Agurktiden nærmer seg slutten, og forhåpentligvis kan Aftenposten begynne å skrive artikler igjen. I sommer har avisen vært fylt med bilder over dobbeltsider, pyntet med noen få setninger rundt, så det har sjelden tatt meg mer enn to minutter å lese hele heftet. Eller bildebladet, som kanskje er blitt en riktigere betegnelse på det som en gang var et nyhetsmedium. Det er naturligvis lett å skylde på en sommer der tilgangen på nyheter er fattig, men for oss som i økende grad får nyhetene direkte fra kildene, har det ikke vært noe som het agurktid i sommer.
Kategori: Onsdagspihlsen 2026
8. juli 2026: Når du blir gammal og kommunen ikke vil ha deg
Her en morgen fikk jeg det de som har greie på sånt, kaller flashback. Ut fra ingensteds dukket det opp en erindring om minneboka fra barneskolen, og jeg måtte finne den fram. Et sted i det store arkivet hadde jeg boka liggende, der klassekameratene mine hadde skrevet sine mer eller mindre bevingede minneord, og akkurat som jeg trodde, ett av disse gullkornene har blitt til praktisk politikk i Oslo. «Når du blir gammal og ingen vil ha deg. Sett deg på taket og la kråka ta deg», var kanskje ikke tidenes beste rim, men det forteller hva kommunen synes om gamle mennesker og hvor de skal gjøre av seg.
24. juni 2026: Mr. Smith, I presume?
Jeg leser at stortingsrepresentantene har stemt over sin egen lønn og funnet ut at de har fortjent et litt større prosentvis tillegg enn andre. Det er nemlig vanskelig, men ikke umulig, å si nei når du selv foreslår at du skal få en betydelig lønnsøkning. Den nye lønna er på 1.272.209 kroner, i tillegg til en lang rekke andre ytelser som kommer på toppen. Bare MDG, Rødt og SV stemte i mot. Mímir Kristjánsson kalte det en «skammens dag.» Økningen i grunnlønna var på 4,7 %, dersom det er lov å kalle 1,2 millioner for grunnlønn. La meg komme tilbake til våre folkevalgte, for først er jeg nødt til å snakke om Mr. Smith, som jeg tross alt kan takke for overskriften til denne Onsdagspihlsen.
10. juni 2026: Fire skotske melkeskvetter
Det nærmer seg sommerferie for de aller fleste, og da fikk jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at mange av de små tingene du vil komme over, ikke nødvendigvis er småting fordi de er små. Tvert i mot, det er grunn til å lære av Espen Askeladd som stoppet ved ting som brødrene syntes var betydningsløse, og så viste det seg at det var mer ved den gamle skosålen enn første øyekast viste. Slik er det når du reiser på ferie også, det er så lett å jage etter attraksjonene som såkalte influensere (som ikke er annet enn overbetalte selgere) har fått penger for å fortelle deg at du skal besøke. Vel, dit kommer alle andre som er på ferie også, og da vil du oppdage at stedet ser nøyaktig ut slik det gjør på postkort. Derfor kan det være lurt å kikke utenfor den svarte boksen noen ganger.
27. mai 2026: Et reelt og fullstendig unødvendig problem
Jeg er ikke sikker på om korker som sitter fast på flasken er nøkkelen til å redde klima og miljø, for det er utrolig irriterende å få korken på nesen når du drikker av flasken, og hvis du ikke drikker av den, altså flasken, har korken en magisk evne til å få deg til å søle ut innholdet i flasken når du heller og da tror jeg vinningen er i ferd med å gå opp i spinningen. Nei, jeg har ikke så mye tro på mer eller mindre symbolske handlinger, men tenker at vi må gå enda mer konkret til verks. La oss kutte der det monner.
13. mai 2026: Paraplyen. Den heter Paraplyen!
Ikke for å skryte, men jeg har skrevet en temmelig presis og interessant roman om byråkratiet. Den heter «.dep» og i et av kapitlene røper jeg hvordan byråkratiet vokser og eser ut: En byråkrat som har for mye å gjøre, har i prinsippet tre valg: Enten slutte i arbeidet, dele arbeidet med en annen byråkrat eller kreve minst én nyansatt under seg i hierarkiet. Byråkraten vil alltid velge det siste alternativet. En av grunnene til at de får for mye å gjøre, er at ingen vil ta beslutninger, men heller forsikre seg om at de ikke kan anklages for å ha gjort noe galt – det som på amerikansk kalles CYA-strategi. Cover Your Ass. Dette kan du oppleve i levende live i bydel Grorud.
Bevar Oslo skolemuseum!
Sist høst bestemte Byrådet seg for å nedlegge Oslo skolemuseum, uten å utrede saken eller lytte til noen av motargumentene. Det kunne virke som om Byrådet i et anfall av delirium tenkte at et liten million kroner herfra skulle redde kommunens budsjett på 105 milliarder, akkurat som om dette vesle museet på noen som helst måte kunne rokke båten.
Etter at russerne startet sin tjuende krig på hundre år, denne gangen mot Ukraina, har Norge tjent uforskammet mye penger. Pengene fosser inn så fort og i så store mengder at det er et under at vi i det hele tatt klarer å telle dem. Ja, jeg vil si at vi har fått urovekkende god råd, for i år er statens samlede inntekter anslått til å lande på 2270 milliarder kroner, hvilket vil gi oss et overskudd på 69 milliarder. Men feirer vi at det går godt av den grunn? Innvilger vi oss et lite stykke bløtkake, en pølse i lompe eller litt enkel hornmusikk fra et lite skolekorps? Nei, det gjør vi ikke. Absolutt ikke. Det ville jo vært fullstendig uansvarlig av oss.
15. april 2026: Sondre er tilbake!
For oss med sans for småfugler er våren en herlig tid, når trekkfuglene kommer tilbake og hagen fylles av sang og solsikkefrøene får bein å gå på. Jeg har mange slags fugler i tuntreet, og alle har navn. Jeg har en stillits som heter Polli fordi hun ligner en papegøye, og en spettmeis som er sjefete og derfor har fått navnet Volli. Disse er her hele året, så for min del er det størst spenning knyttet til om linerlen Sondre kommer tilbake, for linerlene er symbolet på at våren er kommet. Sondre har leilighet under en av taksteinene på garasjen min, i et hjørne som ikke er altfor utsatt for sol. Det kan jo fort bli varmt oppunder der. Og så er vi plutselig nødt til å gjøre et hopp tilbake til den historiske månelandingen 20. juli 1969 for å få en forståelse av reisen hans.
1. april 2026: Det perfekte drap
Påsken er i gang, og en tradisjon som er minst like stor som påskeharen og påskeeggene, er påskekrimmen. Uten krim, ingen påske. Så enkelt er det. Men sånn har det ikke alltid vært. Det hele begynte i 1922.
I 1922 gikk to studenter og fattige hybelboere omkring i Kristiania (Oslonavnet kom i bruk 1. januar 1925) og lurte på hvordan de kunne få penger til en øl og neste husleie, slik studenter gjerne har for vane. En av disse het Nordahl Grieg, som nylig hadde fått utgitt diktsamlingen «Rundt Kap det Gode Haab» som ikke solgte stort. Diktsamlinger gjør gjerne ikke det. Nils Lie, kameraten hans, var like desperat, og var like mye på let etter noe som kunne sikre dem inntekt til de tidligere nevnte formål. Kanskje de skulle rane en bank? Eller en gullsmed? Hvem av dem som kom opp med ideen om å koke sammen en kriminalroman vet jeg ikke, men vi kan gi dem æren i fellesskap.
18. mars 2026: Sett deg på taket og la kråka ta deg!
Noen i familien påstår at jeg samler på alt, men det er ikke riktig. Jeg samler på mye, det er så, men ikke alt. Jeg har egne plastkasser for ulike ting, for eksempel har jeg en kasse med ting og tang fra de olympiske vinterlekene på Lillehammer; forskjellige OL-produkter og ikke minst; dagsavisene fra jubelfesten. De blir artigere å lese for hvert år. Jeg har også en plastkasse med saker og ting fra årene på barneskolen, ungdomsskolen og gymnaset, og nede i en av disse fant jeg minneboka fra barneskolen, da vi var ti-tolv år gamle. Minnebøker er sånt som får deg til å skjønne at tiden går, men det var først da jeg oppdaget mesteparten av mine barndoms gjenstander på Folkemuseet på Bygdøy, det ble klart at tiden bare går fortere og fortere.