Kronikk annenhver onsdag i Akers Avis Groruddalen siden 2013. Litt snill. Litt slem. Litt morsom.
Når Brynseng bussterminal står klar, skal det presses inn én ny buss hvert 48. sekund i den trafikale forstoppelsen som er der i dag. Byrådet vil trolig forskrive klystér i stedet for å bygge E6 Oslo Øst som vil gode forhold for kollektivtransport og bomiljø.
Hvis du er bekymret for at vi ikke skal ha noe å leve av etter oljen, kan du ta det helt med ro. Jeg har funnet løsningen. Vi kan leve av å planlegge. Gro Harlem Brundtland sa at det er typisk norsk å være god, men det er feil. Det korrekte skal være at det er typisk norsk å være god til å planlegge.
Ingen er så gode til å planlegge som oss i Norge. Det er fordi vi har mer erfaring og kompetanse på området enn noen annen nasjon det er naturlig å sammenligne oss med. Ta for eksempel Operahuset i Bjørvika. Gjorde vi som danskene? De satte spaden i bakken i august 2001 etter at A P Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til Almene Formaal et drøyt år i forveien hadde donert pengene, kjøpt tomta og valgt arkitekt. Fire år senere sto Operaen ferdig og 15. Januar 2005 ble den offisielt åpnet med en real gallaforestilling. Slik gjorde ikke vi det. Vi vet at hastverk er lastverk! Allerede i 1917 begynte vi å planlegge et eget operahus i hovedstaden, men vi drøyde med det første spadetaket. På 1920-tallet gjorde vi de første forsøket på å anlegge en opera, men det ble med forsøket fordi vi innså at vi ikke hadde planlagt nok. Derfor planla vi videre og i 1946 kunne det se ut som om vi klarte å konkretisere planene. Men, nei. I stedet flyttet vi Operaen til Folketeaterbygningen i 1959 slik at den hadde et sted å være mens vi kunne planlegge hvor Operaen skulle lokaliseres. Årene gikk og etter 40 år med iherdig planlegging, mange fete konsulentfakturaer betalt av skattepengene våre og en rekke viderverdigheter og ditto politisk spill, bestemte vi omsider at Operaen skulle ligge i Bjørvika etter at den lenge skulle ligge på Vestbanetomta. Og i 2008, mer enn 90 år etter at vi begynte å planlegge, ble Operaen omsider åpnet. Det kaller jeg planlegging! Er det rart vi har blitt gode til å planlegge? Så får det ikke hjelpe at østsiden av Operaen ser ut som et parkeringshus. Det viktigste er tross alt å planlegge.
Mine oldeforeldre bodde på Smestad gård, eller Nedre Smestad som den egentlig heter. De bodde ikke i hovedbygningen, for oldefaren min var bare stallgutt og hadde ansvaret for hestene. Oldeforeldrene mine holdt til i annen etasje på drengestua og måtte hente vann i bryggerkjelleren i hovedhuset. Eierne av gården ville ikke la simpelt tjenestefolk bruke hovedinngangen, så vi måtte liste oss inn kjellerinngangen på siden av bygningen for ikke å forstyrre de fine fruene som holdt til i første etasje. Jeg var med og bar vann flere ganger, men jeg tror ikke jeg orket å bære mer enn en halv bøtte om gangen. Det var tungt nok for en liten femåring, men det var morsomt å kunne bidra.
Prinsippet om ny Manglerudtunnel ble vedtatt av Oslo Bystyre i 2006, med 57 mot 2 stemmer. Så da er det kanskje på tide at noen følger sine egne vedtak?
En av Murphys lover sier at «Du slipper aldri opp for ting som kan gå galt» og en annen av dem sier «Hvis det finnes et tidspunkt hvor det er spesielt dumt at noe går galt, vil det gå galt på nettopp det tidspunktet.» Disse to lovene slo til på julaften for noen år siden, og som til trøst for dere som kommer til å oppleve en sånn jul i år, skal dere vite at dere ikke er alene.
Familien har en avlegger bosatt på Vestlandet, og vi veksler litt på å tilbringe julen hos hverandre. Akkurat denne julen skulle vestlendingene komme til oss, men det var bare akkurat så vidt broren min rakk å sette foten innenfor dørterskelen, så kastet han opp. Ettersom de var kommet med morgenflyet hadde vi et ørlite håp om at tilstanden skulle bedres utover julaften, men noe stort innhogg i matfatet ville han neppe gjøre. Og ettersom unger på julaften minner mest om dyr i bur, tok jeg med de tre største på tur til Østensjøvannet. Meningen var at vi skulle gå på skøyter, men det snødde tett og hadde gjort det siden lille julaften, så det ble mest å stampe omkring i dypsnøen.
4. november ble det sendt et brev til meg fra Billund i Danmark. I skrivende stund er det ikke kommet fram, men så er det ennå bare 11. desember. Heldigvis sendte jeg julekortene i august.
Hos Krigsskolen på Linderud står en bauta omgitt av tre graner. Fordi bautaen ligger på militært område er det de færreste i Groruddalen som har sett den, men den er satt opp over telemarkingen Olaf Rye og hans to venner gjennom et begivenhetsrikt liv, Hans Helgesen og Frederik Adolph Schleppegrell. Her er kort fortellingen om Olaf Rye, som ble en av de største heltene i Danmarks historie.
Olaf Rye ble født 16.november 1791 i Bø i Telemark. Som sønn av oberstløytnant Mathias Andreas Rye ble han utnevnt til fenrik alt i vuggen, slik skikken var med høyere offiserers og storfolks barn og slik at staten kunne støtte dem økonomisk. Barnetrygd er med andre ord ikke nytt, men den var forbeholdt de rike. 12 år gammel kom Olaf inn på Det Norske Militære Institutt og i 1808 avla han offisersprøven.
En av mine utallige tanter spilte samme rekke på Lotto hver uke i mer enn tretti år. Hun vant aldri.
Det nye byrådet har knapt fått satt seg sammen, før den første skandalen er et faktum. Byrådspartiene er enige om en såkalt plattform, og den er dårlig nytt for alle som bor i Groruddalen. Byrådspartiene har blitt enige om å skrote E6 Oslo Øst/Manglerudtunnelen, og heller bruke pengene på de viktige kollektivprosjektene. Det betyr samtidig farvel til halve Ulvenbyen fordi den forblir liggende i rød sone.
Støy- og luftforurensingen har vært et problem langs E6 siden før byråd for miljø- og samferdsel Lan Berg ble født. Ideen om en miljøtunnel ble lansert av Bryn Miljøforum i siste halvdel av nittitallet. Når byrådet nå svikter de titusenvis av mennesker som bor langs denne veien under påskudd av at Oslo skal bli en nullutslippsby i 2030, er det først og fremst mulig takket være en faneflukt av Arbeiderpartiet. At Miljøpartiet De Grønne er motstander av et veiprosjekt overrasker ingen, men at Raymond Johansen og hans kumpaner er så kåte på makt at de er villige til å ofre både mennesker, helse og miljø og valser over egne lokallag, kan minne om et politisk selvmordsforsøk.
Når Byrådet ikke vil ha Manglerudtunellen, kan vi ikke regne med at det vil ha lokk over E6 heller. Så nå vet dere det, dere der oppe på Furuset.