3. mars 2021: Den delte byen

Tradisjonelt har Oslo vært delt mellom øst og vest, og skillelinja gikk langs Akerselva. «Kristiania var ikke én by. Østkant og vestkant, innflyttere og byfolk, hedninger og troende dannet egne byer, atskilt,» skrev forfatteren Nils Collet Vogt i 1904. Det har gått mer enn hundre år siden den gang og mye er ved det samme. «Den delte byen» var tittelen på bind 4 av Cappelens «Oslo bys historie» fra 2000.

Beste vestkant var der de innflytelsesrike og velstående bosatte seg. Kammerherrene, advokatene, medisinerne, disponentene, konsulene, grossererne, redaktørene, embetsmennene og direktørene dannet nettverk som tilgodeså vestkanten foran østkanten. Tettheten av innflytelsesrike personer er fortsatt høyest på vestkanten. Boka «Kampen om Jordal» av Ivar Johnsen (2020) forteller om hvordan den politiske elite på begge fløyer gjennom mange årtier hensynsløst har brukt idretten på østkanten for å skaffe seg makt, for så å gi blaffen i alt de lovet straks taburettene var sikret. Les hele innlegget...

9 desember 2020: La Kristiania teglverk blomstre!

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men personlig har jeg et inntrykk av at bygninger i Oslo som ikke blir tillatt revet fordi eieren ønsker det, har det med å stå til de detter ned av seg selv, eller at de plutselig begynner å brenne. Uten å ha et fnugg av bevis for uvettig omgang med fyrstikker tenker jeg på Ulven gård, arbeiderboligene på Fyrstikkfabrikken, sperrestua på Sarabråten, lagerskurene ved Oslo S og Timms reperbane. Hver gang jeg går forbi Kristiania teglverk på vei til toget, får jeg den samme følelsen: Når kommer dette huset til å brenne? I morgen? Les hele innlegget...

12. august 2015: En foss og dens kunstner

For omtrent tjue år siden var jeg med da Bydel Helsfyr Sinsen og forskjellige beboerforeninger begynte å snakke om Alna Miljøpark. Vi kunne skjele til arbeidet som ble gjort langs Akerselva og hadde store ambisjoner på Alnas vegne, for alle visste at vann gir liv og muligheter.

I dag, når jeg har vært på møter i sentrum, går jeg gjerne hele hjem igjen. Byen vår er ikke fryktelig stor, og trekker jeg fra den tiden jeg likevel må bruke på kollektive transportmidler, tar det meg drøyt tjue minutter ekstra å komme hjem. Men da har jeg fått med meg en vandring gjennom Svartdalen langs Alna på kjøpet, ofte kombinert med tilfeldige møter og løse tankesprang.

Ta Alna på alvor
Det kan være vanskelig å forstå hvor utilgjengelig både Akerselva og Alna en gang har vært, når du i dag går langs disse blå smilebåndene. Men jeg husker godt alle gjerdene jeg klatret over de første gangene jeg bega meg på vandring elvelangs, og jeg husker særlig godt vaktbikkjene som nesten klarte å ta meg igjen. Det skulle mer enn noen skarve piggtrådgjerder til å stoppe utforskertrangen.

Fortsatt er det sånn at Akerselva leder an i utviklingen, ikke minst fordi flere penger finner veien dit. For eksempel, når en bedrift på én eller annen måte forurenser, blir den saftig bøtelagt og pengene er øremerket Akerselva. Så ikke i Alna. Da tunnelen til Gardermobanen ble bygget, slapp de ut store mengder av giftstoffet akrylamid, som drepte alt liv i elven fra tunnelinnslaget, helt ned til utløpet og et godt stykke ut i fjorden. Ikke en krone fant den gangen veien til Alna, selv om det finnes en rekke gode formål å bruke øremerkede midler til. Nei, slike uhell er langt mer hendelige langs denne elven.

En kunstner og hans foss
Selv om jeg riktignok mener våre politikere underbudsjetterer Alna, misbruker de mulighetene som elva gir og at bør utvise langt mer handlekraft, er det egentlig livet rundt Nygårdsfossen denne Onsdagspihlsen skal handle om.

En dag jeg var på vei hjem traff jeg nemlig på Oddmund Raudberget, en norsk tegner, maler og billedhugger som ble født i Stadsbygd i Rissa. Allerede som femåring begynte han å tegne portretter. Han er utdannet fra Statens kunstakademi og Kunstakademiet i København, men har også gått i steinhoggerlære ved Nidarosdomen. Oddmund er representert på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i tillegg til en lang rekke offentlige og private samlinger. Han karakteriseres som en av Norges største nålevende klassisk-realistiske kunstnere. Du kan se hestestatuen «Traverhest» fra 1981 på Bjerkebanen, og en annen i hjembygda hans. Statuen på Bjerkebanen er kanskje hans mest kjente monument. Ved Nygårdsfossen stod Oddmund Raudberget og malte, og det var nettopp realiseringen av Alnaparken som gjorde det mulig for ham å komme fram til motivet og dermed la fossen få sin vesle plass i bildekunsten.

Kjenner du Nygårdsfossen?
Svartdalen er fortsatt ukjent for mange osloborgere, men jo flere som lærer seg Alna å kjenne, jo fortere vil utviklingen langs elva gå. Brynsfossen tør være kjent for mange, for den kan du se både fra t-banen og toget, men Nygårdsfossen må du forflytte deg rent fysisk for å oppleve. For opplevelse er det, der den kaster seg ned i et trangt gjel, og særlig i vårløsningen eller etter regnbyger er den vill og vakker. Personlig har jeg størst sans for å oppleve villskapen i fossen fra hengebroa, et ganske utypisk element på turveiene i byen vår.

Da jeg traff Oddmund Raudberget hadde han ennå ikke malt bildet ferdig, men det synes tydelig at Nygård fabrikker trer fram. Vannkraften i fossen ble tidlig tatt i bruk og i følge historien har det vært flere forskjellige virksomheter knyttet til Nygårdsfossen. Trolig sto det en sagmølle her allerede på 1500-tallet, på 1800-tallet skal det ha vært en kornmølle her, senere både en kornmølle og en hesteskosømfabrikk. Den røde mursteinsbygningen som troner over fossen i dag, skal være bygget på begynnelsen av 1900-tallet. Du kjenner bygningen lett igjen på den høye fabrikkpipen, men skal jeg være helt ærlig, kjenner jeg meg ikke helt sikker på hvor lenge pipen og fabrikken vil bestå.

Nygårdsfossen har naturlig nok navnet sitt fra gården «Nygaard» som lå øverst oppe på kollen der høyblokkene nå har funnet sin plass. Høyblokker som for øvrig er forbløffende usynlige nede fra elva. Gården har også gitt navn til Nygaard Teglverk. Teglverket framsto nok både barskt og spennende for ungene som vokste opp på Etterstadsletta, og mange ble vist tilliten å være ølbærere for de kraftige teglverksarbeiderne. Bokkøl og bayer ble hentet fra butikken «Gerda» som virkelig fikk oppsving på ølsalget i sommersesongen, da virksomheten på teglverket var på det mest hektiske. Nygaard Teglverk ble flammenes rov i 1969, men verre var det med kruttmølla. Der skal flere mennesker ha blitt drept ved en eksplosjon i 1850, men livet måtte gå videre og bare fire måneder senere var produksjonen i gang igjen.

Slik er det å gå langs Alna. Du finner gjerne noen å prate med, og du finner alltid noe som gjør deg nysgjerrig. For de mest nysgjerrige anbefaler jeg boka «Alna» av Karsten Sølve Nilsen. Den ble utgitt i 2005, men er fortsatt i salg og like aktuell som den gang. Sigurd Senje skrev også en bok om Alna, men den må du nok på antikvariat eller loppemarked for å finne i dag.