Skreppa 5: En oversikt over historisk industriproduksjon på Breivollen (1)

Breivoll var opprinnelig en gård i den sørvestre delen av Groruddalen, men forbindes i dag mest med de store næringsområdene på Alnabru, ikke minst de store varehusene på Alnasenteret. Breivollområdet er i ferd med å begynne på sin fjerde transformasjon. Først fra landbruk til ulike produksjonsbedrifter, så fra produksjon til detaljhandel og tjenesteytende næringer og i disse dager fra detaljhandel og tjenesteytende næringer til den produktive boligbyen. Nærhet mellom boliger, et mangfold av arbeidsplasser og tjenestetilbud som skaper en levende by der folk vil gå og sykle mer. Kort sagt; 10-minuttersbyen. I påvente av den fjerde transformasjon, her er en oversikt over noen av de produksjonsbedriftene som har ligget på Breivollen. Les hele innlegget...

20. juni 2018: Når Bilen bestemmer

I 1972 debuterte forfatteren Åsmund Forfang med science fiction-novellesamlingen «Bilen med det store hjertet,» der tittelnovellen handler om Hubert, en ensom mann som gifter seg med en bil og gjør alt den ber om. Science fiction er et dramaturgisk grep som tar utgangspunkt i en observasjon, forflytter utviklingen fram i tid og får polarisert problemstillingen. Jeg vet ikke om Åsmund Forfang klarte å se fram til 2018, men hvis han gjorde det, må han ha sett tilstandene i Caspar Storms vei.

For slik er fortauet i Caspar Storms vei, at hver den som forsøker å komme fram, skal gå seg vill.

I Caspar Storms vei er det nemlig Bilen som befaler, ikke bare litt, men i ett og alt. Bilen er den store og allmektige Gud som krever og får det han peker på og Oslo kommune ved Plan- og bygningsetaten er Bilens sanne profet. Bilen, profeten og industrien i Caspar Storms vei er den hellige treenighet som ofrer barn, unge og gamle beboere til lyden av amerikansk countrymusikk, på et alter laget av et tysk bilpanser som hviler på fire søyler av resirkulerte bildekk på aluminiumsfelger. Ære være Bilen i det høyeste, sier profeten, og ber Bilen se i nåde til ham, den syndige profet, som har krenket Bilen med tanker og ord og kjent den onde lysten til å hjelpe beboerne i Caspar Storms vei i sitt hjerte. Tilgi meg, sier profeten, og gi meg å frykte og elske Bilen, og Bilen alene.

Det begynte med en hvit varebil, en hvit varebil der forgasseren hadde trukket sitt siste sukk, en hvit varebil som ikke skulle begraves men som skulle stå i Caspar Storms vei, dit de hvite varebilene kjører når de skal dø. Etter den første hvite varebilen, kom det en til. Og en til og en til og en til og en til, men ingen kan flytte på dem, for de står lovlig parkert. Dag og natt står de der, måned etter måned, årstid etter årstid og fyller opp gaten og fortauet og oppkjørslene og venter på at Henry Ford skal kalle dem til seg.

Noen ganger kommer Bymiljøetaten med sine rosa blokker, skriver varsler om fjerning av hvite varebiler og så går tiden. Dager blir til uker, ukene blir til måneder, månedene blir til vår, sommer og vinter. De rosa lappene blekes av solen og snart er det ingen som kan lese om den hvite varebilen var et registreringspliktig kjøretøy uten lovlig kjennemerke som har stått parkert utover fjorten dager, jamfør vegtrafikklovens paragraf sytten. Bymiljøetaten er Bilens demente tjener som ikke husker hvilket kjøretøy som skal fjernes i henhold til frister som fremgår av den samme trafikklovens paragraf og hvilket kjøretøy som ikke skal fjernes. Derfor lar Bymiljøetaten de hvite varebilene stå. Ja, ikke bare de hvite, men også de røde, de oransje, de gule, de grønne, de blå, de indigo og de fiolette – for i Bymiljøetatens mørke er alle varebiler grå. Ja, ikke bare varebilene, men også personbilene, stasjonsvognene, lastebilene, kassevognene, bussene, tilhengerne og campingvognene, alle ønskes velkommen til et liv i Caspar Storms vei.

En gang hvert år setter Bymiljøetaten opp et skilt der de forkynner budskapet om at gatene skal feies og rengjøres og at Biler som ikke er flyttet når gatene skal feies og rengjøres vil bli tauet bort. Så ikke i Caspar Storms vei, for her vasker Bymiljøetaten, Bilens demente tjener, rundt de parkerte Bilene, fordi det er ikke så farlig med Caspar Storms vei og menneskene som bor der. Har menneskene valgt å bo i Caspar Storms vei, kan de bare ha det så godt.

Mellom trestammene i parkbeltet gjemmer de små bilene seg, hvis de er smarte.

Når Caspar Storms vei er full av Biler, gjerne to i bredden, krever Bilen mer plass. «Lebensraum,» sier Bilen og retter frontlysene mot parkbeltet som skiller boligområdet i Caspar Storms vei fra industriområdet i Caspar Storms vei. «Det er ingen som bruker parkbeltet likevel,» sier Bilen og plasserer seg mellom trestammene, hvor det er svalt når det er varmt og der trekronene beskytter Bilen fra regnet. Og der én Bil først er kommet, vil det alltid komme en annen Bil etter den, og der en annen Bil er kommet, vil det det komme en tredje Bil og en fjerde Bil og en femte Bil. Helt til parkbeltet er fullt av Biler. For hva skal vi med et parkbelte, når det viktigste er at Bilen har et sted å være?

Bilen har sådd gress og plantet trær i parkbeltet og alt er såre vel.

Når parkbeltet blir for trangt, er det bare å hugge ned trærne og legge betongdekke på gresset. Bilen sier at målet helliget midlet, og ikke noe mål er så hellig at ikke Bilen skal få den plassen den krever. Bilens demente tjener Bymiljøetaten har ikke ansvar for parkbeletet mellom boligene og industriområdet i Caspar Storms vei. Det er det Bilens profet Plan- og bygningsetaten som har, og i all vennskapelighet spør profeten sin allmektige Hersker og Gud og hva den har gjort med parkbeltet i Caspar Storms vei, jamfør reguleringsplan S-2274. Da svarer Bilen at den dessverre hadde liten mulighet til å søke om etablering av parkeringsplasser, og at den antok at det heller ikke var nødvendig. At de ubetydelige beboerne i Caspar Storms vei undrer seg over at Bilen får lov til å forsyne seg av parkbeltet skyldes kun at de ikke er rett-troende bilister. Når Bilen sier at det er greit som det er og at Bilen anser saken for avsluttet, så er det naturligvis greit som det er. Da hever ikke Plan- og bygningsetaten stemmen, da løfter Plan- og bygningsetaten en eneste liten pekefinger, for Plan- og bygningsetaten er Bilens profet og Bilen er profetens eneste og sanne Gud. Halleluja!

For i Caspar Storms vei bor mennesker som er underlagt Bilen, og de må forstå at arealet som er avsatt til fortau må vike når Bilen trenger plassen. Så får det være det samme med skoleunger og folk som skal lufte hunder, de må lære å passe seg. For passe seg må de, når Lastebilene skal fram, det er noe alle biler skjønner. Så kostbare som Lastebilene er i drift, må de bruke tiden effektivt og da kan de ikke ta hensyn til smålige fartsgrenser som tretti kilometer når det er mulig å kjøre både i seksti, sytti og åtti. Da kan de ikke ta hensyn til hvor de kjører, men må ta den raskeste veien, den mest effektive veien. Nåde den fotgjenger som beveger seg inn på Bilens enemerker og nåde den skoleelev som trår på Bilens eiendom, det være seg i gaten, på fortauet eller i parkbeltet.

«Jeg, meg og Bilen min,» synger menigheten mens den kneler foran alteret og ber om at parkeringsplassene ikke skal tas fra dem. Og profeten sier til dem: «Hvis dere frykter Bilen, tjener den og lytter til dens signalhorn, og hvis dere ikke setter dere opp mot Bilens ønsker, men følger Bilen deres Gud, skal det gå dere godt og dere skal få parkere lenge i Caspar Storms vei. Amen.»

25. april 2018: Gammel kirke trenger nye venner

Jeg kan huske da de første pakistanerne kom til Norge på slutten av 60-tallet. Etter at vi var ferdige med å undres på hva de skulle her å gjøre, begynte vi å bekymre oss for gettofisering. Vi fryktet at vi skulle få slike gettoer som den danske fotografen Jakob Holdt dokumenterte fra USA i boka «Amerikanske bilder.»

Jeg ser nå at bekymringene om gettofisering er i ferd med å bli virkelighet, men ikke på den måten vi trodde. Det er i stedet hvite gettoer som etableres, og når åtte av ni kirkenedleggelser (i praksis) er foreslått på østkanten og fire av dem i Groruddalen, er det et tegn på at kirken ikke bare blir hvitere, men at den også flytter seg vestover.

Nedleggelsen vil forsterke den nedadgående spiralen med dårlige besøkstall, som er noe av begrunnelsen for Kirkevergens forslag. Et stadig mer sekularisert samfunn er opplagt en av de viktigste årsakene. Østre Aker kirke er en av dem som foreslås nedlagt. Denne kirken som alle menighetene i dalen har sprunget ut fra, skal altså ikke drives i like stor grad som før. Det er en uklok og lite visjonær avgjørelse fordi kirken bør stå opp for og være en markør for vestlige verdier i et samfunn under endring. Allerede i 2009 foreslo jeg for Bispedømmerådet at Østre Aker kirke kunne spesialiseres, det vil si å åpne den for flere trossamfunn. Forslaget ble møtt med øredøvende taushet.

I dag har Østre Aker kirke et langt større potensial enn den hadde for ni år siden. Den gang snakket vi om at Ulvenbyen, Hovinbyen og Økernbyen var prosjekter som ville komme, nå er de her. De første boligene er alt solgt, den første kafeen er åpnet og den første dagligvarebutikken er godt i gang. Derfor nytter det ikke å stirre blindt inn i bakspeilet når veien framover skal stakes ut.

Østre Aker kirke er så mye mer enn kirkebygningen. Det er et helt og unikt historisk miljø, med pilegrimsled, staller, geitefjøs, klokkerbolig, stabbur, låve, drengestue og prestebolig. I motsetning til hva som settes opp av glass og betong, er dette historiefortellende bygninger, bygninger med beretninger fra 1860 og helt fram til våre dager. Det er en familiekirke gjennom mange generasjoner. Her har mennesker blitt døpt, konfirmert, giftet seg og begravet. Og i motsetning til bygninger i glass og betong trekker historiske miljøer mennesker til seg når forholdene blir lagt til rette for det. Se på Bærums verk. Spør hvorfor Tiedemannsbyen bevarer den gamle fabrikkpipa, selv om isnedfall truer fotgjengerne på gangveien. Østre Aker kirke har alt en byutvikler kan drømme om. Østre Aker kan bli navigasjonspunktet i den nye bydelen, og ikke bare visuelt.

La meg snu på det. Hvis OBOS, Skanska eller hvem det nå enn er som bygger ut de enkelte tomtene, ville ha et hundre mål stort område og benytte det til kulturelle formål i prosjektene sine, hva vil det koste å skaffe det? Hva vil det koste å sette opp et konserthus til fem hundre mennesker? Hva vil det koste å bygge en rekke gallerier, kafeer og anlegge en hage der bydelen kan ha en hagefest som gjør Aschehougs hagefest til en folketom og nitrist affære? Jeg har ikke svaret, men vil gjette på at bare tomtekostnaden alene vil beløpe seg til minst én milliard kroner uten at spaden er stukket i bakken. Så hvorfor foreslår Kirkevergen å legge ned kirken i stedet for å sette seg noen skikkelig store og hårete mål? Og hvorfor skriver arkitekt Peter Butenschøn i OBOS-bladet at Hovinbyen mangler et samlende fokus når nettopp det sentrumet han etterlyser ligger rett under nesen hans? Og hvorfor sier konsernsjef i OBOS Daniel Siraj at han heller vil lage én skikkelig park som er felles for området enn flere halvstore, halvgode og mer private uterom når nettopp den parken han ønsker seg ligger rett under nesen hans? Nemlig ved Østre Aker kirke? Er de fordi de tror at de må oppvise medlemskort for å gå på konsert i kirka?

I stedet for å kaste ungen ut med badevannet må muligheten brukes til å tenke nytt og skape noe som kan komme til nytte og glede for tusenvis av mennesker. Kirkeverge Robert Wright sitter på gull, men selger det som skitt. Du må være mye mer ambisiøs, sette langt større mål og spille på de mange mulighetene som ligger der i stedet for passivt å legge ned kirken, som du likevel ikke kan gjøre fordi folk vil fortsatt gifte seg i en romantisk kirke og folk skal fortsatt gravlegges på Østre Aker kirkegård. Robert, du må uansett varme opp bygningen og holde den ved like.

Konsernsjef i OBOS Daniel Siraj kan fort spare en milliard kroner eller mer og selv om OBOS har mye penger har de sikkert nok annet å bruke dem på. Daniel, du trenger bare bruke noen titalls millioner for å løfte dette historiske miljøet til det oppfyller alt det du drømmer om! Og den vil bli nabo til det nye hovedkontoret ditt i Construction City!

Byplansjef Ellen de Vibe har tre hovedmål for Hovinbyen, hvorav det ene er at den skal ha et mangfold av attraktive byområder som er tett sammenvevd med hverandre og resten av byen. Vel, Ellen, her har du sjansen. Grip den, vis deg som en visjonær byplansjef og sett et spor etter deg som kan bli like tydelig som Frognerparken.

Byantikvar Janne Wilberg arbeider for at byens verneverdige kulturminner tas vare på som en naturlig del av all arealplanlegging, byggevirksomhet og forvaltning av det fysiske miljøet. Her Janne, har du tidenes mulighet til å sørge for at verneverdige kulturminner blir en naturlig del av arealplanleggingen i Hovinbyen.

Fellesrådet skal ha som oppgave å legge forholdene til rette og hjelpe til med å organisere arbeidet i kirken lokalt på en best mulig måte, og vi kan fort bli enige om at en nedleggelse vanskelig kan beskrives som tilretteleggelse, eller hva sier du Jørn Lemvik, som er leder i fellesrådet? Tar du ballen hvis noen sentrer den til deg, Jørn?

Bispedømmerådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i menighetene og fremme samarbeidet mellom de enkelte menighetsråd og arbeidsgrupper innen bispedømmet, står det på Den norske kirkes nettsted. Så hva er vel mer naturlig enn at Bispedømmerådets leder Gard Sandaker Nilsen spytter i nevene, bretter opp ermene og kaster seg over en ny, spennende og utfordrende oppgave? Hva sier du, Gard?

Og Hanne Marcussen, du er jo Byråd for byutvikling, så hvorfor ikke være det for området Østre Aker kirke også? Det må jo være en artig forandring fra all kontroversen, eller hva?

Skal menneskene komme til miljøet rundt Østre Aker kirke, må de få noen grunner til å gå dit. Kirken i seg selv byr på de aller beste rammene som tenkes kan, og ideene florerer. Men de må struktureres og gis retning av personer som sitter i besluttende posisjoner i byen og som har budsjetter å bruke. Hva om alle dere jeg har nevnt ved navn og noen til samles til en dags konferanse for å utforske de mulighetene Østre Aker kirke gir Hovinbyen? Vil ikke det vært være god idé? En vinn-vinn situasjon for alle?

Alt er mulig. Ta kontakt.

14. mars 2018: Legg dritten i midten!

Det var knapt noen som kunne unngå å legge merke til røyksøylen som sto til værs fra Haraldrud torsdag i forrige uke. Himmelen ble mørkesvart, røykskyen var synlig i mils omkrets, brannvesenet var lenge uten kontroll, bygningen kollapset, folk i nærheten ble evakuert og det regnet svartbrente papirbiter utover i Oslofjorden. Busslinjer ble rammet. Brannen sies å ha sluppet ut like mye CO2 som alle Oslos biler gjør i løpet av minst to år. Blir ikke bedre luft i Groruddalen av elbiler og tråsykler da, vet du.

Det er ikke akkurat den første gangen vi har hatt en storbrann i den nederste delen av Groruddalen. I 1995 brant Ulven gård ned til grunnen. I 1996 hadde vi en storbrann i en lagerbygning. 23. mai 2001 hadde vi en storbrann i et lager på Økern. 1. januar 2002 hadde vi en storbrann på et industriområde ved Ring 3 på Økern. 28. februar 2002 hadde vi en storbrann i lagerbygget til EAB eiendom i Ulvenveien på Økern. 30. september 2004 hadde vi en brann hos McDonalds på Alnabru. 2. februar 2005 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning på Haraldrud. 18. mai 2008 hadde vi en storbrann i Timms reperbane på Teisen. 5. oktober 2009 hadde vi en storbrann i et lagerbygg på Økern. 13. oktober 2010 hadde vi en storbrann i et industribygg på Økern. 25. juni 2011 hadde vi en storbrann i Mekonomens verksted på Alnabru. 6. januar 2012 hadde vi en storbrann i et lakkeringsverksted på Alnabru. 22. juli 2013 brøt det ut brann på Haraldrud gjenbruksstasjon. 23. september 2013 hadde vi en storbrann hos bilopphuggeriet Brødrene London. 4. januar 2014 hadde vi en storbrann i Oslo kommunes forbrenningsanlegg på Haraldrud. 13. juni 2014 hadde vi en brann i søppelanlegget på Haraldrud. 6. august 2014 hadde vi en storbrann hos Norsk Gjenvinning. 14. september 2014 hadde vi en brann i en brakkerigg på Alnabru. 7. september 2016 brant et treetasjes næringsbygg ved Ring 3 på Økern. Og 8. mars i år fikk vi altså enda en storbrann hos Norsk Gjenvinning. Eksplosjonsfaren har vært stor ved flere av disse brannene, røykutviklingen har vært enorm og store mengder miljøgifter er sluppet på frifot.

Samtidig: Prospektene som presenterer boliger i det nærmeste nabolaget til disse branntomtene er fulle av vakre lovord og fagre løfter. Himmelen er blå og horisonten er skyfri. Sola skinner. Fuglene synger. Barna leker bekymringsfritt. Vollebekk er et høykvalitets boområde med grønne lunger og trygge uteområder. Risløkka er en oase med familievennlige omgivelser beliggende luftig og fritt på et høydedrag med solrike uteplasser og fint utsyn over nærområdet. Lunden skal bli et godt sted å vokse opp med gode, trygge og grønne nærområder som skaper en lavere terskel for en aktiv livsførsel for mennesker i alle aldre. Eiendomsutviklerne overgår hverandre i panegyriske hyllester over hvor uendelig vakkert det er å bo midt i Groruddalen. Som nærmeste nabo til dette området der brannene tydeligvis aldri tar slutt. Er vi helt sikre på at det er smart å bygge nye boliger stadig nærmere dette området? Statistisk sett har vi hatt én storbrann i året så da er det vel bare et tidsspørsmål før det brenner igjen?

Jeg kan ikke fri meg for tanken at Groruddalen er Norges dårligst planlagte område. Dalen hadde i følge Store norske leksikon 140 000 innbyggere i 2016, det er 7000 innbyggere flere enn Stavanger. Eller nesten dobbelt så mange som det bor i Tromsø. Jeg har vært i Stavanger sentrum og jeg har vært i midten av Groruddalen og forskjellen er mildt sagt dramatisk. Mens noen har tenkt i Stavanger, har tankene vært fraværende i Groruddalen. Men hvis de har tenkt, så måtte de ha tenkt noe sånt som: Hvor skal vi gjøre av all denne dritten? Søppelfyllinger, bussparkering, trafostasjoner, godsterminaler, trailerparkering, flere søppelfyllinger, containeroppbevaring, lagerbygninger, skraphandlere, bilopphoggingsfirmaer, enda flere søppelfyllinger, kraftgater, motorvei, flere bussparkeringer, flere skraphandlere, enda flere motorveier? Hvor pokker skal vi gjøre av denne dritten? Og så var det én som sa: La oss legge dette i midten! La oss legge dritten ned mot elva, la oss legge elva i rør, la oss fylle opp sentrum av dalen med søppel og dritt og ondskap og skitt så får beboerne heller klore seg fast oppe i åskantene. La miljøgifter og akrylamid renne ned i elva og drepe alt som måtte finne på å røre seg nede i vannet. Ja! var det noen som svarte. Det er en strålende idé! La oss legge dritten i midten, så vet vi hvor vi har den! La oss legge dritten der alle kan se den! En søppeldynge fra eller til spiller vel ingen rolle? En skraphandler fra eller til spiller ingen rolle? En motorvei fra eller til, liksom. Hva gjør vel det? En kraftgate her og en kraftgate der. Tar du den, så tar du den. Og så gjorde de det! De lo ikke engang og slo seg på knærne over hvor ufattelig latterlig forslaget var og sa det var den beste spøken de hadde hørt på en stund. Nei, de gjorde alvor av det!

Så hva om vi gjør det samme med Stavanger? Hva om vi bygger Mosvannsparken om til en transportterminal? Legger en diger og brannfarlig gjenbruksstasjon til Eiganes gravlund? Fyller opp Breiavatnet med miljøfarlig søppel? Gjør Consul Sigval Bergesens vei om til en tifelts motorvei uten støyskjerming og river alle husene nærmest veien? Og en motorvei til. Og enda en! Hva vil skje da? Ja, da blir det revolusjon. Folk kommer til å slipe knivene og gå ut i gatene. De ansvarlige vil bli halshugget, få hodene satt på stake, kroppene partert og lagt på steile til skrekk og advarsel. Slik at ikke flere skal få de samme, tåpelige tankene og ideene. Så ikke i Groruddalen, for i Groruddalen er slike handlinger greit. Der møtes slike tanker og ideer med et skuldertrekk. Det er til og med akseptabelt å bruke de fineste delene av dalen til å samle denne dritten.

Hadde et hvilket som helst område i Norge blitt behandlet på samme måte som Groruddalen, hadde politikere i kommune og Storting gått på barrikadene for å få gjort noe med forholdene. Ansvarlige politikere ville måtte ta hattene sine å gå av i skam og ansvarlige byråkrater ville få avskjed på grått papir og miste pensjonsrettighetene sine. Men ikke i Groruddalen. Ett sted må jo dritten ligge, og da kan den jo like gjerne ligge i Groruddalen. Midt i.

Firenze er ikke større enn at den får plass i Groruddalen. Firenze er av mange ansett å være verdens vakreste by. Forskjellen mellom nordmenn og italienere er at italienerne kan bygge byer. De har bygget byer i hundrevis av år, mens vi famler i et hjelpeløst forsøk på å få til vår første.

 

28. februar 2018: Bygg nedover i stedet!

Oslo vokser. Og vokser og vokser. Som en stadig større storby blir det bestandig behov for nye boliger, for det er en menneskerett å bo i Oslo. Nå er løsningen at det skal bygges høyt og tett. Og tettere enn tett. Dessuten er omtrent alle eksisterende villaområder gjort fredløse og til fritt vilt og trues med riving når som helst. Grefsen. Høybråten. Oppsal. Risløkka. Skøyenåsen. Smestad.

Hvis du går i Kværnerbyen, vil du oppdage at blokkene står så tett og trangt at du knapt nok får skjøvet en trikkebillett mellom dem. Mangler du sukker eller kaffe, er det bare å banke på vinduet hos dem i naboblokka eller skritte over fra den ene balkongen til den andre. Så tett er det bygget at hele Kværnerdalen kunne vært én eneste diger blokk. Det var her det datt en idé ned i hodet på meg som ikke bare kan løse Oslos boligbehov i all overskuelig framtid, men som dessuten er både miljøvennlig og gir mer uterom enn andre løsninger som noen har tenkt ut i dag. Ja, jeg innrømmer at det nesten kan høres for godt ut til å være sant. Jeg sier med Arkimedes: «Eureka!»

Selv om det bygges høyt og tett i dag bygges det likevel ikke så høyt og tett som utbyggerne og mange politikere gjerne vil. Sola står så lavt her oppe mot nord og kaster lange skygger. Vi later jo som om at skyggene ikke skal bli altfor lange og at solskinn ikke skal fremstå som en altfor stor mangelvare, men det er pengene som rår. Ikke solskinnet. Problemet med å bygge høyt er at alle vil bo øverst. Ingen vil bo under den øverste etasjen, men noen er bare nødt fordi de er fattiglapper og ikke har nok gryn. Noen må bo på skyggesidene, som det er overraskende mange av i nye boligområder. Rent bygningsteknisk er det ikke noe i veien for å slenge opp ett hundre etasjer høye skyskrapere på Grorud. Eller på Ammerud, slik at de fire blokkene som står der i dag blir seende ut som små, idylliske bungalower i en karibisk lagune. For saken er, at når vi bygger så høyt tett som vi gjør og det knapt nok finnes et lysglimt mellom husene, kan vi like gjerne bygge nedover. Ned i bakken, der det er like mørkt, eller like lyst, alt etter som. Det er faktisk enda smartere enn det umiddelbart høres ut til.

Da kan vi bygge så mange etasjer vi bare vil. Hundre. To hundre. Tre hundre! Når vi bygger så trangt som vi gjør i dag, spiller det jo ingen rolle om leilighetene ikke har vinduer. De er bare til sjenanse uansett, for du får med deg alle detaljene fra naboenes soverom og vice versa. Da kan det like gjerne være en digital skjerm på plassen vinduene og så kan du selv bestemme hvilken utsikt du vil ha. Gamlebyen i Edinburgh? Kikuttoppen i Nordmarka? Oslo S? En palmeøy i Maldivene? Central Park i New York? Kobbergruvene på Røros? Naturiststranda på Huk? Det er bare å velge, og samme hva du velger blir det uansett bedre enn å glane inn i hvitøyet til dem i naboblokka.

Samme hvor høye husene blir nedover, vil de ikke kaste skygge i retning av en eneste nabo og dermed er det problemet løst. Ikke vil husene synes på overflaten, heller. De vil gli perfekt inn i et hvilket som helst landskap og gi helt nye muligheter der oppe. På taket. Her kan vi anlegge nydelige parker med herlige uteområder, kafeer, konsertscener, klatrestativer, sklier, boccabaner, møteplasser, skatebaner og hva vet jeg. Om vinteren kan det være akebakker, snøborger, kafeer, skøytebaner og langrennsløyper. I dag finnes det ikke plass til noe av dette. Det lille som er igjen av overflateareal etter at husene er reist brukes til bussruter og elbiloppstillingsplasser og åletrange fortau, men det trenger ikke være sånn.

Miljømessig er det en genistrek å bygge nedover, for dette åpner for muligheten av å utvikle og bruke lokal grunnvarme i stedet for fjernvarme. Grunnvarme handler rett og slett om å utnytte det varme laget som allerede finnes i bakken. Ved hjelp av en varmepumpe kan energien brukes til oppvarming av leiligheter og varmtvann. Et typisk borehull i dag er fra 80 til 200 meter nedover og det er betydelig grunnere enn en hundreetasjes blokk. Ikke trenger vi å grave gatelangs i det uendelige for å anlegge fjernvarme heller, slik vi for eksempel gjør i Hellerudveien, der gravingen har skapt milelangekøer i to retninger i snart et helt år. Bare tenkt hvilken enorm forurensing den ene hindringen alene har resultert i! Og to forsinkede busser i kvarteret, i hver retning!

Sånn som vi bygger i dag, blir det egentlig ikke plass til noe som helst. Men det gjør det når vi bygger nedover. En idrettshall? Ikke noe problem! Kino? Klart det! Samfunnshus? Bibliotek? Skatehall? Absolutt! Samme hva vi får lyst til å anlegge på denne tomta, blir det plass! Det er bare å grave dypere! Og tenk hvor praktisk det blir med T-banestasjon, der folk kan gå tørrskodd helt fram. Bygger vi flere blokker nedover ved siden av hverandre, kan de forbindes med tunneler slik at alle kan bruke den samme T-banestasjonen.

Parkeringsplasser vil ikke lenger være en mangelvare, for de første tre, fire, fem eller seks eller syv etasjene kan brukes til parkeringshus. Deler av den øverste etasjen kan være ulåst besøksparkering og beboerparkeringen låses opp med brikken du allerede har i bilen eller ved skiltgjenkjenning. Da vil bilene vil være ute av øye og ute av sinn, men de vil stå varmt og godt, og den forurensende kaldstarten være en saga blott. Parkering gatelangs forsvinner og vi kan plante trær i stedet. Eller etablere fortauskafeer. Eller rett og slett anlegge fortau til fotgjengere.

Ingen andre land i verden har tenkt på å bygge nedover, og Norge kan bli det første landet som gjør det. Dermed vil vi skaffe oss et teknologisk forsprang og vi kan utvikle kompetanse som i neste omgang kan eksporteres. Akkurat slik offshorekompetansen vår har blitt én spydspiss i næringslivet, kan nedoverbygging bli den neste. Ikke vil disse husene bli et mål for terrorister som kommer med fly eller lastebiler, fullastet med sprengstoff heller, hvilket vil gjøre ideen ekstremt populær i store deler av verden.

Dessuten trenger ingen beboere å frykte for høydeskrekk.

Er ikke dette genialt, så vet ikke jeg. Det er bare én ting jeg lurer på: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

15. november 2017: Hva galt har Inger Hagerup gjort?

Mange av oss har et forhold til Inger Hagerups dikt, og de fleste av oss kjenner i hvert fall innledningsstrofene i gjennombruddsdiktet hennes, «Aust-Vågøy. Mars 1941.» De lyder: «De brente våre gårder, de drepte våre menn.» I kjølvannet av den andre verdenskrig var det mange diktere og forfattere som følte det var umulig å skrive fordi språket ikke strakk til. I diktet «Den korsfestede sier» formulerte Inger Hagerup denne krisen. Hun skrev 35 bøker med dikt, prosa og hørespill og har deltatt på 264 plater.

Inger Hagerup bodde på Haugerud som voksen, og tatt i betraktning hennes produksjon og betydning for norsk åndsliv, var det sikkert naturlig at noen ønsket å oppkalle et eller annet etter henne. Ja, det er ikke bare naturlig, det er forståelig. En dag jeg var på Haugerud oppdaget jeg et veiskilt med teksten «Inger Hagerups plass.» Plassen fikk navn i 1999 og ligger der Hagapynten slutter. Jeg måtte gni meg i øynene, for å sjekke om jeg så riktig. Inger Hagerups plass er ikke bare en plass, det er en snuplass. En snuplass full av søppelcontainere og frittgående avfall, og kommer du dit dagen før Renovasjonsetaten, kan du finne alt fra stålamper og sofaer til bikkjemøkk i løsvekt. Da jeg sto på Inger Hagerups plass, måtte jeg spørre meg selv: Hva galt har Inger Hagerup gjort som har fått dette hølet oppkalt etter seg? En snuplass? Er det ment i overført betydning? tenkte jeg. Når du kommer til Inger Hagerup, kan du bare snu? Der er det ikke annet å hente enn søppel? Var det meningen? Det står en benk der, slengt inntil søppelbøttene, men aldri i livet om jeg vil sette meg ned der, lukte på søppelet og se på biler som skal snu. Da vil jeg heller se maling tørke.

Alvorlig snakket. Er dette alt Groruddalen kan tilby minnet om Inger Hagerup? Finnes det ikke i det minste ett anstendig borettslag på Haugerud som kan tenke seg å ta den jobben Oslo kommune ikke klarte? Hva med å lage en plass på friarealet inne mellom blokkene? Sette opp noen benker? Noen busker? Et minnesmerke av noe slag?

Det var mitt forhold til Danmark som fikk meg til å undres over hva vi oppkaller etter hvem her i byen. Jeg var dessverre nødt til å gå forbi Ulvensplitten en dag, dette støy- og trafikkhelvetet da jeg oppdaget at én av armene i monsterkrysset har fått navnet «Dronning Margretes vei.» Alvorlig snakket. Hva galt har dronning Margrete gjort, siden vi oppkaller en del av et støyhelvete til ære for henne? Hvis de skyldige mente Margrete 1 som var dronning i Kalmarunionen, så er hun i det minste død og begravet og bryr kanskje ikke om det. Men hvis de skyldige for navnevalget mente dronning Margrete 2. av Danmark, så er hun høyst oppegående og til alt overmål innehaver av Storkors med kjede av St Olavs orden. Siden dronningen i veinavnet verken benevnes som den første eller den andre, så må vi kanskje anta at veien er oppkalt etter dem begge, og da er det vel like før vi får en diplomatisk krise mellom Norge og Danmark framkalt av Oslo kommune. I et forsøk på å redde nasjonens ære, foreslår jeg at heller Fjellhus allé døpes om til Dronning Margretes vei, ettersom trærne i denne alleen for lengst er hugget ned og ikke vil bli erstattet. En allé uten trær er som kjent ingen allé, og «Fjellhus ikke-allé» er et dårlig navn på en gate.

Hjalmar Branting in person.

Men hva galt har Hjalmar Branting gjort? Han var en svensk sosialdemokratisk politiker som vant Nobels fredspris i 1921 sammen med nordmannen Christian Lange. Branting hadde stor tillit blant de alliertes statsmenn under første verdenskrig og han spilte en viktig rolle i Folkeforbundet der han representerte Sverige. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet og hans personlige posisjon skal ha vært avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.

Hva har Oslo gjort for å minnes denne fredsprisvinneren? Jo, vi oppkalte et veistykke etter ham. Hjalmar Brantings vei. Det er ikke en hvilken som helst vei, det er en del av ring 3. Et sant trafikkhelvete. Et køhelvete. Et støyhelvete. Et forurensingshelvete. Med Norges største og styggeste trafostasjon som nærmeste nabo. Det gjør vi. Vi oppkaller et støyhelvete etter en fredsprisvinner, som om støyen liksom skulle forsvinne av den grunn? Si meg, har noen blitt fullstendig, rablende gale i kommunen? Hadde det ikke vært bedre om vi oppkalte dette grusomme veistykket etter noen som hadde fortjent å bli minnet for sine misgjerninger? Hva med noen av verdens mest brutale ledere, for eksempel? Josef Stalins gate? Adolf Hitlers gate? Pol Pots gate? Kim Il-Sungs gate? Idi Amins gate? Kong Leopold 2.s gate? Der har du en gjeng som virkelig fortjener å få minnet sitt knyttet til noe som er rått og umenneskelig. Ikke Hjalmar Branting! Og når veien en dag i framtiden blir fredelig, bilfri, kanskje med trær på begge sider, da kan vi oppkalle den etter Hjalmar Branting!

Men hva med Christian Lange? Har ikke han fått en gate oppkalt etter seg? Jovisst, ved Pilestredet Park finner du Langes gate. Sammen med Nordahl Brun, Johan Herman Wessel, Jens Zetlitz og Edvard Munch. Her er det så stille at du kan høre forskjell på kjøttmeis og gråspurv. Ja, du kan til og med se dem.

Så er spørsmålet: Kanskje det er på tide å kikke litt på de gatene som er oppkalt etter personer og se om navnet fortsatt henger på greip?

1. november 2017: Fengselsbyen

Rådhuset har planer om å anlegge 56 nye bomstasjoner som vil vil gjøre Oslo til en fengselsby. Digitale barrierer kommer til å gjøre livet surt og utrivelig for oss som bor her, for mens politikerne tror de straffer bilene, er det i virkeligheten oss innbyggere som straffes for å bo i Oslo og for at politikerne gjennom alle år har satset på bilen. Og nå legger de skylden for sine egne avgjørelser på oss.

At politikerne er enige, betyr ikke at velgerne er det. Når vi hører påstander om at flere må være med å betale, kan det virke som om bilistene ikke betaler fem flate øre. Ingenting kan være mer feil. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi kjøper bil. Vi betaler avgifter og skatter i bøtter og spann for å eie bilen vi har kjøpt. Vi betaler bøttevis med bompenger. Vi betaler avgifter i bøtter og spann når vi tanker drivstoff. Vi betaler avgifter i bøtter og spann for å få lov til å parkere bilen og blodpenger om vi skulle parkere et par minutter for lenge. Og alt dette av nettopengene våre, som vi først har betalt inntektsskatt av. Men mer skal det altså bli når byen hakkes opp i enklaver som du betale for å forlate eller komme inn i.

Skal du til legen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på apoteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du besøke din gamle mor? Ja, da må du betale bompenger. Skal du levere i barnehagen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du gå tur i marka? Ja, da må du betale bompenger. Skal du hente barnebarn? Ja, da må du betale bompenger. Skal du handle mat? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til tannlegen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på postkontoret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre ungene til fritidsaktiviteter? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på helsestasjonen med barnet ditt? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på kino? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til biblioteket? Ja, da må du betale bompenger. Skal du på polet? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til fysioterapeuten? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til bydelsadministrasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Skal du i begravelse? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til NAV? Ja, da må du betale bompenger. Skal du kjøre tråsykkelen til reparasjon? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til seniorsenteret? Ja, da må du betale bompenger. Skal du til gjenbruksstasjonen? Ja, da må du betale bompenger. Sånn kan jeg fortsette. Det er slik hverdagen vil bli. Samme hva du skal, samme når du skal det, må du betale bompenger. Ja, du må til og med betale bompenger hver vei hvis du ikke er tilbake innen én time. Det betyr slutten på å være sosial og ta en kaffe med kjente.

Sånn vil vi få det. Samme hva du skal, så må du betale bompenger. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger, det kommer helt an på. Boligområde etter boligområde vil bli sperret inne av digitale barrierer og der disse ikke er nok, blir det satt opp fysiske sperringer. Oslo blir ikke bare en fengselsby, det blir en by av utrivelige glattceller.

Ulovlig kjøring på gang- og sykkelveier er allerede et problem, og med alle nye bomstasjoner blir neppe problemene mindre. Men det er meningsløst å kreve inn bompenger for å bruke pengene på å kontrollere om folk sniker seg unna å betale bompenger.

Det skal bare koste en tier. Eller tjue kroner. Eller tretti. Gudene vet, for hvis det er én pris som fyker i været fortere enn alt annet, så er det takstene i bomringen. Det har vi med tydelighet fått bevist i år og det blir garantert ikke annerledes i framtiden. Men det er rart med de små tallene, en tier her og en tier der om dagen, blir fort femten tusen kroner av bruttolønna i året. Et par tiere til, og du har brent en månedslønn. En tolvtedel av inntekten på bompenger. De kronene må nødvendigvis tas fra et sted ettersom det bare er Norges Bank som trykker penger, og personlig har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger kan støtte TV-aksjonen, Norsk Folkehjelp, Amnesty, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp eller Røde Kors. Synd, men sånn er det. Jeg har allerede meldt meg ut av Skiforeningen og Turistforeningen. Jeg har sagt opp Dagsavisen.

Men det er verre enn som så. Mange barn kjøres på kryss og tvers for å delta i forskjellige fritidsaktiviteter, og når politikerne uten å blunke slenger på noen tusenlapper i kostnader, vil mange barn måtte slutte på fritidsaktivitetene. Jeg har selv erfaring fra styrearbeid i Teisen Idrettsforening og vet godt hvor skoen trykker. Men hey, ungene kan jo sitte hjemme og spille dataspill i stedet? Litt dagligdags vold der de kan skyte hjernemasse og gørr ut av hodene på folk? Er det så nøye hva ungene holder på med, da?

Eller hva med de sosiale møteplassene? Seniorsentrene, eldreuniversitetene, kafeene og mye annet. De som i dag er gratis å oppsøke, men som kanskje vil koste femten tusen kroner om et drøyt år? Hva da? Vil folk fortsette å oppsøke møteplassene sine som før? Neppe. Men hey, de kan jo sitte hjemme og se på såpeoperaer i stedet! Litt hjernedød underholdning slik at de holder seg passive? Sånn at de ikke opponerer mot bompengene? Sitte i stresslessen og pimpe portvin? Er det så nøye hva pensjonister holder på med, da? Og hva skal samfunnet egentlig med sosiale nettverk?

Svartmaling? Jeg tror ikke det. Problemet er at politikerne er i ferd med å rote oss inn i en økonomisk modell som kommer til å bli så uoversiktlig og komplisert at de aldri klarer å knyte opp knuten. Vi har priser for når på døgnet vi kjører. Vi har priser for hvor miljøvennlig bilen liksom er. Vi skal ha bilfrie soner. Lavutslippssoner. Dieselforbud. Piggdekkoblater. Til slutt er det knapt noen som vet når de kan reise og hva det vil koste.

Det finnes et annet ord enn bompenger på disse avgiftene og som er mye riktigere fordi det forteller hva dette faktisk handler om. Vi skattlegges for å forflytte oss. Vi skattlegges for å være sosiale.

Vi ilegges en bevegelsesskatt.

18. oktober 2017: «Digt og forbannet løgn!»

Når jeg ser de blankskurte presentasjonene fra nye boligprosjekter, føler jeg at Henrik Ibsens egentlig skrev uttrykket fra 2. akt i Peer Gynt mest for vår tid. Hvis det er ett sted diktene og de forbannede løgnene florerer, så er det i dag når boligprosjekter skal selges.

Jeg ønsker naturligvis ikke å fornærme noen i Groruddalen, så derfor tillater jeg meg å bruke et velvalgt eksempel lenger sør fra, nemlig Sandstuveien 57 på Manglerud. Her skal det bygges ni etasjes høye blokker kloss inntil motorveien, men rød sone har regjeringen døpt om til «avvikssone,» derfor kommer ikke støy og svevestøv til å bli problem for noen her. At veien til Europa skjules og at myndighetene foreslår å flytte også mosseveitrafikken opp hit, er fakta eventuelle boligkjøpere får finne ut av selv. Jeg er ikke så opptatt av det i dette tilfelle. Jeg er mer opptatt av hvordan Sandstuveien 57 presenteres.

Kikk nøye på bildet. Ser du noe rart? Jeg tenker ikke på den usikrede vanndammen der småbarn lett kan drukne, den vil garantert forsvinne hvis prosjektet blir noe av. Nei, jeg tenker på det dyret som ligger nede i det høyre hjørnet og tygger drøv. Det er ikke et hvilket som helst dyr, det er en dåhjort. Og ettersom jeg bare har sett ville dådyr én gang i livet, nemlig på det bornholmske Stejlebjerg, syntes jeg det var snodig å finne en dåhjort på den vesle gressflekken som omgis av E6, Sandstuveien, Østerliveien og Østerli terrasse. Ganske trangt til et revir å være, når utbyggeren Bonum attpåtil skal slenge opp en haug med nietasjes blokker.

Dåhjort en klovdyrart i hjortefamilien og i Norge finnes det én eneste vill stamme, nemlig på øya Hankø i Østfold, i følge Norsk Hjortesenter. Det skal enkelte ganger ha blitt observert enkeltindivider øst for Glomma, men disse er trolig rømt fra viltoppdrett. Så hva gjør denne dåhjorten i Sandstuveien 57? Har den svømt fra Hankø og tatt toget fra Fredrikstad? Eller kanskje den har haiket på riksvei 117 og fått sitte på inn til Manglerud? Vil det bli lov å ha hjortedyr som husdyr der, mon tro? For å få svar på dette, sendte jeg en e-post til SJ-arkitekter som har laget prospektet og som skryter på nettstedet sitt at de leverer høy faglig kompetanse. Jeg spurte om de kunne forklare sammenhengen mellom dåhjorten og Sandstuveien 57. Jeg fikk ikke svar. Kanskje like greit.

Men det er klart, når du skal forsøke å selge høyblokker kloss inntil Norges tettest trafikkerte motorvei, er du nødt til å sukre pillen. Ja, ikke bare sukre den kanskje, men drukne den i glasur. Da er dåhjorten fin å bruke, men det er altså ikke annet enn dikt og forbannet løgn. Det finnes ingen dåhjort i Sandstuveien 57 og det kommer heller aldri til å finnes noen dåhjort i Sandstuveien 57.

Dette er ikke annet enn lureri. Forbrukerombudet uttaler at det er et skjønnsspørsmål når bildemanipulering bryter med markedsføringsloven, men at det er svært uheldig om bildene blir endret såpass drastisk at det vesentlig endrer forbrukers oppfatning av boligen. Markedsføringsloven sier: Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Bonum og SJ arkitekter er ikke alene om å fare med dikt og forbannet løgn.

Aston Martin DB5 diskret parkert på Bogerud

Se nøye på det andre bildet, det er fra et prospekt på Bogerud. Det bildet røper en hemmelighet de færreste har vært klar over. I en av garasjene står en Aston Martin DB5 og det er bilen som James Bond kjørte i filmene Goldfinger, Thunderball, GoldenEye og Skyfall! Hvem skulle vel tro at selveste Agent 007 bor på Bogerud, men det gjør han altså. Spørsmålet er bare, hvem av dem? Roger Moore kan det ikke være, for han døde 23. mai i år. Det kan heller ikke være David Niven, for han døde 29. juli 1983. Ja, David Niven har også spilt James Bond, i filmen Casino Royale fra 1967, der han blant annet spilte mot Peter Sellers (som forøvrig også spilte James Bond i den samme filmen, men det er en annen historie), Ursula Andress og Orson Welles. Men ellers kan det være hvem som helst av Sean Connery, Georg Lazenby, Timothy Dalton, Pierce Brosnan og Daniel Craig. Jeg har visst om dette en stund og har frekventert Bogerud ganske ofte i håp om å få et glimt av en eller annen av James Bond. Jeg har handlet dagligvarer der, jeg har reist med både buss og t-bane, men jeg har ikke sett James Bond noe sted. Selv ikke på hagesenteret har jeg funnet ham. Hvilket har fått meg til å tro at han muligens bor her under cover. Bilen står forøvrig i en av de gamle garasjene på Bogerud, og da kan det være en tanke at den eies av den eldste James Bond, nemlig Sean Connery? Hvis det ikke bare skulle være dikt og forbannet løgn, da.

Viktigst av alt er det å ha et fancy navn, for det skal liksom fortelle noe om konseptet. Waldemars hage er et godt eksempel som ligger i Waldemar Thranes gate, men hvis du leter etter en hage, må du lete lenge. Waldemars hage er nemlig en gjeng høyblokker på tolv etasjer, og hagen er i hovedsak de små blomsterpottene i vinduskarmene. Trasopptunet er tietasjes blokker, mens et tun visselig er en plass som husene på en gård grupperer seg rundt. Pilestredet Park er det tidligere Rikshospitalet, og det har vel aldri vært mindre park enn det er i dag. Storotunet, der bare navnet er igjen etter at Storo gård ble revet i 1995. Krydderhagen, Gartnerboligen, Ensjølyst og lignende navn er ikke annet enn markedsføringtriks for å skjule at de egentlig selger høyblokker med trange leiligheter. Dikt og forbannet løgn, altså.

Utviklingen kommer sikkert til å fortsette. Snart kommer et prospekt hvor dinosaurer rusler mellom husveggene eller hvor batmobilen står parkert i oppkjørselen. Kanskje Ethan Hunt og Jason Bourne sitter på hver sin balkong og nipper til en cortado? Jeg mener, du kan aldri vite?

21. juni 2017: Motorsagmassakren

 

Massakrene er over for i år, stort sett. Hundretusener av liv har gått tapt uten at en eneste avis eller en eneste fjernsynskanal har brydd seg om det. I år som i fjor, som året før og året før der. Drapsmennene har plassert motorsagene på hylla og monstermaskinene i garasjen for denne gang og sier seg fornøyde med sine bidrag til artsutryddelsene i landet vårt.

Hver vår ruller morderne inn i skogene med sine sekshjulete drapsmaskiner, med feite dekk og boggiaksler. Trygt inne i sine roterende og nivellerende førerhytter sitter de barske gutta i ergonomiske stoler slik at ikke de onde gjerningene skal belaste rygg og skuldre unødig. God beinplass, høyderegulering og vibrasjonsdemping sørger for at ofrenes skjebne ikke blir påtrengende. Og når de trenger en pause fra massakren er det bare å hente en kald en fra den innebygde minibaren. Her måles det i kubikk og hver kubikk betyr penger og da spiller ikke livet til en nyfødt fugleunge en dritt. Et ekorn er ikke verdt en sur kongle. Reir og egg, gjøk og sisik, trost og stær går i samme kverna, for skal du lage en stor omelett, må du knekke en hel bråte egg.

Når massakrene er unnagjort, ligger landskapet øde tilbake. Flatehogsten har tatt ut hvert eneste tre, med unntak av de som var så tørre at de ikke kan brukes til tannpirkere en gang. Å velge ut enkelte trær som skal hugges for å la andre stå, er naturligvis helt umulig når du vet hva en sånn monstermaskin koster og hvor få år du har å avskrive den på. Da nytter det ikke med plukkhogst, da må det en real flatehogst til. En utrydning. Et folkemord. Da spiller det ingen rolle om selektiv hogst viser seg å ha bedre lønnsomhet enn snauhogst. Har gutta først vendt seg til å sitte i en førerhytte med stereoanlegg, mobiltelefon og minibar skal det mer enn ti ville hester å få dradd gutta ut i naturen. Det er volum som betyr noe, og da snakker vi ikke om stereoanlegget.

I skjærgården er det forbudt å gå i land der sjøfuglene hekker, og hvis noen hadde gått bananas med en bulldozer inne i et slikt område, valset over fugler og reir og egg, så ville båtfolket kastert vedkommende med den sløveste eggedeleren de fant og dumpet bulldozeren på det dypeste stedet i fjorden. For så innmari tjukk i hodet er det ikke mulig å være. Men så tjukk i hodet er det faktisk mulig å være, så lenge du holder deg til skogen. Ja, vi har båndtvang som hindrer en dvergpuddel å tråkke i tyttebærlyngen, men en seksakslet djevel som veier 25 tonn får gå berserk med lovens velsignelse. Nei, vi tillater ikke jakt i hekke- og yngleperiodene, med mindre du altså jakter med en seksakslete djevel. Da er det fritt fram.

Selv om skogeiere med et fnugg av intelligens lar være å hugge skogen om våren og sommeren, er det likevel mange som gjør det. Det norske lovverket har som tradisjon å forby og tillate på én gang, slik at alle tar feil samtidig som de har rett. I Naturmangfoldloven heter det i § 15 at «Ved enhver aktivitet skal unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi unngås. Likeledes skal unødig jaging av viltlevende dyr unngås.» Med dette skulle ethvert vettugt menneske tro at dyre- og fuglelivet var beskyttet, men paragrafen har flere avsnitt: «Bestemmelsene i første og annet ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6.» Og aktsomhetsparagrafen er rundt og jovialt formulert med et smutthull som sier at «Enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet.» Klar bane, med andre ord, så lenge du setter pengene foran dyrevelferd og –mangfold. Det er lett å hevde at du har gjort det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfodlet. Og det er lett å forklare at du trenger mye pæng for å betale en seksakslet John Deere, for de koster så mye at importøren ikke engang tør fortelle hva de koster. Da er det dyrt, da. Men en brukt kan fort få for så lite som fire millioner kroner. Da er det klart at hver kubikkmeter teller, og en gjøkunge kan du ikke betale med.

Lovens formålsparagraf sier at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden,» og er akkurat som en strikk.

Skogen er hjem for mange tusen arter, og ikke bare fugler. Skogene våre huser 60 % av alle kjente arter i Norge, sopp, planter og dyr som ikke kan bo andre steder. Når motorsagmassakrene setter i gang, mistrives mange arter og får store problemer med å overleve. Det hjelper ikke å plante nye grantrær som i en dansk juletreskog, for gammelskogen er mange ganger så artsrik som plantasjeskogen. Ingen liker rekkene med jevngamle grantrær. Dyr, fugler, planter og sopp foretrekker gammelskogen, der trærne varierer i alder, type og høyde. Danske juletreplantasjer er praktisk talt ribbet for alt liv, og du må kanskje være skogbruker for å finne noe vakkert og meningsfullt i dette? Fugler som har reir på bakken og i trærne er sjanseløse. Hver tredje fugleart i Norge er truet, og den viktigste årsaken er at de mister gode plasser for næringssøk og hekking. Men likevel er ikke skogbrukerne fornøyde, for mange av dem fortsetter sine årlige motorsagmassakrer!

Så, hvor fattige kan vi egentlig bli i Norge? Hvor vanskelig kan det egentlig være å forby all hogst fra april og ut august? Det kan jo være noe å tenke på, neste gang du krysser en flatehogst i Oslomarka.

Hvis du ser en ukjent fugl neste gang du er i skogen, se ekstra godt etter. Det kan være siste gang du ser den.

1. mars 2017: Flytt 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Har du noen gang kjørt nordover gjennom Groruddalen om morgenen, så vet du at det er en nesten herlig opplevelse å kjøre mot køen. Samme hvilken av de tre motorveiene du velger. Innover står bilene i to og tre felter i stampe, folk slurekjører, mistrives og køen løser seg ikke opp før du er kommet til Kløfta. Bare forbi Karihaugen kjører i gjennomsnitt nær femti tusen biler forbi hver eneste dag hele året. Hverdager, lørdager, søndager, påske og juleuka. Og kjører du hjemover om ettermiddagen er bildet snudd. Da står køen og stamper ut av byen, like sakte som den stampet inn.

Noe mindre samfunnsnyttig enn bilkø finnes ikke. Joda, du kan drikke kaffe og høre på radio der du sitter, men jeg tror ikke noen ville velge dette frivillig hvis de fikk sjansen til å gjøre noe annet. Men der sitter folk, altså. I hver sin bil. I gjennomsnitt tilbringer oslobilførere 145 timer i kø hvert år, i tillegg til den normale reisetiden. Nesten fire hele arbeidsuker. De må jo levere og hente i barnehage og på skolen og så skal de på jobb og mange har ikke annet valg enn å svelge den bitre pille, hver bidige dag. Og det er lenge til de blir pensjonister.

Så når Regjeringen har bestemt seg for å flytte 630 statlige arbeidsplasser ut av Oslo, er det egentlig en ganske dårlig idé. Når Bodø, Hamar, Harstad, Kristiansund, Leikanger, Lillehammer, Tromsø, Tynset og Vadsø skal få nye arbeidsplasser, så løses jo egentlig bare noen ytterst få problemer. Meningen er å desentralisere og spre makt og skape kompetansearbeidsplasser utenfor hovedstaden, men det forutsetter at mye av kompetansen blir med på flyttelasset. Det er det slett ikke sikkert at den gjør, og da må de bygge opp kompetansen fra grunnen av. Marinen forsøkte sånn flytting til Sortland, og det gikk ikke bra. Ikke i det hele tatt. Det var en gedigen fiasko, faktisk. Folk nektet å flytte og ble i stedet satt til å pendle halvannen dag hver vei, og da var det plutselig bare to dager igjen av arbeidsuka. Det blir ikke mye forsvarsevne av å ha kompetansepersonene på pendlefly- og busser mesteparten av uka, og de kunne ikke akkurat be russerne komme mellom lunsj tirsdag og torsdag? Nei, det er ikke sikkert at et regneark er den beste måten å planlegge på, for selv om tallene går opp, er det ikke sikkert at menneskene gjør det. Men sånn går det, når det blir for mange blåruss som bestemmer.

Når det er sagt vil jeg likevel forsvare utflytting av arbeidsplasser. Ja, ikke bare de 630 som regjeringen har foreslått, men det hundredobbelte! La oss ta i så det monner! La oss flytte 63 000 arbeidsplasser ut av Oslo!

Men med å flytte arbeidsplassene ut av Oslo, mener jeg ikke til slike steder som regjeringen har foreslått. Absolutt ikke, for hvem har vel lyst til å flytte til Bodø, Harstad eller Vadsø bare fordi jobben gjør det? Ærlig talt. Nei, jeg mener vi skal flytte arbeidsplassene til steder som Algarheim, Bjørkelangen, Fetsund, Gan, Harestua, Heggedal, Norderhov, Norkisa, Roa, Rælingen, Sylling, Sørumsand og Ytre Enebakk. Til bygdene like utenfor Oslos bygrenser. Der de folka bor, de som kjører inn til Oslo hver bidige dag for å jobbe. Når vi flytter jobbene til der folk bor, trenger de ikke kaste bort livene sine i bilkø. Og ikke kommer de inn til byen vår for å forurense heller, det være seg om de kjører dieselbil eller bare en gammeldags elbil med piggdekk som lager og virvler opp svevestøv.

Bare tenk hvilken tjeneste vi gjør alle dem som kan rusle bedagelig til jobb i stedet for å sitte i ørkesløs bilkø? Slik at de kan ha god tid i barnehagen om morgenen og få samme luksus om ettermiddagen? De kan rekke å lese avisen ferdig og ta seg en ekstra kopp kaffe om morgenen. Sove litt lenger. Tenk hvor mange fordeler det vil være ved å slippe å reise inn til Oslo hver dag! Og bare tenk hvor miljøvennlig det vil være? Ikke nok med at det vil forsvinne titusentalls biler fra veiene, men de som er igjen vil få god plass og kan effektivt komme fram til dit de skal. Ja, det vil være så miljøvennlig at vi kan inndra hver eneste elbilfordel på røde rappet.

Ved å redusere transportbehovet på denne måten kan vi bruke veiene i begge retninger samtidig, og ikke sånn som i dag hvor vi bruker dem i én retning om gangen. Inn til Oslo om morgenen og ut av Oslo om ettermiddagen. Nei, noen kan reise ut av Oslo om morgenen og inn om ettermiddagen. Og siden vi allerede har tatt de enorme investeringene som det var å bygge disse enorme veiene, trenger vi ikke bygge dem ut ytterligere fordi kapasiteten dobles nærmest automatisk. Og slik kan vi spare de førti milliardene som E18-utbyggingen er anslått å koste i første omgang. Og så kan vi bruke de førti milliardene til noe fornuftig. Jeg vil for eksempel tro at vi kan få temmelig mye lokk over E6 i Groruddalen for de førti milliardene, og det er langt bedre bruk av pengene enn å bygge en enda større vei som ikke gjør noe annet enn å øke størrelsen på køene. I stedet for enda mer trafikk, kan vi legge boligtomter oppå groruddalslokket og bygge boliger der folk faktisk kan leve og ikke bare bo.

Men ikke nok med at vi kan få et lokk over E6 i Groruddalen. Denne ideen vil også skape mange nye arbeidsplasser utenfor Oslo, for i det øyeblikket vi flytter et par tusen statlige arbeidsplasser til Sørumsand, blir det plutselig behov for en rekke nye servicetilbud på Sørumsand. Folk skal ut for å kjøpe en ordentlig cortado, og det får du ikke på Sørumsand i dag. Da trengs det en kaffebar eller tre. Kanskje det trengs et nytt legekontor også? En bokhandel? En dagligvarehandel? Et par klesbutikker? En sportsbutikk? En sykkelreparatør? Det ene drar det andre med seg og snart vil Sørumsand blomstre opp og det vil gå an å leve der uten å måtte reise inn til Oslo.

Det er det jeg mener med å flytte ut statlige arbeidsplasser. Vi må flytte dem dit det er noe vits i å flytte dem, slik at kompetansen ikke forsvinner. Jeg vet selv hva jeg ville ha gjort hvis arbeidsplassen min skulle bli flyttet til Vadsø. Jeg ville blitt naver med verdens beste samvittighet.