Ull, en av æsene og sønn av Sif og Odin, var en sterk kjempe og en eldgammel fruktbarhets- og veidegud, skiløper og bueskytter. Ull-vin betyr «Ulls naturlige, grønne eng», men Ull kan også bety «den skinnende, herlige og lysende». Mulighetene er flere, men det er kanskje forståelig at en gud valgte denne lyse boplassen på toppen ovenfor Hovin? Muligens har hovet vært det stedet hvor folk tilba Ull. Navnet går igjen i nordisk saga, og finnes igjen på steder som Ullensaker, Ullensvang, Ullevaal og Ullern. Han var en populær gud, med andre ord.
I gammelnorsk form var gårdsnavnet Ulfin, og kan være sammensatt av dyrenavnet ulfr eller muligens alfr (grus) og vin. Altså Ulveng eller Gruseng. Det kan jo være mulig at våre forfedre var mer beskrivende i sin navnsetting og at vi med tiden har fått det med å forherlige. Gruseng høres ikke like hyggelig ut, men som vi etter hvert skal erfare, det kan være det faktisk passet best.
Allerede i brev av 1312 og 1317 nevnes en Anstein på Ulven som eier av gården. De første, sikre opplysninger om eiendomsforholdet finnes i biskop Øysteins jordebok, den største av de norske jordebøkene fra middelalderen. Boken er skrevet rundt 1390 av biskopen i Oslo bispedømme, Øystein Aslaksson. Røde bok inneholder et register over bispedømmets jordegods, gårdsbruk og annen jordeiendom. Her tilhørte gården «Ulfuinar Prebenda» ved Hallvardskirken, med verdien 16 hæfsælder – som var smørvekt og tilsvarte om lag 555,2 kg. En synder kom den gangen lettere til himmelen når det ble messet for ham, og som betaling fikk kirken part i gården. Slik hadde kirken blitt en mektig godseier i landet. Rimet «Når pengene i kassen klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer» hadde sin gyldighet, i hvert fall i det jordiske liv.
Ulven ble, akkurat som Teisen gård, lagt under Kronen etter reformasjonen, og lagt ut til bymark for Oslo av Kongen i 1582. Etter bybrannen og anleggelsen av Christiania i 1624 ble gården igjen inndratt av kronen.
I 1723 omtales Ulven gård som en «ikke særskilt matrikulert rydningsplass av skyld 1,5 skippund tunge». Ett skippund tilsvarte om lag 185,17 kg, og tunge var mest kornvarer og malt. En rydningsplass var fra 1660 en skatteteknisk term for en gård som betaler en åttendel av fullskatt, så Ulven gård må ha vært ganske liten på denne tiden. Kanskje det hadde med grusen å gjøre?
Kronen solgte gården sammen med Oslo Ladegård og flere tilliggende eiendommer ved skjøte av 5. juli 1765 til geheimeråd Caspar Herman von Storm, som rotet den bort i spekulasjoner og gikk dundrende falitt i 1772. Von Storm var eier på Teisenområdet bare i ni år og bodde heller aldri her, og da kan det kanskje være grunn til å spørre om han i det hele tatt har fortjent å få en vei oppkalt etter seg. Det fantes mange andre mennesker som har hatt større betydning for området og innbyggerne, enn Caspar Hermann von Storm.
Ulven gård ble solgt på auksjon, og fikk i årene som fulgte Frantz Vilhelm Sehested og enkefru Christine Meinicke som eiere. Husmannsplassene Nylende eller Nylænde og Skryta lå under Ulven gård. Skryta hadde adresse Strømsveien 202, og lå omtrent der Ulvensplitten i dag tar av fra E6 i sørgående retning. Ruter kaller holdeplassen på østsiden av motorveien for «Fjellhus», men Fjellhus gård lå innerst i Fjellhus allé, et godt stykke unna.
Hans H. Grimelund overtok gården 10. juli 1798, da ble den skilt ut fra Teisen gård og fikk eget gårdsnummer. Deretter fulgte Thomas og Sven Hansen og senere Christen Halvorsen som eiere, før steinhogger og steinleverandør Peder Olsen fikk skjøte på gården i 1891. Da fikk grunnfjellet på Ulven bokstavelig talt bein å gå på. Kristianias vekst medførte at stein og pukk var ettertraktede råvarer. Fra Ulven ble steinen fraktet med hest og vogn til kommunens pukksteinslager. De drev lite med storfe på Ulven, men hadde desto flere kraftige hester. Disse trengtes til transport av pukk og stein til gruslageret på Galgeberg. Hestesko og forskjellige jernbeslag var nærmest forbruksvare i driften, derfor ble det anlagt en liten smie tvers overfor prestegården. Smia er senere revet. Området vestover fra Skryta (Alnabru), den såkalte Vaskumdalen, ble sprengt ut av Per Olsen. Deretter fortsatte arbeidet på Teisen, og det som ble kalt Dammen oppstod som følge av steinuttak, og finnes i dag som Teisenveien 1-3. Skjæringen som Teisenveien ligger i var også Olsens verk. Olsen fikk fem sønner og disse tok ut stein rundt gårdstunet på Ulven. Til slutt stod tunet på en steinsokkel, mens områdene rundt var sprengt vekk. I det store krateret ble det senere plassert en transformatorstasjon. Ulven transformatorstasjon i Oslo er en av tre stasjoner som forsyner de sentralene delene av hovedstaden med strøm.
Ulven transformatorstasjon har nådd sin teknisk levealder, og må fornyes for å håndtere fremtidens krav til elektrifisering. Det forventes forbruksvekst i området etter hvert som Ulvenbyen, Økernbyen og alle de andre byene vokser fram, og det er et behov før økt kapasitet.
På Østre Aker kirkegård finner du en stor gravstøtte med navnet til Per Olsen Ulven, født 1843, død 1924. Etter annen verdenskrig solgte enken Gunvor Ulven restene, og store, underjordiske lagerhaller ble bygget, mens boligfeltet Ulven terrasse dominerer overflaten. Den første av fem blokker stod klar til innflytting i april 1981, og hadde kanskje ikke det heldigste, arkitektoniske uttrykket. Ulven Terrasse Boligsameie består av 215 seksjoner fordelt på de fem blokkene. Det ble nylig gjennomført en omfattende fornyelse av bygningsmassen, der Selvaag Prosjekt var Totalentreprenør. Prosjektet omfattet ikke minst et etterlengtet nytt fasadeuttrykk med plater og teglstein, nye vinduer og dører slik at det nå fremstår som moderne og arkitektonisk mer vellykket.
Hovedbygningen og noen uthus på gården stod igjen til minne om gamle dager, men hovedbygningen brant ned til grunnen i en antatt påsatt brann 17. oktober 1995. Brannvesenet rykket ut med elleve biler og tretti mann, men gården stod ikke til å redde. Den gikk opp i flammehavet. Hovedbygningen, som ble oppført i 1830, var karakterisert som verneverdig av Byantikvaren. Med i brannen gikk også drengestuen, som var en av Akers eldste bygninger.
