22. mai 2019: Ekspedisjon i de dype byskogene

Her om dagen bega jeg meg inn i en av de dype byskogene, nedover i en dyp dal der en elv vekselvis slynger seg i svinger og kaster seg utfor stup og ned i bunnløse juv. Tunge trær lener seg over elven, og en smal vei, som brukes av de innfødt, snirkler seg rundt trestammene.

Jeg var ikke alene. Jeg hadde med meg en erfaren utforsker, et barnebarn på halvannet år. Det var ikke noe som gikk henne hus forbi, hun fikk med seg de minste detaljer og gjorde meg høflig oppmerksom på det forunderligste. En halvannenåring har naturligvis et begrenset ordforråd, eller det kan virke sånn, i begynnelsen. Når hun sa «deie» til alt hun pekte på, så var det ikke fordi alt var likt eller det samme. Nei, når jeg hørte nøyere etter, var det forskjell på uttalen. Hun kunne legge trykk på den første e-en, og da betød det «stein.» La hun trykk på den siste e-en, betød det «kaste steiner.» La hun trykk på i-en, betød det at hun hadde oppdaget en sjelden plante som vi straks måtte undersøke. La hun trykk på den første e-en og i-en, betød det at vi skulle spise rosinboller. Disse ordene kombinerte hun med fingerspråket, for blant annet å forklare hvor vi skulle kaste steiner, eller hvor posen med rosinboller befant seg. Rosinbolleposer lar seg nemlig ikke skjule, uansett hvor mye du prøver. Halvannetåringer har både superhørsel og røntgensyn, og hører den minste rasling i papiret og ser tvers gjennom alle gjemmesteder.  Les hele innlegget...

6. juni 2018: La Alna leve

Så har skandalen skjedd igjen. Alnaelva har blitt utsatt for grov mishandling etter at det ble sluppet ut enorme mengder fyringsolje fra Sporveiens anlegg i Vårveien. Oljen fant veien via overvannsanlegget, ned til Alna og deretter ut til Sørenga hvor badelivet fikk en brå slutt.

Alnaelva ved Brynsfossen.

Brannvesenet har hentet opp 35 000 liter og anslår at den totale mengden var 50 000 liter. Sporveiene på sin side mener mengden bare var 20 000 liter. Uansett, det er en misgjerning som ikke kan gå ustraffet hen, men det får bli opp til rette myndigheter å beslutte hva som skal skje med de ansvarlige. Utslippet i Alnaelva kom på det verst tenkelige tidspunkt for dyrelivet i fjorden, og om det bare var et uhell, må det likevel få følger.

Det er ikke akkurat første gangen Alna utsettes for miljøskandaler. Da de store lekkasjene i Romeriksporten ble oppdaget i 1997 sank vannstanden i Lutvann og Nordre Puttjern dramatisk. I løpet av høsten samme år ble det forsøkt å tette lekkasjene med tetningsmaterialet Rhoca-Gil, men arbeidet fikk en bråstopp da det ble kjent at middelet medførte utslipp av det kreftfremkallende stoffet akrylamid. Byggherren NSB Gardermobanen var ikke på det tidspunktet kjent med at bruken av stoffet kunne føre til giftige utslipp av uakseptabelt omfang. Spillvannet fra tunnelen rant ut i Alna ved Bryn. Var det noe Alnaelva ikke trengte, så var det slike utslipp. At elven allerede var temmelig forurenset, var naturligvis ingen formildende omstendighet. Arbeidet med tunnelen ble midlertidig stoppet og kort tid etter ble det etablert et renseanlegg for å rense tunnelvannet for akrylamid. Siden 1997 har det vært forbudt å bruke tetningsstoffer som inneholder mer enn én prosent akrylamid, og i 2012 vedtok EU-landene at grensen skulle være null komma én prosent.

Alnaelva utsettes ikke bare for forurensingsskandaler i denne størrelsesorden. Vel så viktige er de mange små som samlet utgjør et formidabelt trykk på et sårbart miljø. Vinteren 2009 brøytet for eksempel Continental snøen fra parkeringsplassen sin ut mot bredden til Alna, og du trenger ikke være rakettkirurg for å finne ut hva som skjedde med søpla da våren kom. Jeg tror Continental bare fikk smekk på fingeren og fy i ansiktet fra kommunen, men jeg kjøpte Michelindekk sommeren det året, sånn at det i hvert fall skulle ha kostet Continental noe å grise til Alna.

Bystyret har gjentatte ganger vedtatt flyktige løfter, der de har hevdet at Alna miljøpark skal få samme betydning for Groruddalen som Akerselva har hatt for sentrumsbydelene. En plan for Alna ble vedtatt i 1990, og den planen ligger sannsynligvis i en eller annen kommunal skuff og støver ned. Det var muligens derfor Byrådet i 2012 lanserte enda en kommunedelplan der målet var å gjenåpne og miljøoppdatere Alna innen 2020. Det er bare halvannet år til, det – så vi kan kanskje trygt regne med at også denne planen finner vei til en kommunal skuff hvor den skal støve ned. Og så, om nye tjue år står en ennå ukjent byutviklingsbyråd fram og forteller om de framtidige planene for Alnaelva.

Hadde miljøskandaler som dette skjedd i Akerselva, ville Statsadvokaten klint til med bøter i millionklassen og inndragning av overskudd. Vann- og avløpsetaten fikk tre millioner kroner i bot i 2012 da den slapp ut seks tusen liter klor og i praksis desinfiserte hele elva. Hvilken straff fikk NSB Gardermoen? Smekk på fingeren og fy i ansiktet? Hva skal skje med Sporveien nå? Skal de også få smekk på fingeren og fy i ansiktet? Eller skal Statsadvokaten vise hvem som er sjef? At Alnaelva er like viktig som Akerselva? Det er nemlig ikke nok at Sporveien rydder opp etter seg, det må svi skikkelig, slik at de lærer til en annen gang. Pengene må øremerkes opprustning av Alnaelva, akkurat slik bøter gitt i forbindelse med forurensing av Akerselva øremerkes opprusting av Akerselva. Pengene kan ikke gå inn i det store, byråkratiske sluket. Alnaelva trenger hjelp, særlig hvis vi skal oppnå de målene som kommunedelplanen fra 2012 har satt.

Lokalbefolkningen har slåss for Alnaelva i flere årtier, men i byområder vil utviklingen vesentlig avhengig av bidragene fra næringslivet og samfunnets investeringer. Å slåss for nærmiljøet er å få samfunnet til å velge de løsningene som utløser de lokale verdiene som finnes – til glede for befolkningen og næringslivet. Jeg gikk flere ganger langs Akerselva før den ble åpnet, jeg klatret over gjerder og ble jaget av iltre vakthunder. Mange sa at det ikke var håp for Akerselva, men gå turen fra Oset og ned til Løkka i dag, så ser du hvor inne i granskogen feil kritikerne har tatt. Alnaelva kan bli en smilerynke på samme måte, et utgangpunkt for utviklingen i Groruddalen og ikke et sluttpunkt. Hvis vi begynner med elva vil vi få en helt annen by enn om den må tilpasset det som er igjen. Det finnes ikke ett menneske som angrer på utviklingen av Akerselva, og det vil ikke finnes noen som vil mislike en utvikling av Groruddalen der Alnaelva er premissgiver.

Underlig nok ble Park- og idrettsvesenet og Plan- og bygningsetaten de største motkreftene da utviklingen av planene for Alna begynte. Bydelspolitikerne reagerte kraftig da Park- og idrett prøvde å diktere at Alna Miljøpark skulle være et skjøtselsområde underlagt etaten og ikke et byutviklingselement. Plan- og bygning brukte elementære hersketeknikker for å svekke saken og hadde for vane å omtale elva som Alnabekken og ikke som Alnaelva. «Vi kan da ikke bry oss om en liten bekk,« var mantraet. Heldigvis gikk utviklingen videre, folk tok fornuften fangen og kommunen har vedtatt et byøkologisk program. Ta en tur over hengebrua i Svartdalen, så ser du hvem som fikk rett.

Den største tabben Alnaelva har gjort, er å ligge øst for Akerselva.

12. august 2015: En foss og dens kunstner

For omtrent tjue år siden var jeg med da Bydel Helsfyr Sinsen og forskjellige beboerforeninger begynte å snakke om Alna Miljøpark. Vi kunne skjele til arbeidet som ble gjort langs Akerselva og hadde store ambisjoner på Alnas vegne, for alle visste at vann gir liv og muligheter.

I dag, når jeg har vært på møter i sentrum, går jeg gjerne hele hjem igjen. Byen vår er ikke fryktelig stor, og trekker jeg fra den tiden jeg likevel må bruke på kollektive transportmidler, tar det meg drøyt tjue minutter ekstra å komme hjem. Men da har jeg fått med meg en vandring gjennom Svartdalen langs Alna på kjøpet, ofte kombinert med tilfeldige møter og løse tankesprang.

Ta Alna på alvor
Det kan være vanskelig å forstå hvor utilgjengelig både Akerselva og Alna en gang har vært, når du i dag går langs disse blå smilebåndene. Men jeg husker godt alle gjerdene jeg klatret over de første gangene jeg bega meg på vandring elvelangs, og jeg husker særlig godt vaktbikkjene som nesten klarte å ta meg igjen. Det skulle mer enn noen skarve piggtrådgjerder til å stoppe utforskertrangen.

Fortsatt er det sånn at Akerselva leder an i utviklingen, ikke minst fordi flere penger finner veien dit. For eksempel, når en bedrift på én eller annen måte forurenser, blir den saftig bøtelagt og pengene er øremerket Akerselva. Så ikke i Alna. Da tunnelen til Gardermobanen ble bygget, slapp de ut store mengder av giftstoffet akrylamid, som drepte alt liv i elven fra tunnelinnslaget, helt ned til utløpet og et godt stykke ut i fjorden. Ikke en krone fant den gangen veien til Alna, selv om det finnes en rekke gode formål å bruke øremerkede midler til. Nei, slike uhell er langt mer hendelige langs denne elven.

En kunstner og hans foss
Selv om jeg riktignok mener våre politikere underbudsjetterer Alna, misbruker de mulighetene som elva gir og at bør utvise langt mer handlekraft, er det egentlig livet rundt Nygårdsfossen denne Onsdagspihlsen skal handle om.

En dag jeg var på vei hjem traff jeg nemlig på Oddmund Raudberget, en norsk tegner, maler og billedhugger som ble født i Stadsbygd i Rissa. Allerede som femåring begynte han å tegne portretter. Han er utdannet fra Statens kunstakademi og Kunstakademiet i København, men har også gått i steinhoggerlære ved Nidarosdomen. Oddmund er representert på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i tillegg til en lang rekke offentlige og private samlinger. Han karakteriseres som en av Norges største nålevende klassisk-realistiske kunstnere. Du kan se hestestatuen «Traverhest» fra 1981 på Bjerkebanen, og en annen i hjembygda hans. Statuen på Bjerkebanen er kanskje hans mest kjente monument. Ved Nygårdsfossen stod Oddmund Raudberget og malte, og det var nettopp realiseringen av Alnaparken som gjorde det mulig for ham å komme fram til motivet og dermed la fossen få sin vesle plass i bildekunsten.

Kjenner du Nygårdsfossen?
Svartdalen er fortsatt ukjent for mange osloborgere, men jo flere som lærer seg Alna å kjenne, jo fortere vil utviklingen langs elva gå. Brynsfossen tør være kjent for mange, for den kan du se både fra t-banen og toget, men Nygårdsfossen må du forflytte deg rent fysisk for å oppleve. For opplevelse er det, der den kaster seg ned i et trangt gjel, og særlig i vårløsningen eller etter regnbyger er den vill og vakker. Personlig har jeg størst sans for å oppleve villskapen i fossen fra hengebroa, et ganske utypisk element på turveiene i byen vår.

Da jeg traff Oddmund Raudberget hadde han ennå ikke malt bildet ferdig, men det synes tydelig at Nygård fabrikker trer fram. Vannkraften i fossen ble tidlig tatt i bruk og i følge historien har det vært flere forskjellige virksomheter knyttet til Nygårdsfossen. Trolig sto det en sagmølle her allerede på 1500-tallet, på 1800-tallet skal det ha vært en kornmølle her, senere både en kornmølle og en hesteskosømfabrikk. Den røde mursteinsbygningen som troner over fossen i dag, skal være bygget på begynnelsen av 1900-tallet. Du kjenner bygningen lett igjen på den høye fabrikkpipen, men skal jeg være helt ærlig, kjenner jeg meg ikke helt sikker på hvor lenge pipen og fabrikken vil bestå.

Nygårdsfossen har naturlig nok navnet sitt fra gården «Nygaard» som lå øverst oppe på kollen der høyblokkene nå har funnet sin plass. Høyblokker som for øvrig er forbløffende usynlige nede fra elva. Gården har også gitt navn til Nygaard Teglverk. Teglverket framsto nok både barskt og spennende for ungene som vokste opp på Etterstadsletta, og mange ble vist tilliten å være ølbærere for de kraftige teglverksarbeiderne. Bokkøl og bayer ble hentet fra butikken «Gerda» som virkelig fikk oppsving på ølsalget i sommersesongen, da virksomheten på teglverket var på det mest hektiske. Nygaard Teglverk ble flammenes rov i 1969, men verre var det med kruttmølla. Der skal flere mennesker ha blitt drept ved en eksplosjon i 1850, men livet måtte gå videre og bare fire måneder senere var produksjonen i gang igjen.

Slik er det å gå langs Alna. Du finner gjerne noen å prate med, og du finner alltid noe som gjør deg nysgjerrig. For de mest nysgjerrige anbefaler jeg boka «Alna» av Karsten Sølve Nilsen. Den ble utgitt i 2005, men er fortsatt i salg og like aktuell som den gang. Sigurd Senje skrev også en bok om Alna, men den må du nok på antikvariat eller loppemarked for å finne i dag.

22. oktober 2014: I Norge, akkurat som i Danmark, renner vannet nedover

Jeg tror ikke det er så mange som vet at Gudenå er Danmarks lengste elv, 158 kilometer lang. Den begynner sin reise til havet ved Tinnet Krat vest for Horsens, renner nordover gjennom Himmelbjergsjøene og munner ut i Kattegat en mil øst for Randers.

Av Himmelbjergsjøene er det Mossø den først renner ut i, og en gang før 1172 grunnla benediktinerordenen et munkekloster her, Voer Kloster. Plasseringen var ikke på noen måte tilfeldig. Stedet lå øde til – vel, det gjør det på en måte fortsatt – jordbrukslandskapet var rikt og variert, Gudenåen ga ferskvann og Mossø var stinn av fisk.

Det eneste problemet var at Gudenå slynget seg i sirlige meandersvinger under den åsen som i dag heter Sukkertoppen, 108 meter over havet. Og disse svingene var i veien for en effektiv utnyttelse av arealet til landbruk, men munkene visste råd. De tok spadene sine fatt og håndgravde en tretten hundre meter lang kanal helt inntil åsen og fikk på den måten ledet elven unna samtidig som jordbruksarealet ble betydelig øket.

De var så geniale at de til og med regnet ut hvor lang kanalen måtte være for å gi et tilfredsstillende stort vannfall ved utløpet til Mossø, der de anla en mølle. Stedet heter fortsatt Klostermølle og helt fram til 1974 har det vært en eller annen form for industri her. Senest et tresliperi med produksjon av papp.

Det er litt over åtte hundre år siden Klosterkanalen ble anlagt, og vannet renner fortsatt nedover uten å gjøre noe stort nummer av det. Klart det er flom av og til og tørke andre ganger, men Danmarks største elv gjør ikke noe vesen ut av det. Den bare renner langs samme trestokkene i kanalveggene i dag som den gang og er ikke til bryderi for noen.

Hva kan vi lære av det?

Det aller viktigste vi kan lære av de gamle benediktinermunkene er at vann renner nedover. Så kan vi lære at det er smart å være lat, selv om det helt sikkert var et slit å grave tretten hundre meter kanal for håndkraft. Men da kanalen omsider lå der rant elven pyntelig ned til møllen i århundre etter århundre og ga etterlengtet kraft til nyttige og nødvendige oppgaver.

Her hjemme har vi fått det for oss at vann renner oppover. Alnabruterminalen trenger mer plass og da kommer en gjenåpning av Alneelva i konflikt med arealbehovet. For å skape en illusjon av at elva gjenåpnes skal vi pumpe vannet opp til en nyanlagt dam på et høyere nivå på Alfasetmorenen, for deretter å la det renne tilbake i motsatt retning. Bård Folke Fredriksen innrømmer at det ikke er ideelt å pumpe Alnaelva, og akkurat det er det vanskelig å være uenig med ham i.

Et alternativt forslag har vært å gjenåpne elva gjennom den såkalte NRF-tomta, men dette har blitt skrinlagt fordi det – etter sigende – er miljøfiendtlig. Det vil kreve ett hundre tusen lastebillass å fjerne jordmassene har noen regnet ut. Jeg er usikker på hvordan munkene i Voer Kloster regnet, men hvis de regnet på samme måte, ville de helt sikkert ikke ha gravd den kanalen for å flytte Gudenåen. Trolig regnet de på en annen måte. Trolig var de i stand til å tenke framover i tid og kom fram til at bestrebelsene var bryet verdt. For hvis vi fordeler innsatsen over åtte hundre år, blir det ikke så veldig store bestrebelser per år. Og, ikke å forglemme, Gudenåen kommer til å renne i sitt nye løp i minst åtte hundre år til, så det er vel grunn til å se på investeringen i et par tusen års perspektiv. Minst.

Hva om vi tar denne tankegangen med oss til Alna og Alnabruterminalen? På den ene siden kan vi kjøre bort ett hundre tusen lass med jord og dermed få en løsning som er holdbar til, la oss for eksempel si år 3535. Uten særlig vedlikehold, ettersom vannet også i Norge renner nedover av seg selv. Men det synes Oslos politikere altså er en dårlig løsning.

Da mye heller velge en «smartere» løsning, nemlig å pumpe vannet oppover.

Jeg er ingen pumpe-ekspert, men jeg vil anta at den pumpa kommer til å gå i stykker uhorvelig mange ganger før år 3535. Jeg har til gode å se et akkumulert vedlikeholdsbudsjett for de neste hundre, enn si tusen år. Dessuten kommer den til å bli nedslitt og må byttes en uhorvelig mange ganger også. Hvis vi sier hver pumpe holder i 25 år, må den byttes ut hele 60 ganger fram mot år 3535. Jeg vet ikke hva 60 sånne pumper koster, men det er sikkert en hel del. Det kommer til å bli noen artige budsjettforhandlinger i århundrene som kommer. Jeg er heller ingen miljø-ekspert, men jeg er overbevist om at strømforbruket til pumpeløsningen kommer til å overgå fraktingen av jordlassene uhorvelig mange ganger før år 3535. Og hvem vet hva som skjer med strømprisene om noen hundre år? At byrådet mener frakting av masse er miljømessig uheldig, beviser bare hvor kortsiktig de tenker. Knapt nok så langt nesa rekker. Jeg er heller ingen ekspert i subtraksjon, men når en flytting av Alna er stipulert til 100 millioner kroner og en pumpeløsning til 215 millioner kroner, ser det ut for meg til at det er 115 millioner kroner å spare. I hvert fall slik jeg lærte å regne på folkeskolen. Men det er jo så mange år siden jeg gikk på folkeskolen, så de har kanskje begynt å regne subtraksjon på en annen måte i dag.

Og hvis vi tenker litt framover, ikke nødvendigvis til år 3535, men til et tidspunkt der ingen av oss som lever i dag lever lenger. La oss si år 2525. Om 511 år. Da kommer den pumpa til å gå i stykker for gudene måtte vite hvilken gang, og folk i Oslo kommer til å spørre seg selv; hvem var de idiotene som vedtok at elva skulle pumpes oppover? Forsto de ikke at vann renner nedover helt av seg selv? Hadde de ikke hørt om tyngdekraften? Kunne de ikke lært av benediktinermunkene på Voer i Danmark?

Og heldigvis vil ingen av oss være der til å måtte svare for oss.

Bildet: Dette er Gudenå i Kloster Kanal.Legg merke til vannet. Det renner helt av seg selv, uten hjelp fra pumpe.