyttet hit.
Kategori: Onsdagspihlsen 2021
Her finner du alle Onsdagspihlsene fra 2021. Lurer du på hva du kan lese om, forsøk å bruke søkefeltet for å finne det som interesserer deg.
9. juni 2021: Samferdselsbyråden og andre store tryllekunstnerne
Jeg husker ikke når jeg opplevde min første tryllekunstner, men jeg tror det var på borettslagets juletrefest. Jeg var flatt imponert over at han klarte å trekke ut det kortet jeg hadde skjøvet inn i kortstokken, for jeg skjønte ikke at den besto bare av spar-åttere. Jeg husker også at han skulle klippe i stykker slipset til én av de voksne og så sette det sammen igjen. Det var ikke bare spennende, det var rett og slett skummelt. Ville han klare det? Naturligvis gjorde han ikke det. Det var først mange år senere jeg skjønte det var avtalt spill og at det var et gammelt, slitt slips som eieren var mer enn glad for å bli kvitt.
26. mai 2021: Norge i rødt, hvitt og blått, du liksom.
Vi har lagt nasjonaldagen bak oss, og selv om barnetogene ble avlyst og utsatt i år også, manglet det ikke på hornmusikk. Mange steder dukket orkestrene opp uanmeldt fordi det ellers ville vært et arrangement, og andre steder marsjerte de omkring til glede for folk i og utenfor karantene. Dessuten skal det ikke stikkes under stol at de fleste radiokanalene var stinne av janitsjar denne dagen. En nasjonaldag uten korps vil aldri bli en ordentlig nasjonaldag.
Min favorittsang i dette henseende er «Norge i rødt, hvitt og blått» som jeg lenge, av ukjente grunner, trodde Bjørnstjerne Bjørnson hadde forfattet. Så feil er det mulig å ta. Melodien er egentlig en marsj av den svenske komponisten Lars-Erik Larsson med tekst av Alf Henrikson. Den opprinnelige tittelen var Obligationsmarschen, men på fokemunne het den Vi ska tömma vår spargris. Sangen var et bestillingsverk fra den svenske staten og skulle stimulere salget av såkalte försvarsobligationer. Her heter det blant annet «Går du med efter obligationer? Har du hört vilken ränta du får? Vi ska skramla till många miljoner, vi ska tömma vår spargris i år.» Og videre: «Kom och hjälp oss att gjuta kanoner, du ska se att du kan och det går! Kom och hjälp oss att ladda patroner, för en bråkdel av lönen du får!» Uten å forhåpentligvis krenke noen, så vil «Norge i blått og i gult» være en tanke mer korrekt tekst, i det minste hva opphavsretten angår.
12. mai 2021: Har du husket å føle deg krenket i dag?
I forrige uke kom jeg over et problem jeg ikke visste vi hadde, nemlig det at slutten på eventyret om Snøhvit og de sju dvergene er krenkende og moralsk uakseptabel. Som kjent faller Snøhvit i en evig søvn når den onde stemoren lurer henne til å spise et forgiftet eple, men prinsens magiske kyss vekker henne til live igjen.
Kanskje ikke like magisk som et kyss, men hun blir i hvert fall ikke krenket.
Nettopp dette kysset er problemet, for Snøhvit har ikke gitt sitt samtykke på forhånd, og nå er det altså ikke greit å lære barn å kysse uten at begge parter har samtykket om det på forhånd. Kravet er kommet om en annen og mer politisk korrekt slutt på eventyret, uten at jeg kan forstå hvordan hun kunne gi samtykke på forhånd ettersom hun ikke visste at eplet var giftig og at hun dermed ville falle i tilnærmet evig søvn. Hun visste heller ikke at et kyss fra en prins var det eneste som kunne bryte forbannelsen. Det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden. Jeg mener imidlertid at vi ikke kan stoppe her, for hvis vi går til scenen der Snøhvit og dvergene holder fest i stua, må vi jo spørre oss om hva slags rusmidler de brukte for å dra i gang et show som tiltrakk seg alle dyrene i skogen. Dompen, eller Minsten som den minste dvergen også kaltes, måtte åpenbart ha røyket én joint for mye. Se bare på scenen der han sitter på takbjelken og vifter med ørene. Er det greit å lære barn at fest uten rusmidler er kunstig moro? Nei, her må det ryddes opp. Og hvem av oss tror innerst inne at dvergene og Snøhvit sov pent og pyntelig i hver sin seng og ikke skjøv dem sammen til én alvorlig diger dobbeltseng og hoppet i dynene til felles hygge og moro? Hvordan vet vi at de ikke ble smittet med unevnelige sykdommer? Og hva med stemoren, den onde dronningen, som forgiftet stedatteren bare fordi et dumt speil foretrakk dattera framfor mora? Det er krenkende å lære ungene at et menneskeliv er verdiløst. Eller hva med slavekontrakten Snøhvit hadde hos dvergene? Å måtte vaske hus og tøy, bære ved og vann og lage mat bare for å få husly? En gjeng mannssjåvinister så sitt snitt til å få gratis hushjelp. Er ikke det grunn til å bli krenket, vet ikke jeg. Nei, kysset til prinsen er trolig det mest uskyldige ved hele fortellingen. Dessuten er det magisk, og akkurat magi er hensikten med eventyr. Det er derfor det heter eventyr.
28. april 2021: Matrjosjka i Klosterheimveien 1
I Onsdagspihlsen 7. januar 2015 skrev jeg om svarteperspillet i reguleringssaker, der de mest resurssterke, det vil si utbyggerne, som oftest får det som de vil. Utfordringen er at de utbyggingen går ut over gjerne er opptatt med jobb og familie, og verken har tid eller ressurser til å presentere innsigelsene på samme detaljerte og spissfindige nivå. Derfor foreslo jeg at utbyggerne selv bør betale for motkompetansen, slik at enhver reguleringsplan av en viss størrelse får en balansert framstilling. Slik har det naturligvis ikke gått.
14. april 2021: Hva nå, Teisen gård?
Teisen gård står tom. Barnehagen har flyttet ut, og de siste barneføttene har trampet omkring i den fredede bygningen. Møblene er fjernet. De ansatte omplassert. Det eneste som gjenstår, er spørsmålet: Hva nå?
I 1690 fikk kommisær, postmester og generalveimester Anders Boyessøn (1644-1708) kjøpe den tidligere bymarkens engstykker på Bryn og Teisen av Oslo ladegård. Bruken som bymark bortfalt, hvilket var grunnen til at Teisen Eng (eller Teisenengen), som gården het den gang, kom over på private hender. Fra 1708 til 1779 var gården eid av kjøpmann Heinrich Carlsen og hans etterkommere – av enken Maren Ancher fra 1713, deres sønn Morentz fra 1745, en annen sønn Jess fra 1749 og av hans halvsøster Witte Sophie Sørensen fra 1769. Hun solgte den ti år senere til kornmåleren Ole Riis og året etter gikk den i arv til jomfru Annichen Fuglberg.
31. mars 2021: …noen barn er likere enn andre
Før påske dumpet en reklameblekke for Miljøpartiet de grønne ned i postkassa. På forsiden sto det at «En grønnere by er en bedre by å bo i» og «Byutvikling for barna». Jeg ble nysgjerrig, jeg gjorde jo det, og åpnet blekka for å se hva de mente.
Der inne sto det: «En by som er bra for barna, er bra for alle. Men i mange tiår har byutviklingen skjedd på bilens premisser. Dette skal vi snu. Vi vil heller prioritere det store flertallet av fotgjengere, syklister og kollektivreisende. Det vil også gi mer plass til byliv, renere luft og tryggere skole- og sykkelveier.» Det sto også: «Barn skal kunne leke ute i ren luft og ha tilgang til natur. Eldre skal ikke trenge å kjøpe en kaffe for å finne seg et hyggelig sted å sitte.» Dessuten sto det: «Sammen tar vi vare på nærmiljøet.» Reklameblekka var trykket på miljøvennlig papir, som seg hør og bør. Det har alle politiske partier for lengst skjønt.
17. mars 2021: Om en bever kan få ordet et øyeblikk?
Hei, jeg må få lov til å presentere meg selv aller først. Mitt navn er Brage Bever. Kona og vennene mine kaller meg «Braggen» og jeg bor i ei godt skjult hytte i Alnaelva. Hytta er en toromser men jeg har planer om å bygge på når de nye unga kommer. Forrige kull har ikke flytta ut ennå, du vet hvordan det er med unga, de blir boende hjemme så lenge de kan, ikke rart med de boligprisene vi har i denne byen.
Vi bor ikke alene her heller, en gjeng rådyr har også tilhold her. Eller holder til og holder til, det er riktigere å si at de frekventerer området, for de kommer rekende forbi til faste tider. Likevel er de territorielle nok og jager vekk slektninger som måtte forsyne seg av matfatet. Merkelig, for matfatet er jo stort nok. I det minste ennå.
3. mars 2021: Den delte byen
Tradisjonelt har Oslo vært delt mellom øst og vest, og skillelinja gikk langs Akerselva. «Kristiania var ikke én by. Østkant og vestkant, innflyttere og byfolk, hedninger og troende dannet egne byer, atskilt,» skrev forfatteren Nils Collet Vogt i 1904. Det har gått mer enn hundre år siden den gang og mye er ved det samme. «Den delte byen» var tittelen på bind 4 av Cappelens «Oslo bys historie» fra 2000.
Beste vestkant var der de innflytelsesrike og velstående bosatte seg. Kammerherrene, advokatene, medisinerne, disponentene, konsulene, grossererne, redaktørene, embetsmennene og direktørene dannet nettverk som tilgodeså vestkanten foran østkanten. Tettheten av innflytelsesrike personer er fortsatt høyest på vestkanten. Boka «Kampen om Jordal» av Ivar Johnsen (2020) forteller om hvordan den politiske elite på begge fløyer gjennom mange årtier hensynsløst har brukt idretten på østkanten for å skaffe seg makt, for så å gi blaffen i alt de lovet straks taburettene var sikret.
17. februar 2021: Josef i brønnen
Da jeg gikk på folkeskolen, var lesestoff vanskeligere tilgjengelig enn det er i dag. Biblioteket var for eksempel åpent bare tre dager i uken, tirsdag, torsdag og lørdag, og vi fikk bare lov til å låne to bøker om gangen. Derfor var det kanskje ikke så rart at en lesehest som meg grep alle andre sjanser også til å lese når de bød seg.
En av bøkene jeg hadde stor sans for, var Mosebøkene i Det gamle testamentet. En mer spennende historiefortelling kan du lete lenge etter, og det det slo både Davy Crockett, indianerbøker og Hardyguttene. Bibelen fikk vi bare utlevert i kristendomstimene, derfor måtte jeg sniklese foran i boken mens alle de andre i klassen holdt på lenger bak, i det mye kjedeligere Nye testamentet. Jeg hadde ikke lest veldig lenge før jeg ble oppslukt av historiefortellingen og glemte alt rundt meg, kristendomstimen og læreren inkludert. Jeg husker ikke helt hvor langt jeg var kommet da jeg bråvåknet av at læreren slo håndflaten hardt i pulten så jeg skvatt himmelhøyt og han brølte: «SITTER DU HER OG LESER BIBELEN, GUTT?» Ja, jeg måtte innrømme at jeg gjorde det og at jeg ikke trodde det var ulovlig å lese Bibelen i en kristendomstime, men der hadde jeg tydeligvis tatt feil. Hvordan skulle det gå hvis alle i klassen leste i Bibelen helt frivillig, liksom? Ja, si det, du.