28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!

Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.

Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!» Les hele innlegget...

14. februar 2018: På tide med en dyrekirkegård?

Emanuel de Thygeson ble født i Danmark i 1772 og var amtsmann og godseier i Norge. En amtsmann var datidens fylkesmann og Thygeson var blant annet eier av Nordre Skøyen hovedgård. Han var også eier av Teisen gård en kort periode, men rakk å begrave hesten sin her før han solgte seg ut i 1828.

Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg gjentatte ganger har blitt advart mot å sette mine ben i Edinburgh Castle. «Det er en turistfelle,» har jeg blitt forklart, «og det er dessuten en dyr turistfelle. Har du sett en kronjuvel, har du sett dem alle.» Likevel, jeg har vært ulydig. Det er en egenskap som har forfulgt meg helt siden barndommen og som jeg ikke ser ut til å vokse av meg. Jeg innrømmer å ha betalt i bøtter og spann for å komme inn på slottet og jeg innrømmer at skeptikerne langt på vei har hatt helt rett. Har du sett en kronjuvel, så har du sett dem alle. Det er dessuten bekmørkt i rommet og det er nesten flere vakter enn publikum der. Jeg innrømmer at min evne til å gledes over det overdådige står noe tilbake. Gull og diamanter og blanke ting kan være fint å se på, men du kan ikke ta dem med deg. Da faller jeg heller for unnselige hundekirkegården. Det var først da jeg oppdaget den vesle, fredede pletten jeg følte noe igjen for seddelbunken jeg hadde skilt meg av med. Hundekirkegården er lett å overse fordi utsikten over Edinburgh er så overveldende, men den ligger på en liten hylle inntil en av de største murene. Rett under nesen på deg, så å si. Det var under dronning Victoria at gravgården ble tatt i bruk for å begrave regimentets maskoter eller soldatenes hunder. Les hele innlegget...

31. januar 2017: Fotgjengere er noe herk!

Jeg har en viss kompetanse som fotgjenger. I følge skritteller-appen på mobilen min, gikk jeg 3512 kilometer i fjor, eller 4 287 318 skritt. Det tok 477 timer tilsammen. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg har bedre bakgrunn enn de fleste for å uttale meg om hvordan det er å være fotgjenger i denne byen. Sannheten er at vi er en pariakaste uten rettigheter, noe som kom tydelig fram under snøfallet i midten av januar.

Klart det er lov å kjøre på gangveien når du skal til Vålerenga stadion!

Mens de få vintersyklistene fikk børstet sykkelveiene snøfrie, ble vi fotgjengere overlatt til oss selv. Noen steder ble det slengt salt i snøen på fortauet og som skapte en sørpe ingen ønsker eller liker, men vel så ofte ble fortauene brukt til snødeponi. Jeg kan nevne mange gater der snøen fra veien ble brøytet opp på fortauet og gjorde det knapt nok framkommelig for oss som er unge og usedvanlig spreke. De med barnevogn eller rullator var det langt verre med. Noen av dem kom ikke fram, men ble sittende fast. Les hele innlegget...

17. januar 2018: Rapport fra plommetreet

Krigshandlingene har gitt seg, selv om kruttrøyken fortsatt river litt i nesa. De siste rakettene ble skutt opp natten 3. januar og de lokale Dynamitt-Harry’ene fikk omsider pakket vekk fyrtøyet etter en ukes villmannsskyting. Nyttårsraketter anses for å være morsomt blant mange og en menneskerett, selv om det vil være mer miljøvennlig og like rimelig å sette fyr på pengesedlene uten å gå omveien om raketter.

Med det nebbet er flaggspettenn sjef.

Vi som har et forhold til dyr og fugler har lite til overs for en tradisjon som har vært på overtid i snart et halvt århundre og som mer siviliserte byer, eksempelvis Edinburgh og Sydney, har terminert til fordel for offentlige løsninger. Vi er mange som håper at Oslo snart blir en urban by. Les hele innlegget...

3. januar 2018: Rett i bøtta!

Da jeg studerte og fikk ekstrajobb på Bjerke travbane, fikk jeg samtidig en grundig vaksinasjon mot å spille bort pengene mine. Jeg hadde jobb som «stafett» mellom beregningssentralen og den sørligste tribunen, den som lå etter målstreken, på folkemunne kalt «Sibir.» Min oppgave var å bringe returbonger til oddsberegnerne og utbetalingsoversikter til de som betalte ut gevinster. Tiden var i høyeste grad analog, og siden alt med penger alltid hastet, måtte jeg løpe som en gal mellom avdelingene. Herav tittelen «stafett,» selv om «totalisatorfunksjonær» nok var en riktigere. Les hele innlegget...

13. desember 2017: Nyttårsforsett for politikere

Mitt inntrykk er at politikere ikke klarer å tenke lenger enn til neste valg. Det vil si to år fram i tid. Med så kort tidshorisont har nyttårsforsetter begrenset verdi for dem, hvilket sikkert er grunnen til at mitt inntrykk også er at politikerne unngår nyttårsforsetter av alle slag. Jeg tillater meg likevel å foreslå ett forsett som gir retning og som kan bidra til et godt valg for det partiet som griper muligheten.

Forsettet er såre enkelt: Ta vare på de gamle boligområdene i byen. Forsettet krever imidlertid litt forklaring, og la meg begynne med å fortelle litt om bildet som følger denne Onsdagspihlsen. Det er tatt på Hellerud, og viser deler av en lang tarm med parkerte biler. Tarmen går nesten helt tilbake til Godlia stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård. Her står det biler på begge siden av gaten, det er trangt, det finnes ikke fortau og skoleungene må gå midt i gaten der en ilter bilist legger seg på hornet. Unna vei! Trafikksikkerhet er et ord som ikke engang finnes i fremmedordboken, selv om bydelen aldri så mye er godkjent som «trafikksikker.» Les hele innlegget...

27. november 2017: Et slagord sier mer enn tusen ord

Jeg ble forbikjørt utenfor en barneskole av en containerbil der firmanavnet og et flere meter langt slagord prydet siden. Slagordet lød «Vår kompetanse – deres sikkerhet!» og jeg grep meg umiddelbart i å håpe at så ikke var tilflelle. For det første hadde sjåføren åpenbare mangler som sjåfør. Å drive forbikjøring med containerbil utenfor barneskoler vitner ikke om mye trafikal kompetanse, og når slagordet består av fire små ord, hvorav bare tre var korrekt stavet, vitnet det heller ikke om kompetanse i rettskrivning. Som du allerede har oppdaget, det skulle vært stor D i «deres,» men «din» hadde vært et bedre ord. Det er knapt noen som er «dis» lenger. Les hele innlegget...