Det er ingen spøk å hilse på kirkeklokkene, de henger øverst i kirketårnet, og du trenger bare en middels høydeskrekk før du betakker deg å klatre opp den smale stigen. Men skal du hilse på kirkeklokkene, er det ingen vei utenom. Jeg har vært der oppe et par-tre ganger, og det holder for meg. Kirken ble vedtatt å bygge i 1854, grunnsteinen ble nedlagt i 1855 og 5. desember 1860 ble kirken offisielt tatt i bruk.
Dagen etter sto følgende å lese i avisen Morgenbladet:
«Kristiania, 6. september 1860: Den nye kirke på Ulvind i Østre Aker, omtrent ½ mil fra byen innviedes i går under stor trengsel av mennesker som den høyidelige akt og det særdeles yndige vær hadde kalt her opp. Kl. 11 gikk biskop Arup, med 16 prester, amtmannen, fogden, sorenskriveren, bygdens formenn og representanter og en stor del av bygdens og egnens innvånere i prosesjon fra den allerede for et par år siden fullferdige, men ennu ikke bebodde prestegård opp til kirken, hvis adgang imidlertid var så fullpakket av mennesker, at kun den første del av prosesjonen kom ordentlig inn, mens den øvrige del først lenge etter og med stor nød. Det var imidlertid god tid, for der ventedes omtrent ½ time på Hs. Kgl. Høyhet prins Oscar, som hadde meddelt at han ville komme, men som rimelig vis ikke hadde beregnet den særdeles tunge og bakkede vei opp til den høit og over måte smukt beliggende Ulvind kirke, fordret lenger tid enn hva avstanden ellers skulle medføre.
Den kirkelige høytidelighet utførtes i foreskrevne former. Kirken selv, dens orgel og dens øvrige innretninger, gjorde et særdeles godt inntrykk. Den er langaktig, i samme form som kirken ved Ullevold, men i noen henseender bekvemmere og smukkere, likesom den er kostbarere. Hvelvene hviler innvendig på åtte smukke granittsøyler i åttekant, hvorved denne kirke især har fortrinn for Ullevold-kirken med murede pilarer. – Vi har ikke kunnet er holde noen oppgave om hva kirken koster, men det antas at denne kirken og den grunnmurte prestegård og stall uten tak som almuen har oppført, koster over 40 000spd.
Den kirkelige akt sluttet kl. 2 ½ , hvor etter det ble gitt en prektig frokost i prestegården, hvor til biskopen, statsråd Riddervold, samtlige prester og alle kirkens vedkommende, samt kommunens foresatte , øvrighed og representanter, i alt 80 personer var innbudne. – H.Kgl. Høyhet var også innbudt, men så sent at han måtte avslå innbydelsen, fordi han allerede hadde bestemt en annen tur på samme tid. Men han lot si bygdens menn at det ville ha vært han en glede å være sammen med deres fest , om det hadde vært mulig for ham.
De sedvanlig skåler ble utbrakt, og en vennlig stemning viste seg snart i dette selskap. De store arbeider som Akers prestegjeld har utført på kirker og skoler, lar det hevde den rang mellom våre landkommuner, som beliggenhet, folketall og de økonomiske forhold kaller dem til å innta. Den geistlige og verdslige øvrighet samles derfor gjerne, for med tilfredshet og glede å se på og tale om hva det er utrettet og hva den nærmeste fremtid fører i med sitt skjød. Det er ikke mistemning eller uenighet om disse ting, men en kordialitet, som viser seg i omgangen og i selskapslivet».
Selve kirken skal jeg komme tilbake tll i en senere utgave av Skreppa, denne gangen er det altså kirkeklokkene som er temaet. Kirkeklokkene som de fleste av oss har hørt, men som de færreste av oss har sett. En kirke med respekt for seg selv må ha minst én kirkeklokke, og Østre Aker har tre. En stor, en liten, og en midt imellom. Den største klokken henger i sentrum, den minste mot våpenhuset eller vest og den mellomste mot skipet eller øst.
Brødrene Jørgen Berner (om hvem historien er temmelig beskjeden) og Nils Olaus Young ga den tredje og minste kirkeklokken, som bærer inskripsjonen: «Fra Brøderne J & N Young til Østre Akers kirke». Nils Young (1816-1890) var en norsk forretningsmann som arvet faren Jørgen Youngs formue og eiendom i 1837. Nils Young var gift med Charlotte Elisabeth Graah (1813–1889), og sammen fikk de fem barn. Datteren Elisabeth ble gift med skipsrederen Thomas Fearnley. Young drev i mange bransjer. Hovedvirksomheten var trelasthandel og et skipsrederi, men han drev også et brenneri, et maltgjøreri, et ølbryggeri, en reperbane (men ikke Timms), en skipskran og en tobakksfabrikk. Da han døde 74 år gammel han en av landets rikeste menn.
Nils Young ble eier av Teisen gård i 1857. I 1865 bodde Nils Young med kone, fire sønner, tre tjenestegutter og fire tjenestepiker i hovedgården. Den hadde også en husmannsplass kalt Pladsen Teisenstuen, hvor det bodde to personer. Nils Young var altså velstående nok til å kunne donere én av kirkeklokkene til Østre Aker kirke, og hans navn er fortsatt knyttet til den amputerte parken som ligger mellom Teisenveien og Harald Halvorsens vei, Youngslunden.
De to andre kirkeklokkene er markant større, og begge bærer inskripsjoner. Den største har på klokkekanten teksten: «Støbe aar efter Christi fødsel 1859 af O. Olsen paa Nauen ved Tønsberg» på den ene siden «Lover Herren, paakalder hans navn, kundgjør hans store gjerninger, Salme 105.1» på den andre siden. Dessuten står verset:
«Naa hid du kalder os
fra verdens larm og møie
Hans røst da minde os
som thorner i det høie.
At hid vi gaae hjem med troe
i haab og kjærlighed
og tage med os hjem
det bedste Herrens fred.»
Det er utrolig eller tilfeldig nok at den samme teksten finnes i storklokken på Kolbu kirke fra 1730 på Østre Toten, et stykke vest for Skreia. Også denne klokken er støpt av Nauens klokkestøperi i Tønsberg, men det er en annen historie.
Den mellomste klokken bærer følgende inskripsjon på den siden som vender ut mot Teisen. Inskripsjonen er for øvrig den samme som den minste av klokkene i Vestre Aker kirke og er et dikt av forfatteren Andreas Munch:
«Til Herrens pris til menneskenes trøst
over Akers dal jeg sender min røst.
Saa vide jeg lader min klang udgaa
at kalde til kirken store og smaa.
Saa blidelig ringer jeg ind til fred
hver slægt som lægges i graven ned.
Gud Herren signe min venlig klang
over denne bygd gjennem tidernes gang.»
Andreas Munch var en norsk forfatter. Han sluttet seg i 1830-årene til Johan Sebastian Welhavens parti og redigerte i årene 1841–1846 avisen «Den Constitutionelle». I 1860 bevilget Stortinget ham dosentgasje uten forelesningsplikt, som i virkeligheten den første kunstnerlønn i Norge, fra 1866 med tittel som professor. Munch var nasjonalromantiker på sin hals og hadde en høy stjerne i 1850-årene. Senere kom han i skyggen fordi diktningen hans ble ansett som ikke i takt med tiden. Hans mest kjente dikt er «Der ånder en tindrende sommerluft», med melodi av Halfdan Kierulf, og ble skrevet til Tidemann og Gudes maleri Brudeferden i Hardanger i 1849. Diktsamlingen Sorg og Trøst som han skrev i 1854 etter sin hustrus død, oppnådde stor popularitet.
