Alle på Teisen og Ulven har hørt om Karl Staaffs vei, en blindvei vestover fra Ulvenveien, som inneholder Ulven borettslag, Helsfyr borettslag og Gullhaug borettslag. Men hvem var egentlig Karl Staaff? For han kunne ikke ha vært en hvem-som-helst siden han fikk en vei oppkalt etter seg i den norske hovedstaden i 1955?
Karl Staaffs formative år
Karl Albert Staaff ble født 21. januar 1860 i Stockholm som det tredje av i alt fem barn i en familie preget av prester og fremfor alt, jurister. Oppvekstmiljøet var ganske sikkert trygt og intellektuelt stimulerende, og ikke overraskende vendte den unge Karl seg til norsk, svensk og klassisk litteratur. Hans interesse for sport og friluftsliv var tilsvarende dårlig, noe som med årene kom til å påvirke helsen hans.
Karl var en av de mest fremstående elevene på Nya elementarskolan og klassekameratene var i hovedsak barn av høytstående foreldre. Mange av dem skulle komme til å bekle viktige samfunnsfunksjoner. Karl ble tidlig ansett å være en lederskikkelse, og deltok aktivt i elevforeningene der foredrag, opplesninger og debatter regelmessig ble arrangert. Han studerte humanistisk allmennutdannelse i Uppsala, hvilket etter hvert ledet fram til eksamen i teoretisk filosofi, nordiske språk, estetikk, litteraturhistorie, matematikk og latin. Parallelt med studiene var han aktiv i en krets av radikale og opposisjonelle som først kalte seg Nihilistarna, deretter Radikala klubben. Blant medlemmene fantes Hjalmar Branting, som i 1921 skulle få Nobels fredspris, og som har fått en bit av Ring 3 oppkalt etter seg. Denne gjengen oppdaterte seg på det som skjedde i verden ved å lese aviser.
Studietiden i Stockholm
I Stockholm utmerket Karl seg snart for sin radikale holdning der han motsatte seg at kongelige prinser automatisk ble tildelt ære og hederstitler eller da han forsvarte kvinnelige studenters rettigheter. På 1880-tallet hardnet den svenske politiske debatten til, og ikke minst fulgte de utviklingen i Norge nøye. For å skape et sentrum for venstreorienterte krefter ble studentforeningen Verdandi etablert, der medlemmene av Radikale klubben utgjorde den harde kjerne. Foredragsholderne i Verdandi kunne vekke nasjonal oppmerksomhet og medlemstallet ble sjudoblet under Karl Staffs tid der. Suksessen med debattklubben satte Karl Staaff på ideen om å spre opplysningsarbeidet gjennom en skriftserie, og stiftet et folkebibliotek av småskrifter med populært innhold.
I 1885 fikk Staaff tilbud om å bli redaktør i Aftonbladet, men han takket nei fordi han var opptatt med juridiske studier. Etter studiene begynte han i 1887 i et advokatbyrå i Stockholm, og i 1891 var han på et lengre studieopphold i Norge, et opphold som resulterte i en serie artikler om den norske reformen av straffesaker. For ham var reformen et skritt på veien mot folkestyre og medborgerlig frihet. Han åpnet eget, fremgangsrikt advokatbyrå i Stockholm der han gjerne påtok seg kriminalsaker, hvilket var i strid med rådende advokatpraksis. Han påtok seg også oppdrag for dårlig bemidlede klienter og ofre for stockholmspolitiets brutale framferd. I 1892 tok han opp mangler i lovgivningen om kvinnenes stilling i ekteskapet, hvilket ga ham oppdrag både fra kvinneforeninger og skilte. Gjerningen som «fattigadvokat» og hans tidvise tunnelsyn ga ham et ufortjent dårlig rykte, og skulle komme til å bli brukt mot ham senere som politiker.
Innvalgt i Riksdagen
Ved valget i 1896 kom Staaff inn i Andra kammaren i Riksdagen , der han raskt ble en samlende skikkelse på den liberale fløyen. Liberala samlingspartiet oppsto ved en fusjon mellom Folkpartiet og de liberale grupperingene Bondenska og Frisenska diskussionsklubbarna.I de første årene etter 1900 sto Staaff fram som den store forkjemperen for en stemmerettsreform, og gjorde seg gjeldende som en aktiv frontfigur for Norges sak i unionskonflikten. De liberale så på det politisk mer utviklede Norge som et forbilde, mens de konservative høyrekreftene ville bevare unionen. Staaff rettet sterk kritikk mot sittende statsminister Boströms uvilje mot å godta de norske forslagene og gikk i bresjen for forsoning og samtaler. Sammen med Christian Michelsen inngikk han det norsksvensk forbundet Brödrafolkets väl som hadde til formål å utvikle forståelse over landegrensen. Konservative politikere i Sverige anså forbundet for å være et norsk propagandamedium. Svenskene sa i 1895 ensidig opp mellomriksloven som regulerte handels- og skipsfartsforholdene, altså et slags fellesmarked. Denne ensidige avviklingen røper at de ikke tenkte unionelt. Skulle det være substans i en union, måtte det i det minste være et fellesmarked. Oppsigelsen vakte harme i Norge, og det er hevdet det var svenskene som dermed sa opp unionen. Da Stortinget proklamerte unionens opphør, berørte det også de liberale kreftene i Sverige. Forhandlingene resulterte i regjeringen Ramstedts avgang, og i Lundebergs samlingsregjering fikk Staff posisjon som konsultativ statsråd. Da Norges folkeavstemning viste at 99,95 % av velgerne stemte for uavhengighet fikk Staaff i oppdrag å delta på Karlstadkonferansen for å forhandle om oppløsningen. Diskusjonene skal ha vært temmelig hete, ikke minst på grunn av rykter om troppeforflytninger, men Staaffs klarte å moderere medlemmene i regjeringen og forhandlingsdelegasjonen og spilte dermed en viktig rolle for det fredelige oppgjøret. I skyggen av unionsoppløsningen avgikk den svenske regjeringen og kong Gustav 5. ga Staaff i oppdrag å etablere ny regjering, visstnok ganske motvillig.
Etter stor fremgang ved valget i 7. november 1905 ville Staaff at partiet skulle fokusere på forslaget til stemmerettsreform, men han overvurderte partiets evne til å tenke nytt og undervurderte den politiske motstanden. Dette, kombinert med flere andre betente saker, gjorde at regjeringen Staaff måtte tre tilbake allerede 29. mai 1906. Etter enda et godt valg ble Staff statsminister i 1911, med parlamentarisk støtte av sosialdemokratene. Kong Gustavs tale til Bondetåget i 1914, et demonstrasjon som kritiserte regjeringen Staaffs forsvarspolitikk ledet til en konstitusjonell krise og Staaff ble utsatt for en skittkastingskampanje som Sverige knapt har sett maken til siden.
Karl Staaff døde i 1915 og fremstår i dag som en av sin tids mest fremtredende svenske politikere, og hans innsats har hatt stor betydning for demokratiseringen av Sverige og det svenske samfunnet. Og, ikke minst, at unionsforhandlingene i 1905 gikk så smertefritt som de gjorde.
