27. mars 2019: Inn med kua!

Det nærmer seg fotballsesongen, og vi må snakke om fotballdommere. India har hellige kuer. Norge har fotballdommere. Uten at jeg vet hvordan kyr i India blir behandlet, tror jeg det har mye til felles med hvordan fotballdommerne i Norge blir behandlet. Med respekt og med engstelse for å tråkke dem på klovene.

Vi har mangel på fotballdommere, derfor sier en uskreven regel vi ikke må kritisere dem. For hvis dommerne blir kritisert, kan de bli bitre og innesluttet og finne seg noe annet å gjøre, som å begynne å spille blokkfløyte. Dessuten er det ikke sikkert at andre vil bli fotballdommere og dermed kan sporten bli stående uten. Og hvordan skal det gå med sporten hvis den ikke har dommere? Les hele innlegget...

27. februar 2019: Alt er ved det samme, gamle

Tilfeldighetene brakte meg et eksemplar av avisen «Østre Aker» utgitt 13. februar 1931. Den ble utgitt annenhver fredag på fjerde året av Østre Aker Velforbund og kostet 75 øre per kvartal. Jeg åpnet avisen med spenning for å finne ut hva folk var opptatt av i Østre Aker for 88 år siden.

Men først: 1931. Hvordan så Norge og verden ut? Jo, Nidaros skiftet navn til Trondheim. Norges første lydfilm, «Den store barnedåpen,» hadde premiere. Thomas Edison leverte inn sitt siste patent. USA tok offisielt i bruk «The Star Spangled Banner» som nasjonalsang. Mikhail Gorbatsjov, Boris Jeltsin, Rolf Just Nilsen og Leonard Nimoy ble født. Odd ble cupmester i fotball etter å ha slått Mjøndalen 3-1. Det er med andre ord en god stund siden.

Avisen «Østre Aker» var en fullformatavis uten farger, men det må du være over femti år for å forstå hva var. La oss heller brette ut og lese, men tilgi meg for at jeg skjærer bort langhalmen.

Nei til eiendomsskatt!
«I den senere tid har kommunepolitikerne vært rene eksperter i å utligne skatt på alt mulig, selv ikke luft er skattefri. I disse dager forfaller jordskatten som skal og må betales. Jeg har en tomt på 1 ½ mål og den årlige skatt er 33 øre. Å betale denne skatt for 10 år fremover med tre kroner og tredve øre er det ikke adgang til, for skatteboken må hvert eneste år presenteres for lensmannen, som kvitterer for beløpet. Inntekten ved en slik skatteoppkrevning kan neppe dekke administrasjonsutgiftene og en har grunn til å spørre: Hvad er egentlig meningen med dette anstaltmakeri?»

Høres kjent ut? Bortsett fra beløpets størrelse?

Østfolds inngangsport til Oslo
«I 50 år har bønderne i det sydlige Akershus og det nordlige Østfold agitert for bygning av en vei gjennem Svartdalen – en ny og verdigere innkjørselsport enn den skrekkelige Ryenbakken som alle er enige om er både livsfarlig og reddsom. Fellesutvalget drøftet spørsmålet om fordeling av utgiftene og i mars 1930 blev en komite nedsatt til å arbeide med saken og komiteen enedes om et forslag. Et hvilkensomhelst fornuftig menneske som blev gjort bekjent med denne overenskomst vilde selvfølgelig ha ventet at de to kommuner (Aker og Oslo) strakshadde vedtatt den og satt arbeidet med Svartdalsveien i gang. Men hvad ser man? Oslo finansutvalg vil ikke gå med på de kroner 50 000 til ervervelsen av grunn, til tross for at Oslo formannskap er enige! Og Aker da? Saken har ennu ikke vært forelagt Akers formannskap. Og imens står Oslo tekniske etat med folk og maskiner ferdig til å ta fatt på Svartdalsveien. Og 600 beboere klatrer daglig opp og ned trappen med de 118 trinn, over den livsfarlige bru og trasker i sølen langs jernbanelinjen til Vålerengen. Veien skal bygges. Hvorfor ikke straks?»

Høres kjent ut? Akkurat som Manglerudtunnelen, bare i mindre skala? Og at veien til og fra Østfold har blitt veien til og fra Europa? Og mens de hadde holdt på i 50 år, så har Manglerudtunnelens forkjempere «bare» jobbet i 25 år. Men handlingslammelsen er den samme, trolig i frykt for at politikerne tror de kan bli arbeidsledige, dersom veien blir ferdig?

4199 motorkjøretøier i Aker
«Ved Aker politimesterembede var der ved årsskiftet innregistrert 4199 biler og motorsykler. Ved begynnelsen av 1930 var antallet 3777. Det var altså en stigning i årets løp med 422. Der er i 1930 utferdiget 1311 certifikater for bestått førerprøven.»

Høres kjent ut? Bortsett fra at det tallet som en gang dekket hele Aker kommune, i dag passer på et nesten hvilket som helst borettslag i Groruddalen?

Pene og stygge bygg
«Selvbyggerne har Skjønnhetsrådet hittil stått maktesløse overfor. De er tapre og nevenyttige og klemmer i vei på egen hånd med gamle dører og vinduer. De kan ødelegge for store verdier i sine omgivelser.»

Høres kjent ut? I dag har vi en Plan- og bygningsetat som virker akkurat like maktesløs overfor alle som har lyst til å klemme i vei på egen hånd, slik eksempelvis bedriftene i Caspar Storms vei ulovlig har forsynt seg av parkområdet.

Hvad 17 øre kan bli til
«En mann som i 1923 kjøpte en tomt i Gratanger beretter at han i eiendomsskatt til staten har betalt 17 øre pr år. Skatten innkreves av lensmannen, som meget godt vet at tomtens eier bor annensteds, men allikevel sender skatten til Gratangsbotn, hvor den blir liggende i årevis før den kommer tomteeieren i hende. Dette medfører selvfølgelig utgifter for mannen, noe lensmannen ikke synes å ta særlig høitidelig. Derimot synes han å være veldig interessert i hvordan han selv skal få mest mulig ut av de 17 ørene. Tomteeieren forteller at han tilfeldigvis fikk se en bekjentgjørelse i en avis hvori hans navn var nevnt. Her het det at skatten for 1929 kr 3,72 måtte være innbetalt innen 15. januar 1931 hvis «auksjon vilde ungåes.»
Kr 3,72 blev sendt pluss skatten for 1930, kvitteringen som kom tilbake var sålydende:
Gårdsskatt for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Auksjonsomkostninger kr 5,70.
Rest kr 4,42.
Så sendte vedkommende restbeløpet samt påny skatten for 1930 med henstilling om å få denne skatt betalt. På dette innløp følgende kvittering fra lensmannen:
Mottatt rest for 1929 kr 4,42.
Skatten for 1929 kr 0,32.
Forkynnelse av varsel kr 2,40.
Til sammen kr 7,14.
Betalt kr 4,74.
Rest kr 2,40.
Mannen måtte altså efter dette sende 3 bankobrev til lensmannen for å få denne skatt av 17 øre pr år betalt. Hele regnestykket for de 6 år mannen har hatt tomten ser ganske enkelt ut slik:
Skatt til staten 6 år a 17 kr 1,02
Omkostninger kr 44,17
Til sammen kr 45,19.»

Høres kjent ut? Omkostningene utgjorde 43 ganger så mye som skatten og lensmannen har funnet seg ny jobb hvor han i dag driver inkassobyrå der han strør om seg med fantasifulle gebyrer og feite blodrenter.

35 000 til gaver
«Akers Sparebank har avsatt kr 35 000 til gaver, og det besluttedes å utdele: Kr 800 til utdeling av frukttrær til mindre bemidlede haveeiere, 400 til utsmykning av Østre Akers kirke, 200 til Grorud speiderkorps for flytting av barakke, 200 til Økern vel for oparbeidelse av lekeplass …»

Høres kjent ut? Sparebankstiftelsen, kaller vi det i dag.

Mye er med andre ord ved det samme, gamle.

31. oktober 2018: Når Vinmonopolet er mer kundevennlig enn Renovasjonsetaten

En morgen ble jeg vitne til noe rart, noe jeg ikke ville trodd hvis jeg ikke hadde sett det med mine egne øyne. Renovasjonsetaten stoppet utenfor en av naboene på sin ukentlige henterunde, men i stedet for å ta med seg avfallet, kildesorterte de på stedet. Og det de ikke ville ha med seg, lot de ligge igjen på bakken.

Jeg skjønte umiddelbart at jeg tok feil da jeg trodde at Renovasjonsetaten hadde ansvaret for avfallshåndteringen i Oslo og at de skal ta hånd om det avfallet husstandene produserer hjemme, ta det med seg og sørge for at det blir til biogass og biogjødsel, nye plastprodukter og miljøvennlig energi. Nei, det var ganske opplagt at det i toppen av denne behovspyramiden står klart og tydelig at byens innbyggere er til for Renovasjonsetaten og ikke omvendt. Og at det meste er ved det samme som det var for femti år siden.

For femti år siden, mens jeg ennå bodde hjemme hos mine foreldre, ble berberishekken ved oppgangen i borettslaget klippet ned ettersom berberishekker har en tendens til å bli veldig store, og ettersom veldig store berberishekker er ganske ubehagelige å komme nær, så har det sine fordeler å beskjære dem jevnlig. Du kan naturligvis si at det var dumt å plante berberisbusker, men på den tiden handlet det om å stoppe gjennomgang og tråkking på plener og da var berberis nyttig. Nok om det. Renovasjonsetaten nektet den gangen å ta med seg kvistene, så etter at de hadde ligget utenfor oppgangen noen måneder, puttet broren min og jeg dem bak i bilen hans og dro på nattlig tur mot fjerne strøk. Vi fant en bussholdeplass ved Enebakkveien, like ved avkjøringen til Sørmarka, der vi stoppet og slang kvistene ut i grøfta. Vi var ikke de første som var ute i det ærendet, for å si det sånn. Og vi var neppe de siste. Det var den eneste måten å bli kvitt kvister i Oslo på den gangen, så det var vel sånn kommunen ville at det skulle være.

Det renovasjonsarbeideren tok ut av naboens søppelkasse og kastet fra seg på bakken, var en pose hageavfall. Vi blir jo frarådet å kompostere på grunn av alle brunsneglene, så det er sannelig ikke lett å vite hva man skal gjøre. Hageavfall er åpenbart et slags spesialavfall på linje med radioaktive isotoper som verken lar seg omdanne til biogjødsel eller miljøvennlig energi.

Muligens kan det være at vedkommende var av den oppfatning at naboen vær så god fikk levere posen med hageavfall selv på en av gjenbruksstasjonene, slik etaten sier på sitt nettsted at man kan gjøre. Imidlertid er det tydelig at etaten mener «skal» når den sier «kan,» men det er bare fordi den ikke fatter konsekvensen av sine  utsagn. Etaten mener at alle som har en liten pose hageavfall skal kjøre til en gjenbruksstasjon for å levere den der. Det vil i tilfelle frembringe det største trafikkkaoset i Norgeshistorien. Eller vent, kanskje ikke alle har bil? Kanskje de må ta bussen med den vesle posen?

I følge Statistisk Sentralbyrå finnes det i Oslo 27 319 eneboliger, 20 246 tomannsboliger og 30 769 småhus i 2018. Det blir tilsammen 78 334 boliger som alle har en eller annen form for grøntareal, og følgelig behov for å bli kvitt hageavfall. Etaten mener at alle disse 78 334 skal kjøre til en gjenbruksstasjon for å levere hver sin lille pose med hageavfall. Det er derfor hageavfall blir sortert ut. Og så er det det med hager og grøntarealer, at de må holdes ved like i løpet av vekstsesongen, derfor er det er løpende behov å kvitte seg med en pose hageavfall eller to. Det holder ikke med 78 334 bilturer til gjenbruksstasjonene, men det holder kanskje med 78 334 turer i måneden med dette formålet. Hvis hagesesongen varer seks måneder blir det 470 004 bilturer med små poser hageavfall. Oslo innehar allerede den lite atraktive førsteplassen på lista over Nordens verste købyer, men verre skal det altså bli, dersom Renovasjonsetaten får viljen sin.

Kaos er det på gjenbruksstasjonene allerede, denne våren måtte etaten be om assistanse av Politiet for å holde orden i rekkene, og det eneste som manglet, var at Politiet stilte med bevæpnet mannskap. Sjansene for at noen få timer lenger åpningstid løser utfordringen er minimale. Dessuten bør Byråd for miljø og samferdsel Lan Marie Nguyen Berg tenke over om hun faktisk ønsker at 78 334 biler skal kjøre med hver sin lille pose hageavfall seks ganger årlig når Oslo skal være europeisk miljøhovedstad i 2019, eller om dette kan løses på en annen måte?

På midten av 1980-tallet dukket begrepet «kundeorientering» opp i markedsføring, og siden den gangen har ordet funnet sin plass i ordboka.Men hos Renovasjonsetaten står det fortsatt i fremmedordboka. Se for eksempel på Vinmonopolet: Det har blitt så kundevennlig at ingen av oss ønsker lenger å legge det ned, for vi vet at alternativet bare vil gi oss dårligere viner til høyere priser. Vinmonopolet går Renovasjonsetaten en høy gang når det gjelder kundeorientering, men hvis Renovasjonsetaten frittet ut Vinmonopolet over en øl, kunne det faktisk hende at vi kunne gjøre noen fremskritt i denne byen til fordel for oss som bor her.

Av erfaring vet jeg at det er nytteløst å foreslå noe som helst for etaten. Jeg har nemlig forsøkt. Jeg foreslo for eksempel at vi som synes det er greit at hundeeiere setter igjen de små svarte posene hos oss kunne få et gult klistremerke med illustrasjon av en hund på søppelkassene, men jeg ble ikke verdiget annet enn autosvar til tross for at forvaltningsloven sier noe annet. Til gjengjeld sto det i autosvaret at jeg måtte tenke på miljøet og ikke skrive ut e-posten. Det er jo det jeg gjør! Og selv om jeg aldri får fått på mine henvendelser til etaten, gir jeg meg ikke. Jeg prøver igjen!

I stedet for å kreve at 78 334 bilister skal kjøre til gjenbruksstasjonene, vil det ikke være bedre om gjenbruksstasjonene kjører ut til kundene? Jeg mener, etaten får jo alt råstoffet de vil helt gratis, og lager for eksempel kompost som dere selger og tjener penger på? Så hvor mye mer gratis råstoff kan ikke etaten få hvis den tilbyr seg å hente det? Hva om en hageavfallsbil kommer hjem til kundene én gang i måneden, plukker opp sekkene med hageavfall eller buntene med kvist? Eller, hva om etaten solgte klistremerker til å klebe på sekkene, la oss si 100 kroner for fire sekker, slik at kundene kan kjøpe den transporthjelpen  de trenger? De får det til på Hamar.

Jeg vet at slike tanker kan virke uhyrlige rent umiddelbart, men kundeorientering har fungert for Vinmonopolet. Så da virker det nok for Renovasjonsetaten også.