Jeg skal innrømme at jeg lenge tvilte på om sola ville snu og om det noensinne ville gå mot lysere tider igjen. Høsten i fjor ble jevnt over bare mørkere og mørkere, og jeg tenker da på Putins bestialske krig mot Ukraina, valgfusket og statskuppet i Georgia, Romanias øverste domstols underkjennelse av et valg som var manipulert av Russland, den væpnede konflikten mellom militære fraksjoner i Sudan, voldsbølgene som har forverret situasjonen for sivilbefolkningen i Gaza, Taliban-regimets undertrykkelse av kvinner i Afghanistan, menneskerettighetsbruddene i Myanmar, verdens trolig verste humanitære katastrofe i Yemen forårsaket av konflikten mellom houthiene og den saudiledete koalisjonen, konflikten i Syria som har påvirket millioner, konfliktene i land som Burkina Faso, Mali og Niger som ofte er drevet av jihadistgrupper, konfliktene mellom terrorgruppen Boko Haram og de militære i Nigeria, vold fra narkotikakarteller i Colombia, politisk lammelse og økonomisk krise i Libanon. Lista er lenger enn lang. Og oppi alt dette var det noen som deppet over at Lillestrøm fotballklubb rykket ned. Nei, det så ikke lyst ut, men på vintersolverv snudde sola likevel og i dag er dagen faktisk blitt 28 minutter lenger. Det er jo å håpe at flere enn oss ser lyset og det symbolske ved at mørket må vike? Tør vi håpe på at Putin, Erdogan, Kavelasjvili og Kim Jong-un skal bli sparket dit pepperen gror? På historiens skraphaug?
Å feire at sola snur er ikke noe nytt, det har vi holdt på med her i landet siden norrøn tid. Jólefeiringen inkluderte bål, drikking, festmåltider og sikkert en hel masse hygge som kristningen av landet satte en effektiv stopper for. Og da tenker jeg ikke på rituelle ofringer til Tor og Odin.
På Island er åsatroen det nest største trossamfunnet etter kristendommen, og fikk offisiell godkjenning i 1973. Jeg har i selskap med mine to kartozoologiske brødre hatt gleden av å delta på et av Åsatrolaugets blót, et kort stykke øst for Reykjavik. Naturligvis fikk vi kontakt med jorden, med sola, med vinden og med vannet og fikk blankt drikke servert fra en flaske, skjult i en gråpapirpose. Islandsk er et fint språk på den måten at du skjønner det et kort øyeblikk, før du plutselig ikke skjønner noe som helst, men du får en liten følelse av hvordan det måtte være å leve på Eirik Raudes tid.
Nå er det jo ikke sånn at sola snur, det er bare jordkloden som har nådd det punktet av banen rundt sola hvor den nordlige halvkulen heller lengst bort og vi får den korteste dagen i året. Mange nord-amerikanske urfolk feirer at sola kommer tilbake, ikke at den snur, og gjør det med trommer, sang og ildritualer. At sola snur eller kommer tilbake, er naturligvis mye mer poetisk enn at planeten når det ytterste punktet i banen. Akkurat som at en solnedgang er mer poetisk enn at jorda roterer.
Islendinger og nordmenn er imidlertid ikke de eneste til å feire at sola snur. I Persia begynte de med dette for to tusen fem hundre år siden. De samler seg under varme pledd, drikker chai-te, spiser frukt og nøtter og forteller hverandre spøkelseshistorier. De kaller den lengste natten Yalda, og ønsker hverandre derfor god Yalda.
Og selv om romerne hadde det varmere enn oss her oppe i nord, sørget de likevel for en midtvinterfest oppkalt etter Saturn, jordbruksgud og en av de eldste gudene i romersk mytologi. Saturnalia som festen ble kalt, ble opprinnelig feiret 17. desember, men ble så populær at den snart strakte seg over en hel uke. Iherdige forsøk fra ulike keisere på å begrense den til tre eller fem dager slo feil og Saturnalia forble en ukelang fest.
Partyet hadde forbindelse til Saturntempelet i Forum Romanum, der føttene på statuen av Saturn var sammenbundet med et ullbånd året gjennom. Men under Saturnalia ble båndene løsnet, og romerne kunne rokke og rolle. Etter slaget ved Trasimene i punerkrigen endret feiringen karakter og romerne gikk over til å feire etter greske skikker som beskrevet i de sibyllinske bøkene, en samling profetier som ble konsultert i krisetider. Krisetider var det jo, for romerne hadde tapt forsmedelig ved det nevnte slaget. Det fortelles at en prest ved Saturntempelet uttalte på vegne av guden selv at alt alvorlig var forbudt så lenge festen varte. Det gikk som det måtte gå, med forsøk på statskupp som toppet det hele. Folk flest var nok ikke mer opptatt av politikk den gangen enn vi er i dag, men de festet, drakk, spiste godt, pyntet hjemmene sine med grønt og ga hverandre gaver. Ikke veldig ulikt vår egen julefeiring. Det vanket ikke lesebrett i gave, men skrivetavler var populære, sammen med terrakottafigurer, lys og voksfrukter.
Vanligvis snur sola den 20. eller den 21. desember, og i 2012 spådde mayakalenderen at verden ville gå under nettopp ved solverv. Men ettersom verden tross alt har gått videre, selv om nyhetssendingene tyder på noe annet, kan vi på en måte slå fast at religion må ha hatt utgangspunkt i steinaldermenneskenes behov for å forklare torden. Når jeg ser hva religion medfører av krig, nød og elendighet i en eller annen guds navn, det finnes visstnok drøyt fire tusen religiøse grupperinger som alle påstår de er den eneste rette, heller jeg til at å tro på sola, jorden, vannet og vinden slik de gjør i Åsatrulauget, er både snillere og mer bærekraftig.
Solsnubål er følgelig en tradisjon med lange røtter og med kort avstand til naturen, en rett og slett miljøvennlig tilnærming til livet. Hvert år samles et antall østmarkaentusiaster på toppen av Sankthansåsen for å tenne bål og markere at det går mot lysere tider. Alle som har et dikt å dele, gjør det.
Sankthansåsen er ikke et tilfeldig valgt sted, for nettopp på denne åsen ble det i gamle dager feiret midtsommer med bål og alt tilbehør. Det yret av liv, tjenestepiker fra storgårdene, dagarbeidere, skogsarbeidere, fattiglemmer, husmenn og familier, hele Østmarka samlet seg rundt flammene som strakte seg mot stjernene. Alle var her, bortsett fra storbøndene, som satt hjemme og måtte skjenke i vinen selv, fordi tjenestepikene hadde fått fri. La gå at været ved vintersolverv ofte er surere og dårligere enn ved sommersolverv, men gleden ved å treffes og utveksle tanker i bålkretsen er den samme. Og alle kan fremføre en tekst eller et dikt de setter spesielt pris på, eller som jeg, en limerick.
Vi hilser fortsatt sola slik våre norske, hedenske forfedre gjorde det, med ordlyden: Jeg hilser det guddommelige barn, den gylne Solen som på ny fødes i dypet av mørket!
