Når jenter på videregående begynner å slåss fordi de ser på hverandre, kan noen fortelle dem at de går på videregående?
19. september 2018: Hva sier reven?
De av dere som har fulgt Onsdagspihlsen siden begynnelsen for fem år siden har fått med dere noen kronikker om mitt forhold til katter, og noen om mitt forhold til fuglene i plommetreet. I dag skal det handle om dyrenes språk. Om kattespråk. Om hønsespråk og om froskespråk. Reven har fått plass i overskriften fordi den gjør deg mer nysgjerrig på teksten enn om det hadde stått «grisen.» Derfor er det bilde av en gris, for hva kan den ha med reven å gjøre? La meg begynne med frosken.
19. september 2018:
De gamle egypterne trodde kattene var guder. Det har ikke kattene glemt siden.
5. september 2018: Sinkhvitt, Sputnik, gin & tonic
De av oss som reiste med trikk i retning Oppsal og senere Bøler, vil garantert huske tegnbygningen til Den norske Zinkhvidtfabrik som lå ved Alnaelven, litt nord for Bryn stasjon. Utsikten fra trikkevinduet og senere t-banevinduet var formidabel mellom Hellerud og Brynseng, særlig på tur nedover.
Da Bryn jernbanestasjon ble åpnet i 1858, fire år etter åpningen av hovedbanen, ble Bryn snart et naturlig et etableringssted for ny industri. Gründeren Marius Gjersøe etablerte The Norwegian Electric White Lead Co Ltd i 1891. Han døde i 1934. I 1893 skal fabrikken ha blitt overtatt av tønsbergrederen Hans Julius Gjersøe (1861-1928) og gitt navnet Christiania Blyhvidtfabrik. Marius Gjersøe ble da ansatt som disponent for fabrikken.
Hans Julius Gjersøe var gift med Olette Amalie Andersdatter (1856-1941) uten at hun så vidt vites hadde noe med fabrikken å gjøre. De fikk tilsammen åtte barn, sju gutter og én jente, så det er mulig hun hadde hende fulle på hjemmebane.
22. august 2018: Etter 800 år er allting glemt
Jeg var neppe den eneste som sto i sofaen og skrek høyt da Karsten Warholm feide inn til gull på 400 meter hekk under friidretts-EM i Berlin. Jeg var heller neppe den eneste som hoppet på gulvet og skrek høyt da Jakob Ingebrigtsen suste inn til gjeveste medalje på 1500 meter.
Men jeg håper ikke jeg var den eneste som gremmet meg dypt inn i sjelen da gutta fikk en såkalt spesialkonstruert vikinghjelm på hodet fra en av tilskuerne. En vikinghjelm i aller billigste plast med horn der spesialkonstruksjonen besto i et litt skjevt påklistret norsk flagg. En vikinghjelm til en utsalgspris på snaut femti kroner. Utenlandske medier elsket stuntet. «The Viking,» kalte flere av journalistene Karsten Warholm. Men denne vikinghjelmen er vi nødt til å snakke om. Det er faktisk ikke greit. Ikke i det hele tatt. Vi er rett og slett nødt til å slutte med vikinghjelmer i alle sammenhenger, én gang for alle.
8. august 2018: Verden gikk visst ikke under likevel
I følge en lang rekke profetier skulle verden gå under fredag 27. juli i år. Blodmånen skulle, i følge endel folk, være bevis for at den ytterste dag var kommet. Enden var ikke bare nær, den skulle komme klokken 21.30. I Norge, altså. I New Zealand fikk de 11 timer mer på seg før katastrofen skulle inntreffe.
Personlig tok jeg verdens undergang med stor ro, for jeg har vært med på verdens undergang tidligere. Den første gangen jeg var med på en slik katastrofe, var ved årsskiftet 1973 og 1974, da jordkloden skulle seile gjennom halen til Komet Kohoutek. Kometen ble først oppdaget 7. mars 1973 av den tsjekkiske astronomen Luboš Kohoutek, og tradisjon tro fikk den navn etter finneren, nærmest som en slags belønning. Det dramatiske med denne kometen, var at den kom praktisk talt uanmeldt. Den hadde riktignok besøkt Jorden før, men det var for 75 000 år siden, så de fleste av oss hadde glemt det. David Berg, leder for en bevegelse fra hippietiden som het Children of God, spådde at verden sto foran en voldsom dommedag, og det var med en viss spenning vi gikk inn i de dagene planeten vår passerte gjennom komethalen. Medlemmene antok bibelske navn, flyttet inn i kollektiver og underkastet seg sine ledere. Det eneste som skjedde, var at Children of God skiftet navn til The Family etterpå. Og med 75 000 år før Komet Kohoutek besøker oss neste gang, har vi sikkert glemt alt om den og så begynner dommedagsballadene på nytt.
4. juli 2018: Stedsnavnet skjemmer ingen
Jeg tror nordmenns eventyrtrang er oppskrytt. Vi er egentlig trygghetsorienterte mennesker og kampen mot isbjørner på bare never er noe vi brasker oss med. Når det kommer til stykket, foretrekker vi å overnatte i Danmark. Annen forklaring har jeg ikke på det faktum at nordmenn er det folk som overnatter suverent mest i Danmark per capita. Bortsett fra danskene selv, altså.
Som forholdsvis erfaren Danmarksfarer har jeg utviklet en fremgangsmåte der vi nordmenn kan få i både pose og sekk. Der vi kan leve ut opplevelsestrangen innenfor trygge og sikre rammer og samtidig føle oss litt gær’ne, men likevel vite at det kommer til å gå bra til slutt. Litt sånn som i amerikanske filmer. Denne metoden går i all enkelhet ut på å oppsøke et sted med et snodig navn. Det vrimler nemlig av steder med snodige navn. Ikke det at de nødvendigvis er så snodige på dansk, men de blir det på norsk fordi norsk og dansk er så like, men også så forskjellige språk. Derfor oppstår det morsomme misforståelser eller rare dobbeltbetydninger.
20. juni 2018: Når Bilen bestemmer
I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.
20. juni 2018:
Hvorfor skal Oslo egentlig ha en drammenser i byvåpenet?
6. juni 2018: La Alna leve
Så har skandalen skjedd igjen. Alnaelva har blitt utsatt for grov mishandling etter at det ble sluppet ut enorme mengder fyringsolje fra Sporveiens anlegg i Vårveien. Oljen fant veien via overvannsanlegget, ned til Alna og deretter ut til Sørenga hvor badelivet fikk en brå slutt.
Brannvesenet har hentet opp 35 000 liter og anslår at den totale mengden var 50 000 liter. Sporveiene på sin side mener mengden bare var 20 000 liter. Uansett, det er en misgjerning som ikke kan gå ustraffet hen, men det får bli opp til rette myndigheter å beslutte hva som skal skje med de ansvarlige. Utslippet i Alnaelva kom på det verst tenkelige tidspunkt for dyrelivet i fjorden, og om det bare var et uhell, må det likevel få følger.