Stikkord: Arbeiderpartiet

13. november 2019: Groruddøler er kanonføde i klimakampen

Det nye byrådet har knapt fått satt seg sammen, før den første skandalen er et faktum. Byrådspartiene er enige om en såkalt plattform, og den er dårlig nytt for alle som bor i Groruddalen. Byrådspartiene har blitt enige om å skrote E6 Oslo Øst/Manglerudtunnelen, og heller bruke pengene på de viktige kollektivprosjektene. Det betyr samtidig farvel til halve Ulvenbyen fordi den forblir liggende i rød sone.

Omtrent slik har det sett ut i minst 25 år, og slik vil Byrådet at det skal fortsette å se ut.
Jeg beklager at internett ikke kan fremstille lukt, støv og støy,
noe som ville gitt et riktigere inntrykk av forholdene.

Støy- og luftforurensingen har vært et problem langs E6 siden før byråd for miljø- og samferdsel Lan Berg ble født. Ideen om en miljøtunnel ble lansert av Bryn Miljøforum i siste halvdel av nittitallet. Når byrådet nå svikter de titusenvis av mennesker som bor langs denne veien under påskudd av at Oslo skal bli en nullutslippsby i 2030, er det først og fremst mulig takket være en faneflukt av Arbeiderpartiet. At Miljøpartiet De Grønne er motstander av et veiprosjekt overrasker ingen, men at Raymond Johansen og hans kumpaner er så kåte på makt at de er villige til å ofre både mennesker, helse og miljø og valser over egne lokallag, kan minne om et politisk selvmordsforsøk. Les hele innlegget...

18. september 2019: Er folk på Grünerløkka mer verdt enn groruddøler?

Kommunevalget er over for denne gang og i maktens korridorer sitter Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne i disse dager for å skaffe seg styringsdyktig flertall og å fordele taburetter til de som fortjener det. I skrivende stund ser det ut til at enten Rødt eller Venstre blir tungen på vektskålen, men først skal det både hestehandles og svelges enkelte kameler.

Omtrent slik har det sett ut langs E6 de siste tretti årene.

6. september i år sa miljøbyråd Lan Marie Berg at venstresiden i 2015 overtok en by der anslagsvis 200 000 mennesker levde med farlig luft. Hun sa også at for å nå det store klimamålet om å kutte alle utslipp i Oslo innen 2030, så må vi slutte å bygge ut de store motorveiene inn til Oslo. Byråd for utvikling Hanna Marcussen sa til Nettavisen 16. juni i år at Manglerudtunnelen, kjent som E6 Oslo Øst, er virkelighetsfjern og at det er uaktuelt å bygge den. Statens vegvesens tellinger viser at opp mot 100 000 biler, lastebiler og busser kjører denne strekningen hver eneste dag året rundt. Rundt 12 000 av dem er vogntog. Prognosene peker oppover, og til nyttår skal utvidelsen av modulvegnettet ut på høring. Det betyr at vi kan få vogntog med over 25 meters lengde med 60 tonns lasteevne på langt flere veier enn i dag, og det blir desto mindre interessant å frakte gods på jernbane fordi man i større grad slipper omlasting. Ja, det kan bli et spørsmål om godstrafikk på tog i det hele tatt vil overleve. Modulvogntog er gode nyheter for møbelprodusentene, skogbruket og oppdrettsnæringen som kan kjøre fra punkt til punkt, men det er også gode nyheter for importører av matvarer, vaffeljern, mobiltelefoner og vin, som slipper kostbare og tidkrevende omlastinger. For alle som bor langs E6 Oslo Øst er det dårlig nytt, det er nemlig Norges pulsåre til Europa som går her. Les hele innlegget...

4. september 2019: Den natten jeg drømte jeg var sanndrømt

Muligens er jeg i overkant politisk engasjert når jeg drømmer om kommunevalg, men saken er i hvert fall den, at jeg natt til 20. juni i fjor drømte at jeg skulle stemme ved kommunevalget og hadde kommet meg ned til valglokalet på Bryn skole hvor jeg ble stående i avlukket og tvile på hva jeg skulle gjøre.

Foto: Oslo kommune/Sturlason

Jeg kikket meg rundt i alle hyllene, og kom til at jeg hadde 21 valgmuligheter. Det eneste partiet som ikke stilte liste, så vidt jeg kunne se, var Sofapartiet. Likevel kunne det hende de ble størst, men Sofapartiet har jeg aldri stemt på, akkurat som Kristelig Folkeparti. Men hvilket parti skulle jeg velge? FrP? Nei, de var jo i ferd med å ramle under sperregrensen selv om det ikke er noen sperregrense ved kommunevalg, så det ville nok være en bortkastet stemme. Senterpartiet? Nei, jeg kunne ikke slippe en gjeng ulvehatere løs i marka. Arbeiderpartiet eller Høyre? To alen av samme stykke. Det var som å ha bestemt seg for hvilken bil jeg skulle kjøpe, og så lure jeg på om jeg skulle ta den i blått eller rødt? Umulig å velge. Alliansen? Månen var en gul ost. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger? Den gjengen hadde jo bare ett punkt på partiprogrammet, og til og med der hadde de tunnelsyn. In your dreams. Venstre? Ikke etter at de gikk inn for proffboksing, det vil si systematisk og lovlig produksjon av hjerneskader. De har mer enn nok å gjøre på sykehusene som de har. Piratpartiet? Nei, jeg fant ikke kaptein Sabeltann på lista. Selvstendighetspartiet? Nei, de fikk klare seg alene. Miljøpartiet de grønne? Ja, kanskje det? Det var et parti jeg ikke hadde stemt på før, og kunne være en artig forandring, drømte jeg. Så jeg plukket med meg stemmeseddelen og tasset bort til valgurnen og la den oppi. Borgerplikten var utført. Les hele innlegget...

13. februar 2019: La Manglerudtunnelen bli valgkampsak!

I disse dager er det tjuefem år siden ideen om Manglerudtunnelen ble født, og allerede den gangen var støy- og luftforurensingen så stor at beboerne krevde at kommunen måtte gjøre noe. Prosjektet fikk etter hvert navnet «Operasjon Solside» fordi det pekte på alle de mulighetene som åpnet seg dersom tunnelen ble bygget.

… og verre skal det bli, hvis Arbeiderpartiet og MDG får det som de vil.

Tiden er ikke bare moden for Manglerudtunnelen, eller E6 Oslo Øst som prosjektet nå heter, den er overmoden. Den sterke trafikkveksten de siste femten årene har medført økt belastning på lokalmiljøet og gitt betydelig reduksjon i framkommeligheten, men det stopper ikke med det. Allerede i 1999 ble det besluttet at E6 og E18 skal ha felles trasé inn fra Vinterbro og inn til Oslo, slik at Mosseveien kan nedbygges. Det betyr, i rene ord, at all trafikk til og fra Oslo havn skal tvinges til å kjøre opp til Ryen og ned igjen. Ryen ligger 124 meter over havet, og i dag kjører om lag 10 000 trailere her hver eneste dag. Det tallet vil stige hvis Mosseveien nedbygges, så la oss si det blir 12 000 trailere, i snitt hver dag. Søndag, julaften og 17. mai. Men det stopper ikke der. Godstransport på tog er i ferd med å kollapse, containertransport på jernbane kan bli historie i løpet av 2019 i følge et brev fra NSB-sjef Geir Isaksen, LO, Posten, Spekter og flere jernbaneforeninger sendte samferdselsminister Jon Georg Dale 19. desember i fjor. Det betyr at minst tusen nye trailere skal inn på veiene, hver eneste dag, hele året. CO2-utslippet vil øke med 175 000 tonn, i tillegg til at vi får flere alvorlige veiulykker. Samtidig vokser den generelle trafikken kraftig. Mesteparten av dette skal forbi Abildsø, Ryen, Manglerud, Høyenhall, Bryn, Teisen og Ulven, fordi E6 er veien til og fra Europa. Når fisk fra nordvestlandet skal til Europa, blir den kjørt gjennom E6 Oslo Øst. Når fiskerne på nordvestlandet skal ha ny flatskjerm-TV i sjarken, blir den fraktet gjennom E6 Oslo Øst. Fisk, møbler, skruer, muttere, kaffetraktere, vaskemaskiner, joggesko, alt skal gjennom E6 Oslo Øst, den ene eller andre veien. Men boligmiljøet kan ikke ofres på transportens alter. Det har gått et kvart århundre med tomprat, nå må politikerne slutte med jabbingen og sette handling foran ord.

Etter krevende forhandlinger ble partene i Oslopakke 3 den 6. juni 2016 enige om en revidert avtale der det står at E6 Oslo Øst kan vente en byggestart i perioden 2023-27. Det er også prioritert i Nasjonal Transportplan. Det betød at den seriøse delen av planleggingen kunne begynne. Tusen på tusen av mennesker gledet seg over avgjørelsen.

Men 2. januar i år fikk Arbeiderpartiet kalde føtter! Hadde de våknet barbeinte i snøen etter tidenes fyllekule på nyttårsaften, eller hva feilte det dem? De hadde jo i sitt kommunevalgprogram for inneværende periode sagt at «Oslo Arbeiderparti vil arbeide for å realisere Manglerudtunnelen.» Det var reinspikka løgn, det altså? Partiets miljø-og samferdselspolitiske talsmann Andreas Halse sier det er fordi prosjektet blir dyrere og dyrere og større og større. Ja, det kan i hvert fall ikke de ungene som bor langs veien noe for! Men det er greit at titusenvis av mennesker skal bo og vokse opp ved det helvetet som den veien er, uten fnugg av utsikter til annet enn en stadig økende trafikkmengde som genererer støy og forurensing? Mener Arbeiderpartiet virkelig det? Vil Arbeiderpartiet mene det også etter at jernbanetrafikken har kollapset? Kan den miljøpolitiske talsmannen fortelle velgerne sine hvor skadelig miljøet skal få lov til å være og likevel være innafor i Arbeiderpartiets terminologi? Det kan være fint å få vite før valgkampen, slik at vi vet hvem vi ikke skal stemme på.

Leder i Oslo MDG Einar Wilhelmsen sa på et folkemøte arrangert av SV 29. januar i år at prosjektet har blitt for dyrt og at «de penga finnes ikke.» Der tar han feil. De pengene finnes og brukes i dag, men de tas fra et annet rom i lommeboka. Det rommet som heter at barn, eldre og syke får helseplager, sykdom eller for tidlig død. Det rommet som heter at biltrafikken i Oslo skal ned, men bare ikke når det gjelder tungtransport. Tungtransporten skal få lov til å fortsette å forurense og støye så mye den bare vil. Joda Wilhelmsen, pengene finnes. Du bruker de pengene i dag, og du vil likevel fortsette i uoverskuelig framtid å bruke penger på menneskers unødige lidelser og sykdom? Ta fram kalkulatoren du, og regn på dette i et litt lenger perspektiv. La oss si femti eller hundre år fram i tid. Hvor mye tror du at du har brukt på sykdom da? Finn det ut før valget, slik at vi vet hvem vi ikke skal stemme på. Men husk, barn, unger og syke folk betaler ikke bompenger. De finansierer ikke miljøskadene, men bilistene vil betale for tunnelen.

Arbeiderpartiet og MDG er i ferd med å si nei til noe som er svært viktig for titusenvis av mennesker. Det handler ikke om pengebruk, for disse menneskene har allerede betalt kostnadene i minst tretti år. De har betalt med helseplager og dårlig bomiljø og må snart få noe for pengene. Det hjelper ikke å bygge ny t-banetunnel, for tungtransporten kommer ikke til å kjøre der. Prosjektet handler om å legge forholdene til rette for import og eksport til Europa. Prosjektet handler om å gi innbyggerne langs den eksisterende traseen et bedre bomiljø. Prosjektet handler om å få bygget et sammenhengende, sikkert og attraktivt gang- og sykkelveinett. Prosjektet handler om å gi kollektivtrafikken bedre kapasitet og fremkommelighet. Og dette er Arbeiderpartiet og MDG motstandere av? Kan ikke Arbeiderpartiet lytte til sin egen BU-leder Kristin Sandaker i Østensjø bydel som går av dersom partiet hennes velger å svikte velgerne og løpe fra løftene sine? Der har dere i hvert fall én politiker med ryggrad. Dere kan trenge flere.

Så hva med de andre partiene? Hva mener Høyre og Fremskrittspartiet? Hva mener Rødt? Foreløpig er det bare Venstre som vil ha miljøprosjektet gjennomført, vedtatt på Oslo Venstres årsmøte 3. februar i år. De ønsker prosjektet gjennomført snarest mulig, de sier E6 utgjør en stor barriere og er et stort miljøproblem og at E6 er et hinder for byutvikling. Venstre har forstått hva dette handler om. Vil de andre partiene forstå det også?

Still politikerne til ansvar! La oss gjøre Manglerudtunnelen til en valgkampsak!

23. august 2017: Lov om kontroll med politisk markedsføring

La meg bare ha sagt det med én gang: Det finnes ikke noe som heter «Lov om kontroll med politisk markedsføring.» Det kommer heller ikke til å bli vedtatt en sånn lov. Det finnes ikke en eneste politiker i Norge som er dum nok til å vedta en lov som stiller de samme millimeterkravene til dem selv, som de har pålagt andre. Hvis de gjør det, ville vi neppe ha én politiker på frifot etter den første valgkampen.

Jeg vet det vi ikke bare kan vedta og implementere en lov om politisk markedsføring, for trolig vil den bryte med viktige prinsipper. For eksempel vil den sikkert komme i konflikt med Grunnlovens § 100, den om trykkefrihet. Skal demokratiet kunne fungere, så må alle stå fritt til å fremsette kritikk, politiske meninger og forslag.

Politikerne er flinke til å debattere og diskutere og å komme med fagre løfter, store ord og fett flesk. Dessverre viser de ikke den samme iver når det gjelder å fortelle den hele og fulle realismen bak forslagene sine. Da er det mye morsommere å gi sine politiske motstandere det glatte lag og fortelle hvor feilslått deres politikk kommer til å bli samtidig som de roser seg selv opp i skyene.

Men hvis vi gjør et tankeeksperiment, og tenker oss at politikk er et produkt på linje med et hvilket som helst annet produkt. At Arbeiderpartiet ikke er vesensforskjellig fra en DAB-radio. At Høyre ikke er veldig ulikt en flybillett. At Venstre er det samme som en brødrister. Og så videre. Hva da? Hvordan ville det vært for partiene å markedsføre seg overfor kundene? Hvordan vil det være for partiene å måtte forholde seg til de samme paragrafene i markedsføringsloven som alle andre som selger noe? Forskjellen er jo bare at vi betaler partiene med stemmeseddelen i stedet for med pengeseddelen? Så hvorfor skal ikke partiene forholde seg til de samme lover, regler og prinsipper som selgerne av DAB-radio, flybilletter og brødristere?

Urimelig handel er forbudt i følge lov om kontroll med markedsføring. En handel er urimelig dersom den er egnet til vesentlig å endre forbrukernes økonomiske atferd slik at de treffer beslutninger de ellers ikke ville ha truffet. For våre partier ville det derfor vært forbudt å foreslå noe som gjør at velgerne besluttet noe de ellers ikke ville gjort. Jeg trenger ikke si stort mer enn «dieselbil» som titusener av velgere har kjøpt på innstendig oppfordring fra politikere og som nå er i ferd med å våkne i tidenes største bakrus der politikerne straffer kundene (velgerne) sine med kjøreforbud og økonomiske sanksjoner (bompenger) for å ha gjort som de sa. Det tør være ganske opplagt at hvis dette hadde vært kjent samtidig med oppfordringene, ville det kanpt blitt solgt én eneste dieselbil.

Det vil være forbudt å rette handelen mot bestemte velgere som er sårbare på grunn av psykisk eller fysisk svakhet, alder eller godtroenhet. Her kan vi jo bare ta for oss alle løftene som har blitt servert på sølvfat til pensjonistene, gang på gang i valg etter valg. Men hva skjer? Jo, pensjonistene får mindre enn alle andre grupper, hvert år. Det har da også politikerne skjønt siden de gir seg selv fullt opptjent pensjon etter bare to perioder på Stortinget. Her grafser de til seg mens øvrige pensjonister hvert år underreguleres med minus 0,75 % og således sakker mer og mer akterut økonomisk for hvert år, og særlig hvis de er minstepensjonister. Og hva med løftene til barn? Kronisk syke? Bevegelseshemmede? Andre svake grupper?

Politisk markedsføring er villedende dersom den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukerne ut fra sammenhengen trenger for å kunne ta en informert økonomisk beslutning eller presenterer opplysningene på en uklar, uforståelig, tvetydig eller uhensiktsmessig måte. Jeg trenger vel bare si «valgflesk» så skjønner alle hva jeg mener. Før ethvert valg serveres velgerne fagre løfter om hvor fantastisk alt skal bli, bare akkurat det partiet blir valgt, og etterpå løper de samme politikerne om kapp fra løftene sine. «Hestehandel,» kaller noen det, «å svelge noen kameler,» kaller andre det. Men det er ikke politikerne som får kamelkjøttet servert til morgen, middag og kvelds, det er velgerne. En undersøkelse viser over halvparten av velgerne mener at de folkevalgte ikke engang forsøker å holde det de lover.

Annonserer du på postordre blir kravet til fullstendighet og sannferdighet skjerpet av den enkle grunn at velgerne ikke kunne ta varen i øyensyn før kjøpet. Forbrukerne må stole på politikerens opplysninger. Politikk har en del til felles med postordre; varen får vi ikke levert før etter valget, kanskje ikke før lenge etter. Det skulle tilsi større og ikke mindre varsomhet fra politisk hold. Hvis jeg nevner ordene «brutte valgløfter» er det neppe noen som gidder å heve ett øyenbryn. Brutte valgløfter en selvfølge. Vi nordmenn er ikke gode til å klage på produkter, vi velger heller den løsningen som i markedsøkonomi kalles «avgang.» Det vil si, vi slutter å handle på steder vi er misfornøyde med. Sånn er det også i politikk, velgerne slutter å handle, det vil si, slutter å stemme. Sofapartiet er det største partiet i Norge, og fikk ved forrige kommunevalg over 40 % av stemmene. Slike tall har ikke engang Arbeiderpartiet vært i nærheten av på flere tiår. Beklageligvis har velgernes reaksjoner ingen effekt på politikerne, men det ville de hatt i næringslivet. Det blir valgt inn akkurat like mange politikere på Stortinget og i Bystyret, uansett. Hvis kundene forsvinner, går bedriftene konkurs. Kanskje hadde det vært riktigere å avspeile antallet delegater på Stortinget etter hvor mange velgere som faktisk har stemt? Med en valgdeltakelse på 60 % burde bare 60 % av setene i Stortinget bli besatt, det vil 101 i stedet for 169. Slik ville 68 av kandidatene miste jobben, og hvis ikke det kan bidra til bedre og ærligere innsats, vet ikke jeg.

Negativt salg er forbudt, det vil si at en kunde får tilsendt en vare uten å ha bedt om den eller kjøpt den, og får regningen etterpå. Tilsvarende vil det da ikke være mulig for politikere å påføre velgerne utgifter med mindre det har gått tydelig fram før valget fant sted og velgerne har akseptert det. I sin ytterste konsekvens burde for eksempel en ekstra bomring bare betales av de som stemte for å få den. Men som sagt, ingen politikere med vettet i behold vil innføre en lov som gjør dem til lovbrytere.

Jeg er imidlertid åpen for å kjøpe soningsplasser i Nederland til alle de politikerne som vil måtte bli buret inne på grunn av villedende og aggressiv markedsføring av sitt parti og sin politikk, siden vi garantert ikke vil ha nok plasser her hjemme. Kanskje ville jeg også kastet nøkkelen.

24. august 2016:

onsdagssnapsen-logo-kopi

 

 

Bystyret døpte om nedre Grefsen til Storo og skjulte at de vil rasere villastrøket til fordel for et «bymessig område.» Ingen kan føle seg trygg i Oslo. Hvilket område blir det neste? Høybråten? Ammerud? Gamle Stovner?

16. mars 2016: Finansiering av eiendomsskatt

Det nye byrådet har snakket mye om nødvendigheten av finansiering av tjenester og har pønsket ut ideen om å innføre eiendomsskatt som finansieringsform. Imidlertid er det slik at finansieringen av denne finansieringsformen også må komme fra et sted, det vil si at alle vi som nå skal betale enda mer skatt, må ta disse pengene fra et annet sted. Penger vi har brukt til andre oppgaver må nå brukes til eiendomsskatt, for det er ikke slik at det å eie en bolig i seg selv skaper betalingsevne – selv om enkelte politikere synes å tro det. Vi kan heller ikke bruke de samme pengene to ganger. Jeg må prioritere, og ettersom kemneren kommer løpende med kjøttøksa hvis jeg ikke betaler, må jeg prioritere midlene hardt. Vel, det er Norges Bank som trykker penger. Ikke jeg. Jeg velger jeg å dekke inn eiendomsskatten på følgende måte:

Åpent brev til Dagsavisen
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å si opp abonnementet på Dagsavisen når det utløper. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og glatt kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig.

Hvorom allting er, den nypålagte skatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg regner med at Dagsavisen, som har stått i fremste rekke og forsvart Arbeiderpartiets innføring av eiendomsskatt, har stor forståelse for at jeg nå takker for meg etter mange år som abonnent og at jeg nå velger å lese Dagsavisen gratis på nett.

Åpent brev til Skiforeningen
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Skiforeningen etter mange år som skiløper og medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig. Om det kan være noen trøst, kommer jeg fortsatt til å gå på ski, selv om jeg ikke lenger vil bidra økonomisk til løypenettet.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet så langt i byen vår, men foreslår at dere heller ber Oslo kommune om økte bevillinger.

Åpent brev til Turistforeningen
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Turistforeningen etter mange år som turgåer og medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig. Om det kan være noen trøst, kommer jeg fortsatt til å gå på fjellet, selv om jeg ikke lenger vil bidra økonomisk til merking av de røde t-ene på fjellet eller blåmerkene i marka.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til at jeg ikke lenger kan bidra til Turistforeningens arbeid, men dette er dessverre den eneste utveien.

Åpent brev til Alnaelvens venner
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Alnaelvens venner etter mange år som medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til dette, men kan dessverre ikke se andre utveier. Om det kan være noen trøst, sympatiserer jeg fortsatt med saken.

Åpent brev til Amnesty
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Amnesty etter mange år som medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til dette, men kan dessverre ikke se andre utveier. Om det kan være noen trøst, sympatiserer jeg fortsatt med kampen mot urettferdighet i verden.

Åpent brev til Bryn vel
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Bryn vel etter mange år som medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til dette, men kan dessverre ikke se andre utveier.

Åpent brev til Østmarkas venner
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å melde meg ut av Østmarkas venner etter mange år som turgåer og medlem. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig. Om det kan være noen trøst, sympatiserer jeg fortsatt med saken deres og kommer fortsatt til å ta mange turer i Østmarka.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til dette, men kan dessverre ikke se andre utveier.

Åpent brev til Samson på Tveita
Jeg beklager, men på grunn av innføring av eiendomsskatt i Oslo ser jeg meg nødt til å slutte å kjøpe min faste Jakob-kake på lørdager. Vi har fått et byråd som mener jeg er styrtrik og kan betale noen tusenlapper ekstra i skatt, uten tanke for at det er forsakelser og nøysomhet som har gjort at jeg har fått råd til å eie min egen bolig.

Hvorom allting er, eiendomsskatten skal betales og pengene må komme fra et sted. Jeg beklager at det har kommet til dette, men kan dessverre ikke se andre utveier.

Så når jeg hører politikere snakke om at boligprisene i Oslo har blitt for høye og at det er bekymringsfullt dyrt å bo i byen vår, vet jeg at de ikke mener noe som helst med det. Det nye bystyret har selv, helt bevisst, valgt å skru opp bokostnadene våre enda ett hakk.

Foto: Norges Bank

17. februar 2016: Folkeaksjonen Redd Teisenveien!

En gang, og det er heller ikke mange år siden, trodde byråkratene i byen vår på motorveier. Store, feite motorveier der bilene skulle suse fram og tilbake i høye hastigheter, uten kø eller kork eller forurensing eller støy eller noe som helst. Selv opp langs Karl Johans gate skulle motorveien gå, og gjennom Slottsparken. Hvis du ikke tror meg, ta en titt på Tvetenbrua. Den ble bygget som et element i et framtidig motorveinett, og er så bred at det er vanskelig å se hva det skal være godt for.

Men så gikk tiden. Flere og flere folk ville bo i byen, og dermed ble bilene flere og flere, og køene vokste og jo bedre veier vi fikk, jo flere biler fikk vi og jo lenger ble køene og eksosgrøten tykkere.

Oslo valgte å satse på bilen, og hva fikk vi? Jo, bil! Big surprise!
I begynnelsen av 1970-årene var den stadig økende biltrafikken blitt et alvorlig problem for beboerne på Fjellhus, Teisen og Ulven. I dette området, som tidligere hadde dannet en naturlig enhet, bodde det den gang omlag 10 000 mennesker, hvorav 867 var barn under 15 år. Skolebarna fra Ulven måtte krysse Strømsveien med fare for liv og lemmer, og en ustanselig strøm av biler i Teisenveien gjorde skoleveien utrygg også for Teisenbarna. Forurensning og et altfor høyt støynivå bidro til å gjøre bomiljøet utrivelig, og verre så det ut til å bli. Dobbelt så mange biler ville passere i og rundt boområdet bare myndighetene fikk satt i verk sine planer om å bygge ut Store Ringvei og Teisen-, Tveten-, Strøms- og Ulvenveien til fire felt. Bilen skulle fram. Bilen var framtiden. Bilen var frihet.

Etter planen skulle Teisen- og Ulvenveien knyttes sammen med en bro over Strømsveien. Dette var urovekkende, for her dundret det allerede tungtlastede trailere fra klokka fire om morgenen på langs Ytre Ringvei til bedrifter og lagerlokaler på Ulven. Støynivået kunne være opptil 72 desibel, over det dobbelte av hva som ble regnet som forsvarlig i boligstrøk. Langs Teisenveien lå det dessuten to skoler og en helsestasjon, og her var kommunen forlengst i gang med å forberede veiutvidelsen. Hus, haver og trær skulle ofres for å gi plass til en sytten meter bred trafikkåre, planlagt med fortau og sykkelsti helt inntil husveggene. Gjerdet til Teisenveien 8 var allerede flyttet et godt stykke inn i hagen, og deler av den staselige lønnealléen ble hugget ned, før det kom i gang en sterk motoffensiv. Den startet ved at fem unge menn på eget initiativ arrangerte et møte på Klosterheim 22. juni 1972 for å diskutere den oppseilende katastrofen med beboerne i området. Det ble et folksomt møte som endte med at en miljøkomité på åtte personer ble valgt for å arbeide med trafikksaker som angikk hele bomiljøet. Og helst være mer pågående vis-à-vis myndighetene enn det Fjellhus vel og Teisen borettslag hadde vært. Med i komiteen var: Karin Dyrlund, Morten Falck, Tor-Even Heltorp, Frode Svane og Arve Thendrup fra Teisen, Åshild Paulsen og Erling Strømberg fra Fjellhus og Inga-Solrunn Husum fra Ulven.

Også andre steder i Oslo oppsto det på denne tiden miljøkomiteer som aksjonerte mot ødeleggelse eller total sanering av gamle boligstrøk, blant annet på Rodeløkka. Du kan bare kikke til høyblokkene på Enerhaugen for å få en anelse om hvordan noen tenkte det skulle komme til å bli.

Beboeravisen var nøkkelen
For å orientere om arbeidets gang sendte komitéen med jevne mellomrom ut en beboeravis. Finansiert av reklame, annonser og pengegaver kunne den deles ut gratis til de de mange hundre husstandene i området. Kreftene ble først og fremst konsentrert om å redde Teisenveien, for her var det størst sjanse til å lykkes. Det passerte seks tusen biler i døgnet den gangen, og katalysatoren var ikke en gang påtenkt. En underskriftskampanje mot Teisen- og Ulvenveiens utvidelse ble straks satt i gang og fikk 95 % oppslutning blant de spurte. En nittiåring som hadde bodd hele sitt liv ved Teisenveien, nektet å skrive under med følgende argument: «Vi må ikke gå imot framskrittet!» Miljøkomitéen la frem protesten og fikk drøfte saken med ordfører Brynjulf Bull i et møte godt dekket av Dagbladet. Komiteen arrangerte deretter et møte på Teisen skole, hvor beboerne kunne diskutere planen med en kommunalråd og en overingeniør fra Byplankontoret. Og etter mye mas og purring på myndighetene skjedde det utrolige – Teisenveiens utvidelse ble tatt ut av veiplanen. I en periode oppnådde de også at veien ble stengt for gjennomkjøring unntatt for buss, men det varte bare til Politiet oppdaget at de gadd å gjøre noe for at gjennomkjøringsforbudet ble overholdt – som om alle bilister ga blaffen.

De fleste sakene ble tapt

Miljøkomiteen fikk ikke gjennomslag for noen av de andre sakene den tok opp. Den foreslo blant annet å legge E 6 i tunnel eller få den flyttet til Loelvdalen, slik at hele det rivingstruede eneboligområdet Toppen langs Strømsveien kunne bli bevart. Det var jo aldri snakk om å rive Vålerenga? Men Toppen ble revet og folk kastet ut av hjemmene sine, slik jeg skrev om i Onsdagspihlsen 7. oktober i fjor.

Så når Arbeiderpartiet i dag snakker om lokk over E6, er det med andre ord en over førti år gammel idé. Tunnelforslaget ble støttet av den gang Arbeiderbladet. Komiteen fikk heller ikke gehør for ønsket om å bevare Tvetenbråten som lå i veien for den planlagte rundkjøringen nederst i Teisenveien, og bruke ett av dem til aktivitetshus for strøkets beboere. Husene ble revet, og kommunen bygget en rundkjøring som heller til den ene kanten og er områdets største trafikkfelle på glatte dager. Og overgrepene fortsatte. Uten forvarsel ble Ulvenalléen delvis hugget ned våren 1973, utbyggingen av steinbruddet på Ulven ble utført uten å ha blitt forelagt naboer, formannskap eller bystyre. Snart forsvant den gamle frukthaven på Solvang, og gangbroen i Ulvenkrysset kom først etter at en skolejente ble påkjørt. Den har for øvrig stått midlertidig siden 80-tallet.

Ildsjelene fikk nok
Det ble etterhvert vanskelig å få utgitt Beboeravisen som kom ut med tilsammen syv numre frem til juni 1974. Da hadde flere av Miljøkomiteens aktive medlemmer flyttet fra strøket, slik at den etterhvert gikk i oppløsning, noe desillusjonert, men i det minste med en viss stolthet over å ha bidratt til å redde Teisenveien.

Men. Kan noe slikt skje igjen?
At kommunale eller statlige byråkrater finner fram kartet og lar blikket falle på Teisenveien? At her er det plass til både fire, fem og seks felter? At de tenker det vesle boligområdet på Teisen kan vi godt ofre på framkommelighetens alter? At hva er en boligblokk eller to eller tre fra eller til? Eller en skolehage? Eller en håndfull eneboliger?

Det skulle ikke forundre meg.

9. september 2015: Eiendomsskatt? Nei, takk!

To ganger hver eneste dag, minst, går jeg forbi benken på bildet. To ganger hver eneste dag, minst, ser jeg hvor nedslitt og dårlig vedlikeholdt den er. Og hver gang tenker jeg at denne benken er det beste beviset på at vi ikke trenger eiendomsskatt. Men for meg har dette ikke med politikk å gjøre, det handler om noe helt annet. Jeg skal forsøke å forklare.

Noen politikere har funnet ut folk som har boliger over en viss verdi, også har så god økonomi at de gjerne kan betale litt ekstra i skatt. Noen tusenlapper fra eller til for disse boligeierne skal formodentlig ikke spille noen rolle. Det er her jeg er fundamentalt uenig. Jeg tror ikke det er noen andre enn selveiere som vet hvor mye tusen kroner er.

Jeg traff tilfeldigvis en jente jeg hadde jobbet sammen med for flere år siden. Siden den gangen har hun giftet seg og fått to jenter. Den vesle familien har kjøpt et gammelt hus som de driver og pusser opp, og de var kommet omtrent halvveis i oppussingen da jeg traff henne. Hun kunne fortelle at det er et tungt økonomisk løft, de går aldri ut og spiser, de har ikke reist på ferie de siste fem årene og når tiden for å betale avdrag på lånet nærmer seg, blir det ofte mye havregrøt til middag. Men ved å forsake luksus som restaurantmat og sydenferie, klarer de gradvis å gjøre huset sitt mer og mer beboelig. Hun sier selv at det er flest hverdager i et år, og de vil at hverdagene skal være best mulige. En slik innstilling vil noen altså belønne med «litt» ekstra skatt.

De ga seks millioner kroner for huset. Seks millioner kroner av nettopengene sine, det vil si penger etter skatt. For å få utbetalt seks millioner kroner, må de tjene ni millioner. De må med andre ord betale tre millioner kroner i skatt for å kjøpe huset. Dessuten betalte de 150.000 kroner i dokumentavgift til staten og en tusenlapp i diverse gebyrer. Oppussingen har de beregnet til tre millioner kroner, fortsatt av nettopengene sine. For å få utbetalt tre millioner kroner må du tjene fire millioner kroner. Og av de tre millioner kroner i oppussing, utgjør seks hundre tusen kroner moms. Legger du sammen alle disse store tallene, vil du se at den vesle familien skal betale 4.751.000 kroner i skatt på huset sitt. Likevel er det altså noen som mener de ikke betaler nok skatt på eiendommen sin og at det ikke er dyrt nok å bo i Oslo.

For et par uker siden var jeg på visning på et hus like utenfor Fetsund. Tre mål tomt og et hus på tohundreogfemti kvadratmeter gikk for tre komma to millioner kroner. Det får du en førtisyv kvadratmeters torommer for i Ensjøbyen.

Det er den første grunnen til at jeg ikke liker forslaget om eiendomsskatt. Vi har ikke behov for å øke kostnadene ved å bo i byen vår.

Men jeg har vektigere grunner enn dette, grunner som benken på bildet minner meg om hver gang jeg går forbi den.

Alle som er selveiere, enten de bor i rekkehus, tomannsbolig eller enebolig, vet at de hele tiden er nødt til å vedlikeholde huset for å ta vare på den verdien huset representerer. Det betyr å male en vegg hvert år. Vaske bort svartsopp. Det betyr å klatre opp på taket og spyle det fritt for begynnende moseangrep. Det betyr å drenere grunnmuren når tiden er kommet for det. Det betyr å erstatte dårlige panelbord med nye. Det betyr å stake takrenner for frø, løv, kongler og kvister. Det betyr å måtte legge nytt tak den dagen det gamle begynner å lekke. Listen over vedlikeholdsoppgaver tar aldri slutt, den bare forandrer seg med årstidene. I denne evige runddansen lærer du fort om pengenes verdi. Det er alltid noen hull som skal tettes, og det er om å gjøre å få pengene til å strekkes så langt som mulig.

Når jeg ser denne benken som står ved bussholdeplassen, er jeg altså overbevist om at vi ikke trenger eiendomsskatt. Grunnen er rett og slett at kommunen har for mye penger som den har, når en benk kan stå og råtne opp på denne måten. Den er ikke den eneste benken i området som står og råtner på rot, heller. Langs hele Alnaparken kan du finne benker som står og råtner, og det verste er at dette er annen generasjon benker som står og råtner på rot. Da de første benkene var blitt så råtne at de ikke kunne sittes på, kjøpte kommunen bare nye benker. Det var så enkelt, så, for pengebunken tar aldri slutt. Pengebunken er en Sareptas krukke. Benker, barnehager, skoler, ballbinger; listen er lang over kommunale gjenstander som kjøpes inn for deretter å aldri vedlikeholdes. En institusjon for funksjonshemmede forteller meg at de ikke kan søke om penger til vedlikehold, bare til nye tiltak. Ser du galskapen, du også?

Selveiere har ikke råd til å holde på på den måten. Hvis huset mitt skulle vært driftet av kommunen, ville det ha ramlet sammen tre ganger siden det ble satt opp i 1947.

Benken på bildet forteller meg at problemet ikke er mangel på penger i kommunen. Problemet er at de som forvalter pengene ikke kjenner pengenes verdi. Og før de har lært det, kan de ikke å be om å få flere penger.

Jeg tror likevel det egentlige problemet er at det knapt nok finnes en eneste politiker som er valgt på løfter om vedlikehold. Nei, de skal love nytt i hytt og vær, enten det handler om skatebaner eller motorveier. Jeg tror aldri jeg har hørt noen politiker si at «i år skal vi ikke bygge noe nytt, men vi skal bruke pengene på vedlikeholdsetterslepet.»

Jeg har sluttet å sitte på benken mens jeg venter på bussen. Jeg tror nemlig ikke at den er sterkt nok til å holde et menneske. Men vi får nok en ny benk snart. Det er, som sagt, mer enn nok penger der de kommer fra.