Teisen Vest borettslag er mest av alt kjent for den lange, buede blokka som ligger langs Ring 3 og som kalles «Bananblokka» på folkemunne. Egentlig burde den kanskje ha vært malt knall gul for å ta ideen helt ut – det ville satt borettslaget på kartet, om ikke annet.
Teisen Vest borettslag ble stiftet i 1954
Hele borettslaget ligger i Agmund Bolts vei, oppkalt i 1954 etter Agmund Bergtorsson Bolt som var riksråd og høvedsmann på Akershus festning og en av de første innehaverne av Teisen gård og hans brorsønn, bondehøvdingen Agmund Sigurdsson Bolt som ledet oppstanden mot Erik av Pommern 1436 og stod i spissen for en bondehær som inntok bispegården i Oslo. Mer om dem ved en annen anledning, men det var jo praktisk av kommunen å oppkalle én vei etter to personer. To for prisen av én.
Teisen Vest ble bygget i regi av OBOS og sto ferdig i 1955, i alt 16 bygninger i tre og fire etasjer. Arkitektene var Frode Rinnan, Olav Tveten og Kjell Colbjørnsen. Blokkene har en funksjonalistisk utforming med gjennomgående leiligheter på to eller tre rom og kjøkken. Innflyttingen skjedde fra 1953 til 1955, mens den offisielle stiftelsen av borettslaget skjedde 5. februar 1954. Sammen med Teisen Park borettslag utgjorde borettslagene det som en gang het Teisenbyen. Teisenbyen er i dag effektivt kløvd i to med E6 Oslo Øst, der trafikkmengden ligger på 172 000 ÅDT personbiler og som det er politisk flertall for at skal fortsette uforandret. Tanken om én Teisenby er med andre ord for lengst begravet.
Den vestlige enden av Teisen Vest borettslag strekker ut til Strømsveien, eller riksvei 120 som veimyndighetene liker å kalle den. I hjørnet mellom E6 og Strømsveien står en hvit, tolvetasjes høyblokk. Den ble opprinnelig oppført i 1956 som trygdebolig, og her holdt Samvirkelagets kafé en gang til der det i dag er rørleggerforretning. Blokka kalles «Blåblokka» blant lokalkjente, fordi den opprinnelig var blåmalt.
Men før Teisen Vest, hva da?
Teisen Vest borettslag skjuler historiske hemmeligheter som mer eller mindre er ukjent for de fleste, men som er vel så interessante som fortellingene til borettslaget på den andre siden av motorveien. Teisen Park borettslag kan fortelle om vikingskatt og empirebygninger, mens Teisen Vest har en interessant krigshistorie å berette.
Organisation Todt
Teisen Vest borettslag ligger på krigshistorisk grunn, på området nord for Timms reperbane ble det under den andre verdenskrig anlagt et stort lagerområde for Organisation Todt, vanligvis forkortet til OT. Organisation Todt var en tysk, halvmilitær organisasjon som utførte anleggs- og byggeoppdrag i Tyskland og etter hvert i de okkuperte områdene. Den var et ektefødt barn av nazistyret og forbindes ofte med brutal utnyttelse av sovjetiske, jugoslaviske og polske tvangsarbeidere ved bygging av Nordlandsbanen og Riksvei 50. Oppdragsgiveren var i første rekke Wehrmacht. Grunnleggeren var Fritz Todt, som hadde hatt ansvaret for utbyggingen av det tyske veinettet, opprinnelig som generalinspektør for Det tyske veivesenet, eller Generalinspektor für das Straßenwesen. Fritz Todt framsto etter Hitlers maktovertagelse i 1933 som Tysklands fremste ingeniør. Gjennom nazifiseringen av ingeniørenes organisasjoner sikret Todt seg en nøkkelstilling. Han tok til orde for å heve ingeniørenes anseelse og ville skape et elitekorps av ingeniører som skulle overta sentrale stillinger i samfunnet.
Under Todts ledelse ble det tyske veivesenet organisert som et halvmilitært apparat som gradvis fikk det uformelle navnet Organisation Todt, men som etter hvert ble den offisielle betegnelsen. 7. mars 1940 ble Todt utnevnt til statsråd i den nyopprettede statsrådsposten som rustningsminister (Reichsministerium für Bewaffnung und Munition). Sommeren 1940 fikk Organisation Todts personell status som hjelpetropper, Wehrmachtsgefolge. De var ingen del av Wehrmacht, men hadde en ikke-stridende støtterolle, noe som ga arbeiderne i Organisation Todt samme rettigheter i felten som regulære soldater, herunder beskyttelse under Genèvekonvensjonene.
Etter den tyske invasjonen tok Reichskommissariat raskt fatt på omfattende byggearbeider rundt om i Norge. I begynnelsen ble tyskernes byggevirksomhet drevet av Reichskommissariats Abteilung Technik und Verkehr, i nær kontakt med Organisation Todts sentralkontor i Berlin. Våren 1942 ble det besluttet at Organisation Todt skulle etablere egen virksomhet i Norge. Dette skjedde fra 1. april 1942 ved at OT-Einsatzgruppe Wiking, med ansvar for byggevirksomhet i Norge, Danmark og deler av Nord-Finland, opprettet hovedkontor i Oslo. Organisation Todt tok raskt over og videreførte mesteparten av byggevirksomheten som Reichskommissariats Abteilung Technik und Verkehr hadde drevet.
Det meste av Organisation Todts virksomhet ble styrt av militære behov, selv om mange anlegg også tjente sivile formål. Dette gjaldt både vei og jernbane som ble høyt prioritert, særlig for å forbedre transportmulighetene for tropper og forsyninger, men det gjaldt også bygging av nye flyplasser og havner. Frykten for alliert invasjon på norskekysten førte til omfattende bygging av festningsverk langs vestkysten.
Anleggsvirksomheten i Norge
Til den praktiske gjennomføringen av byggeprosjektene var Organisation Todt avhengig av et samarbeid med tyske og norske byggefirmaer. Disse sto for selve byggingen, mens Organisation Todt organiserte arbeidet, skaffet byggematerialer, maskiner og ekstra arbeidskraft. Hovedentreprenørene var vanligvis tyske firmaer, men de knyttet til seg norske underleverandører. Det er lite som tyder på at det var vanskelig å finne norske samarbeidspartnere i Organisation Todts prosjekter, og kontraktene ble inngått frivillig, på normale forretningsmessige vilkår og grunnlag. I begynnelsen var det gode penger å tjene på å arbeide ved tyske anlegg. Over 200 000 nordmenn var engasjert i tyskerarbeid i løpet av krigen, og flesteparten av dem arbeidet for Wehrmacht. Også gjennom de store vei- og jernbaneprosjektene ble både NSB og Statens Vegvesen knyttet i et nært samarbeidet svært nært med Organisation Todt. Utover i krigen ble økonomien dårligere og stadig strengere regulert. Tiltak for å begrense lønnsveksten ble nødvendige, samtidig som muligheten til fritt å bytte arbeid ble kraftig innskrenket.
I oktober 1941 befalte Hitler at konstruksjonen av befestninger, veier og jernbanelinjer i Norge skulle utføres av Organisation Todt. Organisasjonen ble tilført enorme summer fordi Hitler mente anleggene var helt nødvendige for krigsinnsatsen og ga dermed svært høy prioritet til Organisation Todts arbeid. I årene 1943–1944, da virksomheten hadde størst omfang, sysselsatte Organisation Todt i Norge til enhver tid om lag 50 000 arbeidere. Dermed utgjør Organisation Todt trolig en av de aller største virksomhetene i Norge gjennom tidene. Hans Klaussen Korff, i rikskommissariatets finansforvaltning rapporterte at «Den norske samarbeidsviljen gjorde det mulig for okkupasjonsmakten å holde økonomien i gang helt fram til krigens siste dager.»
Nøkkelpersonene
Etter at Fritz Todt døde i en flyulykke 8. februar 1942 ble han etterfulgt av Albert Speer som rustningsminister, og som dermed også ble organisasjonens øverste leder. Da Speer overtok ble virksomheten i Norge trappet kraftig opp og organisert som Einsatzgruppe Wiking. Hovedkvarteret lå ved Blindern studenterhjem og var operativt fra 1. april 1942 under ledelse av generalingeniør Willi Henne (1907-1977). I henhold til instruksene var han underlagt rikskommissær Josef Terboven, men som leder av Einsatzgruppe Wiking var han også underordnet Todt og senere Speer. Willi Henne ble leder for Reichskommisariats avdeling for trafikk og teknikk da denne ble utskilt i august 1942.
Varierende arbeidsforhold
I begynnelsen brukte de nordmenn, dansker og tyskere som arbeidskraft. Etter hvert ble dette vanskelig. Stadig færre nordmenn var interessert i å jobbe for Organisation Todt, og det ble utført mye passiv sabotasje. Det samme var tilfelle for dansker, og arbeidsføre tyskere ble det stadig færre av da Wehrmacht stadig måtte fylle opp i rekkene. Da begynte de å bruke krigsfanger, særlig sovjetiske, polske og jugoslaviske borgere. Mens skandinaver og tyskere hadde blitt behandlet anstendig, ble krigsfangene utsatt for et brutalt regime, og mange jobbet seg til døde. På det meste, i november 1944, var det opptil 90 000 som arbeidet for Organisation Todt i Norge. Disse var frivillige, tvangsutskrevne lønnsarbeidere og krigsfanger i tillegg til OTs egne ansatte. De frivillige og tvangsutskrevne lønnsarbeidere kom fra Tyskland og tjue andre nasjoner, og i Norge utgjorde nordmenn den største gruppen av disse, med nærmere 20 000. Da krigen tok slutt var det 31 000 utenlandske arbeidere for Organisation Todt i Norge.
Tyske OT-arbeidere hadde best tilgang på mat. I utgangspunktet skulle arbeidere fra Tysklands allierte ha tilsvarende rasjoner, men som regel fikk de langt mindre. Arbeidere fra okkuperte land, måtte finne seg i enda mindre rasjoner. Generelt spiste arbeidere fra Øst-Europa mindre og dårligere enn arbeidere fra land i vest. At de fikk det de var lovet, var ingen selvfølge. Rasjonene ble tilpasset lokale forhold. Brød ble ofte supplert med kål og poteter og kjøtt ble erstattet med fisk. For serbiske, tyske og sovjetiske fanger som kom til Norge i 1942, var forsyningssituasjonen katastrofal. Willi Henne, tok flere initiativer som hadde til hensikt å bedre forholdene.
Teisen Lagerområde
På jordet nord for Timms reperbane, ut mot Strømsveien, anla Organisation Todt et stort lagerområde under andre verdenskrig. Adressen var Strømsveien 127, hvilket var grunnen til at lageret også gikk under navnet Lager Strømsveien. På et ovalt område oppførte tyskerne fem brakker, blant annet en stor, halvannenetasjes brakke øst i anlegget, og et utall lagerskur for sin Einsatzgruppe Wiking og Hærens forpleiningstjeneste. Her hadde de også bensinlager og et flaklager, et lager med antiluftskyts. Organisation Todt hadde også et stort anlegg langs det vi i dag kjenner som Persveien, vest for Østre Aker kirke, med blant annet store drivhus.
Tyskerbrakkene
De såkalte «tyskerbrakkene» var en type grønnmalt bygning som hadde stor utbredelse i alle tyske leire, og ble i stor grad brukt som innkvartering eller nyttebygg for lager og verksteder. Disse enetasjes bygningene, gjerne med smårutete vinduer, er det folk oftest forbinder med begrepet «tyskerbrakke». Det var enkle, panelte trebygninger som ble oppført etter standardtegninger, og flere ble satt opp som prefabrikkerte elementer. De kunne bygges svært raskt med minimal bruk av materialer. Brakkene var dårlig isolert, men ellers ganske holdbare. Etter krigen ble mange brakker tatt i bruk som boliger, forretningslokaler, kontorer eller lager. Mange ble flyttet, etterisolert, og en del har blitt om- og påbygd. Et betydelig antall er revet, men det finnes brakker som er bevart, og noen av dem brukes fortsatt til boliger.
Et sidesprang til IKEA
Tyskerbrakkene var ofte prefabrikkerte, hvilket skal tilskrives næringsminister Hermann Göring i den tyske regjeringen. Tanken var at det enkelte anlegg kunne bestille de brakkene de hadde behov for, sånn som mannskapsbrakke, messe, verksted og annet, i det antallet som var nødvendig. Når alle brakkene var laget over standard lest, kunne grunnarbeidet gjøres mens brakkene ble produsert og flatpakket i Tyskland, for deretter å sendes til det anlegget de skulle monteres på. I Youngslunden, like øst for lekeplassen, kan du fortsatt finne fundamentene etter tyskerbrakkene som lå der. Og, bare for å spekulere: Sikkerhetstjenesten i Sverige opprettet en personlig profil på Ingvar Feodor Kamprad i 1943, ifølge den svenske forfatteren og journalisten Elisabeth Åsbrinks bok Och i Wienerwald står träden kvar, hvor hun avdekker fakta om Kamprads nazistiske forbindelser. Hun forteller om boken i et intervju blant annet med BBC, New York Times og The Independent. Kamprad var svært aktiv i «nazistiska Svensk socialistisk samling SSS» kommer det fram i boken. Kamprad etablerte IKEA i 1943, og da må det være tillatt for oss å spekulere på om han fikk ideen til flatpakkede varer fra Hermann Görings tyskerbrakker?
Krigens slutt
Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 kom Organisation Todt under alliert og norsk kommando. Dette innebar at anleggsvirksomheten stanset opp, at norske arbeidere ble sendt hjem og at krigsfanger og andre utenlandske arbeidere ble tatt hånd om av allierte og norske myndigheter og hjemsendt. På linje med tyske soldater ble Organisation Todts tyske ansatte og ansatte ved engasjerte tyske firmaer plassert i interneringsleirer rundt om i Norge inntil de kunne sendes til Tyskland.
Organisation Todts leder inntil krigens slutt, Willi Henne, ble arrestert og holdt i forvaring inntil han ble sendt til Tyskland utpå̊ sommeren. Den tidligere leder av Bauabteilung, Otto Spangenberger, ble da i praksis leder av Organisation Todts Kommandostab som sto for den tyske ledelse av avviklingen i Norge sommeren 1945. Dette skjedde under kontroll og ledelse av de allierte. Organisation Todts kommandostab ble plassert i leir på Lillehammer og under seg hadde Spangenberger mange av sine tidligere lederkolleger fra hovedkontoret under krigen. Etter krigen befant det seg i Norge drøyt 11 000 tyskere som hadde arbeidet for Organisation Todt, Transportkompani Speer og Transportflotte Speer og for tyske firmaer med oppdrag for OT.
Etter frigjøringen ble både Teisen Lagerområde og Timms reperbane, som også hadde vært beslaglagt, overtatt av de allierte under navnet Strømsveien Petrol Depot (Solvang). Rivingen av lagerbrakkene foregikk høsten 1946.
