Hus trenger folk, ellers går de i stykker. Vann og avløp kan påvirkes hvis huset ikke blir brukt. Avløpsledningen kan slå seg, og forårsake kloakklekkasje. Tørre vannlåser sprer kloakklukt som det kan ta mange år å kvitte seg med. Muggsoppene kan blomstre opp. Edderkoppene er de første som flytter inn og tar over rommene. Rotter tar seg inn og bygger flotte reder der de kan formere seg. Hagen gror igjen. En vannlekkasje kan bløtlegge en hel etasje og kortslutte det elektriske anlegget og du oppdager at lyset i tunnelen er regningen på totalrehabiliteringen som kommer deg i møte. Dessuten er det større sjanse for hærverk når en eiendom ikke brukes. Over tid blir det lagt merke til, både på grunn av mørke vinduer og overgrodd hage. Skulle noe skje, er det lite sannsynlig at noen legger merke til det. Terskelen for å ta seg inn blir derfor lavere, og før noen vet ordet av det, begynner det kanskje å brenne.Les hele innlegget...
I Oslo Arbeiderpartis forslag til nytt valgprogram vil partiet prøve ut en ordning der syklistene kan svinge til på rødt lys, det vil si å ikke komme i konflikt med bilister. Programmet er ikke endelig vedtatt og skal sikkert kvernes gjennom partiorganisasjonen først, men det gir jo en pekepinn på hva vi fotgjengere kan vente oss i de kommende årene.
Illustrasjonen til denne Onsdagspihlsen er laget av kunstig intelligens på dataplattformen DALL-E.
I Paris har det siden 2015 vært tillatt å svinge til høyre på rødt i bestemte kryss, der tydelig skilting viser at det er lovlig. Meningen er å herme etter danskene, for Danmark endret regelverket i 2016 etter et vellykket prøveprosjekt. Forskjellen mellom Danmark og Norge, er jo at danskene til en viss grad faktisk har sykkelkultur. Det er like mange kondomkledde terrorsyklister i København som i Oslo, men de utgjør et mindretall, så de synes ikke like godt som her hjemme.Les hele innlegget...
Det er så mye snakk om penger for tiden. Ikke minst fordi stat og kommune bærer ryggen skakk på inntekter fra strømsalg og drivstoffavgifter og pengebingene deres eser ut som gjærdeiger og må skjøtes på i både høyden, bredden og høyden nesten daglig. Stat og kommune vasser i penger til godt over navet.
Foto: Norges Bank.
Det er kanskje derfor staten hadde råd til å la Nordøyane nord for Ålesund få landets dyreste fastlandsforbindelse, det dyreste stykke vei vi har kostet på oss noensinne. 5,6 milliarder blanke kroner har den kostet, pluss minus, fordelt på 2700 beboere. Det gir en investering på 2.074.074 kroner per innbygger. En familie på fire vil dermed bli påspandert 8.296.296 kroner for litt vei. Det foreløpige resultatet er at 6 % av innbyggerne, 162 stykker, har stukket av gårde. Ser vi en smule ironisk på det, har samfunnet betalt 34.567.901 kroner for at hver enkelt av dem skulle kunne pakke flyttelasset og få det med seg i én håndvending. De pengene kunne vært brukt på en smartere måte, spør du meg. Problemet til folk på Nordøyane var at de måtte ta et par ferjer for å komme til Ålesund, men det har de altså ikke funnet seg i. De har nå fått i både pose, sekk og veske og ransel. Flotte veier, frisk luft, ingen forurensing eller støy, men mye natur. I motsetning til folk i Groruddalen, er jeg fristet til å si, for jeg tror mange av oss kunne tenke oss en kort ferjetur på vei hjem, der vi kan stå ved rekka og spise svele og drikke kaffe mens vi trekker inn den deilige havlufta, og ikke eksos og svevestøv.Les hele innlegget...
Breivoll var opprinnelig en gård i den sørvestre delen av Groruddalen, men forbindes i dag mest med de store næringsområdene på Alnabru, ikke minst de store varehusene på Alnasenteret. Breivollområdet er i ferd med å begynne på sin fjerde transformasjon. Først fra landbruk til ulike produksjonsbedrifter, så fra produksjon til detaljhandel og tjenesteytende næringer og i disse dager fra detaljhandel og tjenesteytende næringer til den produktive boligbyen. Nærhet mellom boliger, et mangfold av arbeidsplasser og tjenestetilbud som skaper en levende by der folk vil gå og sykle mer. Kort sagt; 10-minuttersbyen. I påvente av den fjerde transformasjon, her er en oversikt over noen av de produksjonsbedriftene som har ligget på Breivollen.Les hele innlegget...
I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.
For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.
I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.
Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.
Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.
En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.
Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.
Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?
Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.
Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!
For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.
«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.
Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.
I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.
Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.
La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?
I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.
Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!
Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.
Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.
Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?
Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?
Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?
Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?
Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.
Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.
Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?
Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!
Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.
Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.
Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.
Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.
Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»
Selv om det bygges høyt og tett i dag bygges det likevel ikke så høyt og tett som utbyggerne og mange politikere gjerne vil. Sola står så lavt her oppe mot nord og kaster lange skygger. Vi later jo som om at skyggene ikke skal bli altfor lange og at solskinn ikke skal fremstå som en altfor stor mangelvare, men det er pengene som rår. Ikke solskinnet. Problemet med å bygge høyt er at alle vil bo øverst. Ingen vil bo under den øverste etasjen, men noen er bare nødt fordi de er fattiglapper og ikke har nok gryn. Noen må bo på skyggesidene, som det er overraskende mange av i nye boligområder. Rent bygningsteknisk er det ikke noe i veien for å slenge opp ett hundre etasjer høye skyskrapere på Grorud. Eller på Ammerud, slik at de fire blokkene som står der i dag blir seende ut som små, idylliske bungalower i en karibisk lagune. For saken er, at når vi bygger så høyt tett som vi gjør og det knapt nok finnes et lysglimt mellom husene, kan vi like gjerne bygge nedover. Ned i bakken, der det er like mørkt, eller like lyst, alt etter som. Det er faktisk enda smartere enn det umiddelbart høres ut til.
Da kan vi bygge så mange etasjer vi bare vil. Hundre. To hundre. Tre hundre! Når vi bygger så trangt som vi gjør i dag, spiller det jo ingen rolle om leilighetene ikke har vinduer. De er bare til sjenanse uansett, for du får med deg alle detaljene fra naboenes soverom og vice versa. Da kan det like gjerne være en digital skjerm på plassen vinduene og så kan du selv bestemme hvilken utsikt du vil ha. Gamlebyen i Edinburgh? Kikuttoppen i Nordmarka? Oslo S? En palmeøy i Maldivene? Central Park i New York? Kobbergruvene på Røros? Naturiststranda på Huk? Det er bare å velge, og samme hva du velger blir det uansett bedre enn å glane inn i hvitøyet til dem i naboblokka.
Samme hvor høye husene blir nedover, vil de ikke kaste skygge i retning av en eneste nabo og dermed er det problemet løst. Ikke vil husene synes på overflaten, heller. De vil gli perfekt inn i et hvilket som helst landskap og gi helt nye muligheter der oppe. På taket. Her kan vi anlegge nydelige parker med herlige uteområder, kafeer, konsertscener, klatrestativer, sklier, boccabaner, møteplasser, skatebaner og hva vet jeg. Om vinteren kan det være akebakker, snøborger, kafeer, skøytebaner og langrennsløyper. I dag finnes det ikke plass til noe av dette. Det lille som er igjen av overflateareal etter at husene er reist brukes til bussruter og elbiloppstillingsplasser og åletrange fortau, men det trenger ikke være sånn.
Miljømessig er det en genistrek å bygge nedover, for dette åpner for muligheten av å utvikle og bruke lokal grunnvarme i stedet for fjernvarme. Grunnvarme handler rett og slett om å utnytte det varme laget som allerede finnes i bakken. Ved hjelp av en varmepumpe kan energien brukes til oppvarming av leiligheter og varmtvann. Et typisk borehull i dag er fra 80 til 200 meter nedover og det er betydelig grunnere enn en hundreetasjes blokk. Ikke trenger vi å grave gatelangs i det uendelige for å anlegge fjernvarme heller, slik vi for eksempel gjør i Hellerudveien, der gravingen har skapt milelangekøer i to retninger i snart et helt år. Bare tenkt hvilken enorm forurensing den ene hindringen alene har resultert i! Og to forsinkede busser i kvarteret, i hver retning!
Sånn som vi bygger i dag, blir det egentlig ikke plass til noe som helst. Men det gjør det når vi bygger nedover. En idrettshall? Ikke noe problem! Kino? Klart det! Samfunnshus? Bibliotek? Skatehall? Absolutt! Samme hva vi får lyst til å anlegge på denne tomta, blir det plass! Det er bare å grave dypere! Og tenk hvor praktisk det blir med T-banestasjon, der folk kan gå tørrskodd helt fram. Bygger vi flere blokker nedover ved siden av hverandre, kan de forbindes med tunneler slik at alle kan bruke den samme T-banestasjonen.
Parkeringsplasser vil ikke lenger være en mangelvare, for de første tre, fire, fem eller seks eller syv etasjene kan brukes til parkeringshus. Deler av den øverste etasjen kan være ulåst besøksparkering og beboerparkeringen låses opp med brikken du allerede har i bilen eller ved skiltgjenkjenning. Da vil bilene vil være ute av øye og ute av sinn, men de vil stå varmt og godt, og den forurensende kaldstarten være en saga blott. Parkering gatelangs forsvinner og vi kan plante trær i stedet. Eller etablere fortauskafeer. Eller rett og slett anlegge fortau til fotgjengere.
Ingen andre land i verdenhar tenkt på å bygge nedover, og Norge kan bli det første landet som gjør det. Dermed vil vi skaffe oss et teknologisk forsprang og vi kan utvikle kompetanse som i neste omgang kan eksporteres. Akkurat slik offshorekompetansen vår har blitt én spydspiss i næringslivet, kan nedoverbygging bli den neste. Ikke vil disse husene bli et mål for terrorister som kommer med fly eller lastebiler, fullastet med sprengstoff heller, hvilket vil gjøre ideen ekstremt populær i store deler av verden.
Dessuten trenger ingen beboere å frykte for høydeskrekk.
Er ikke dette genialt, så vet ikke jeg. Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?
Mange av oss har et forhold til Inger Hagerups dikt, og de fleste av oss kjenner i hvert fall innledningsstrofene i gjennombruddsdiktet hennes, «Aust-Vågøy. Mars 1941.» De lyder: «De brente våre gårder, de drepte våre menn.» I kjølvannet av den andre verdenskrig var det mange diktere og forfattere som følte det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. I diktet «Den korsfestede sier» formulerte Inger Hagerup denne krisen. Hun skrev 35 bøker med dikt, prosa og hørespill og har deltatt på 264 plater.
Inger Hagerup bodde på Haugerud som voksen, og tatt i betraktning hennes produksjon og betydning for norsk åndsliv, var det sikkert naturlig at noen ønsket å oppkalle et eller annet etter henne. Ja, det er ikke bare naturlig, det er forståelig. En dag jeg var på Haugerud oppdaget jeg et veiskilt med teksten «Inger Hagerups plass.» Plassen fikk navn i 1999 og ligger der Hagapynten slutter. Jeg måtte gni meg i øynene, for å sjekke om jeg så riktig. Inger Hagerups plass er ikke bare en plass, det er en snuplass. En snuplass full av søppelcontainere og frittgående avfall, og kommer du dit dagen før Renovasjonsetaten, kan du finne alt fra stålamper og sofaer til bikkjemøkk i løsvekt. Da jeg sto på Inger Hagerups plass, måtte jeg spørre meg selv: Hva galt har Inger Hagerup gjort som har fått dette hølet oppkalt etter seg? En snuplass? Er det ment i overført betydning? tenkte jeg. Når du kommer til Inger Hagerup, kan du bare snu? Der er det ikke annet å hente enn søppel? Var det meningen? Det står en benk der, slengt inntil søppelbøttene, men aldri i livet om jeg vil sette meg ned der, lukte på søppelet og se på biler som skal snu. Da vil jeg heller se maling tørke.
Alvorlig snakket. Er dette alt Groruddalen kan tilby minnet om Inger Hagerup? Finnes det ikke i det minste ett anstendig borettslag på Haugerud som kan tenke seg å ta den jobben Oslo kommune ikke klarte? Hva med å lage en plass på friarealet inne mellom blokkene? Sette opp noen benker? Noen busker? Et minnesmerke av noe slag?
Det var mitt forhold til Danmark som fikk meg til å undres over hva vi oppkaller etter hvem her i byen. Jeg var dessverre nødt til å gå forbi Ulvensplitten en dag, dette støy- og trafikkhelvetet da jeg oppdaget at én av armene i monsterkrysset har fått navnet «Dronning Margretes vei.» Alvorlig snakket. Hva galt har dronning Margrete gjort, siden vi oppkaller en del av et støyhelvete til ære for henne? Hvis de skyldige mente Margrete 1 som var dronning i Kalmarunionen, så er hun i det minste død og begravet og bryr kanskje ikke om det. Men hvis de skyldige for navnevalget mente dronning Margrete 2. av Danmark, så er hun høyst oppegående og til alt overmål innehaver av Storkors med kjede av St Olavs orden. Siden dronningen i veinavnet verken benevnes som den første eller den andre, så må vi kanskje anta at veien er oppkalt etter dem begge, og da er det vel like før vi får en diplomatisk krise mellom Norge og Danmark framkalt av Oslo kommune. I et forsøk på å redde nasjonens ære, foreslår jeg at heller Fjellhus allé døpes om til Dronning Margretes vei, ettersom trærne i denne alleen for lengst er hugget ned og ikke vil bli erstattet. En allé uten trær er som kjent ingen allé, og «Fjellhus ikke-allé» er et dårlig navn på en gate.
Hjalmar Branting in person.
Men hva galt har Hjalmar Branting gjort? Han var en svensk sosialdemokratisk politiker som vant Nobels fredspris i 1921 sammen med nordmannen Christian Lange. Branting hadde stor tillit blant de alliertes statsmenn under første verdenskrig og han spilte en viktig rolle i Folkeforbundet der han representerte Sverige. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet og hans personlige posisjon skal ha vært avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.
Hva har Oslo gjort for å minnes denne fredsprisvinneren? Jo, vi oppkalte et veistykke etter ham. Hjalmar Brantings vei. Det er ikke en hvilken som helst vei, det er en del av ring 3. Et sant trafikkhelvete. Et køhelvete. Et støyhelvete. Et forurensingshelvete. Med Norges største og styggeste trafostasjon som nærmeste nabo. Det gjør vi. Vi oppkaller et støyhelvete etter en fredsprisvinner, som om støyen liksom skulle forsvinne av den grunn? Si meg, har noen blitt fullstendig, rablende gale i kommunen? Hadde det ikke vært bedre om vi oppkalte dette grusomme veistykket etter noen som hadde fortjent å bli minnet for sine misgjerninger? Hva med noen av verdens mest brutale ledere, for eksempel? Josef Stalins gate? Adolf Hitlers gate? Pol Pots gate? Kim Il-Sungs gate? Idi Amins gate? Kong Leopold 2.s gate? Der har du en gjeng som virkelig fortjener å få minnet sitt knyttet til noe som er rått og umenneskelig. Ikke Hjalmar Branting! Og når veien en dag i framtiden blir fredelig, bilfri, kanskje med trær på begge sider, da kan vi oppkalle den etter Hjalmar Branting!
Men hva med Christian Lange? Har ikke han fått en gate oppkalt etter seg? Jovisst, ved Pilestredet Park finner du Langes gate. Sammen med Nordahl Brun, Johan Herman Wessel, Jens Zetlitz og Edvard Munch. Her er det så stille at du kan høre forskjell på kjøttmeis og gråspurv. Ja, du kan til og med se dem.
Så er spørsmålet: Kanskje det er på tide å kikke litt på de gatene som er oppkalt etter personer og se om navnet fortsatt henger på greip?
Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.
At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.
Skal du til legen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på apoteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du besøke din gamle mor? Ja, da må du betale bompenger. Skal du levere i barnehagen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du gå tur i marka? Ja, da må du betale bompenger. Skal du hente barnebarn? Ja, da må du betale bompenger. Skal du handle mat? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til tannlegen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på postkontoret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre ungene til fritidsaktiviteter? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på helsestasjonen med barnet ditt? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på kino? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til biblioteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på polet? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til fysioterapeuten? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til bydelsadministrasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du i begravelse? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til NAV? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre tråsykkelen til reparasjon? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til seniorsenteret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til gjenbruksstasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Sånn kan jeg fortsette. Det er slik hverdagen vil bli. Samme hva du skal, samme når du skal det, må du betale bompenger. Ja, du må til og med betale bompenger hver vei hvis du ikke er tilbake innen én time. Det betyr slutten på å være sosial og ta en kaffe med kjente.
Sånn vil vi få det. Samme hva du skal, så må du betale bompenger. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger, det kommer helt an på. Boligområde etter boligområde vil bli sperret inne av digitale barrierer og der disse ikke er nok, blir det satt opp fysiske sperringer. Oslo blir ikke bare en fengselsby, det blir en by av utrivelige glattceller.
Ulovlig kjøring på gang- og sykkelveier er allerede et problem, og med alle nye bomstasjoner blir neppe problemene mindre. Men det er meningsløst å kreve inn bompenger for å bruke pengene på å kontrollere om folk sniker seg unna å betale bompenger.
Det skal bare koste en tier. Eller tjue kroner. Eller tretti. Gudene vet, for hvis det er én pris som fyker i været fortere enn alt annet, så er det takstene i bomringen. Det har vi med tydelighet fått bevist i år og det blir garantert ikke annerledes i framtiden. Men det er rart med de små tallene, en tier her og en tier der om dagen, blir fort femten tusen kroner av bruttolønna i året. Et par tiere til, og du har brent en månedslønn. En tolvtedel av inntekten på bompenger. De kronene må nødvendigvis tas fra et sted ettersom det bare er Norges Bank som trykker penger, og personlig har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger kan støtte TV-aksjonen, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors. Synd, men sånn er det. Jeg har allerede meldt meg ut av Skiforeningen og Turistforeningen. Jeg har sagt opp Dagsavisen.
Men det er verre enn som så. Mange barn kjøres på kryss og tvers for å delta i forskjellige fritidsaktiviteter, og når politikerne uten å blunke slenger på noen tusenlapper i kostnader, vil mange barn måtte slutte på fritidsaktivitetene. Jeg har selv erfaring fra styrearbeid i Teisen Idrettsforening og vet godt hvor skoen trykker. Men hey, ungene kan jo sitte hjemme og spille dataspill i stedet? Litt dagligdags vold der de kan skyte hjernemasse og gørr ut av hodene på folk? Er det så nøye hva ungene holder på med, da?
Eller hva med de sosiale møteplassene? Seniorsentrene, eldreuniversitetene, kafeene og mye annet. De som i dag er gratis å oppsøke, men som kanskje vil koste femten tusen kroner om et drøyt år? Hva da? Vil folk fortsette å oppsøke møteplassene sine som før? Neppe. Men hey, de kan jo sitte hjemme og se på såpeoperaer i stedet! Litt hjernedød underholdning slik at de holder seg passive? Sånn at de ikke opponerer mot bompengene? Sitte i stresslessen og pimpe portvin? Er det så nøye hva pensjonister holder på med, da? Og hva skal samfunnet egentlig med sosiale nettverk?
Svartmaling? Jeg tror ikke det. Problemet er at politikerne er i ferd med å rote oss inn i en økonomisk modell som kommer til å bli så uoversiktlig og komplisert at de aldri klarer å knyte opp knuten. Vi har priser for når på døgnet vi kjører. Vi har priser for hvor miljøvennlig bilen liksom er. Vi skal ha bilfrie soner. Lavutslippssoner. Dieselforbud. Piggdekkoblater. Til slutt er det knapt noen som vet når de kan reise og hva det vil koste.
Det finnes et annet ord enn bompenger på disse avgiftene og som er mye riktigere fordi det forteller hva dette faktisk handler om. Vi skattlegges for å forflytte oss. Vi skattlegges for å være sosiale.
Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»
