30. oktober 2019: Penger er ikke alt. Ofte er det ikke engang nok.

Jeg har latt meg fortelle at Skottland har et problem med å trekke turister til landet fordi utlendinger tror skottene er akkurat så gjerrige som de fremstår i vitsene. Men vitsene er nå engang bare vitser, og skottene er ikke spesielt gjerrige.

Danske pengepunger er laget av muldvarpskinn

Dansker, derimot. Jeg legger imidlertid fort til at slett ikke alle dansker er gjerrige. Jeg kjenner en hel masse dansker som er både rause, inkluderende og hyggelige og jeg har ingen planer om å stoppe turiststrømmen mellom landene våre. Men så er det altså noen dansker som er så gjerrige at selv ikke den mest hardbarkede sunnmøring har sjanse til å holde følge. Les hele innlegget...

16. oktober 2019: Sjokoladebolleinvasjonen

Enkelte har tatt uttrykket «det skal bli andre boller» altfor bokstavelig når butikker, kiosker og bensinstasjoner flommer over av sjokoladeboller som knapt noen vil ha.

Sjokoladebolle til venstre, rosinbolle til høyre.
Eller, kanskje det er omvendt? Nesten umulig å se forskjell.

Jeg innrømmer like gjerne først som sist at rosinboller er min favoritt når vi snakker om kaker eller gjærbakst. Sant å si foretrekker jeg rosinboller framfor det meste annet, selv ikke verdens beste vafler kan måle seg med skikkelig gode rosinboller.

Det er ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Jeg har spist min andel vafler til inntekt for gode saker på Brynbanen, Grefsenbanen og en rekke andre idrettsarenaer, loppemarkeder, 17. mai-arrangementer, bokkafeer og mye annet landet rundt. Både med og uten jordbærsyltetøy. Jeg har testet ut pølse i vaffel på Melløs stadion i Moss og det var neppe noe galt med noen av delene, men rosinbolle var det ikke. Pølse i vaffel er forresten en svensk oppfinnelse fra 1950-tallet, fra den vesle kommunen Mellerud i Västra Götalands län i Dalsland. De er knapt fire tusen innbyggere, men har altså klart å påvirke hele beitet av mossinger med sin våflekorv. Jeg har også forsøkt å spise kaker titt og ofte. Jeg forsyner meg pliktskyldigs hver gang noen serverer meg, det være seg på møter, konfirmasjoner, bryllup eller hva det skal være. Likevel ser jeg meg rundt for å finne rosinboller. Jeg har spist kaker på Danmarks eldste og Nordens beste konditori, La Glace i København. Det ble grunnlagt 8. oktober 1870 og drives i dag av sjette generasjon konditorer. Jeg har eksempelvis smakt deres Danmarkskage som består av rabarbra, jordbær, mascarpone og mandelbunn og som koster skjorta bare for et lite stykke. Det var ikke vondt, absolutt ikke, men rosinbolle kunne jeg neppe kalle det. Les hele innlegget...

2. oktober 2019: Var hjulbåten Sara en importert, dansk idé?

Jeg vet at det kan virke som en uhyrlighet at hjulbåten Sara, kjent fra Nøklevannet i Østmarka skulle være dansk, men mye kan tyde på at ideen kom derfra. For å forstå hvorfor må vi se på konsul Thomas Heftyes sosiale liv. Han var født med sølvskje i munnen, bestefaren etablerte bankierhuset «Thos Joh Heftye & Søn,» men i motsetning til mange tredjegenerasjons arvinger klarte han å ivareta arven.

Hjulbåten Corneville har mange likhetstrekk med hjulbåten Sara.

Thomas Heftye ble tildelt en rekke ordener og utmerkelser; St Olavs Orden, Dannebrogsordenen, den franske Æreslegionen, den svenske Vasaordenen, den svenske Nordstjerneordenen og den østerrikske Frans Josefordenen. Han hadde med andre ord en omgangskrets av internasjonalt omfang. Det viser gjesteboken tydelig: Kongelige, kulturpersonligheter og politikere fra inn- og utland besøkte Sarabråten, men om det var stedet, mannen eller en kombinasjon som trakk så mange dit, skal jeg ha usagt. Bare slå fast at blant de besøkende fantes en dansk jurist og politiker ved navn Orla Lehmann. Les hele innlegget...

18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

4. september 2019: Den natten jeg drømte jeg var sanndrømt

Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.

Foto: Oslo kommune/Sturlason

Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført. Les hele innlegget...