Batman – Onsdagspihlsen

12. mai 2021: Har du husket å føle deg krenket i dag?

I forrige uke kom jeg over et problem jeg ikke visste vi hadde, nemlig det at slutten på eventyret om Snøhvit og de sju dvergene er krenkende og moralsk uakseptabel. Som kjent faller Snøhvit i en evig søvn når den onde stemoren lurer henne til å spise et forgiftet eple, men prinsens magiske kyss vekker henne til live igjen.

*Dette bildet sirkulerer på sosiale medier. Prinsen vekker Snøhvit med en sirene.*
*Kanskje ikke like magisk som et kyss, men hun blir i hvert fall ikke krenket.*

Nettopp dette kysset er problemet, for Snøhvit har ikke gitt sitt samtykke på forhånd, og nå er det altså ikke greit å lære barn å kysse uten at begge parter har samtykket om det på forhånd. Kravet er kommet om en annen og mer politisk korrekt slutt på eventyret, uten at jeg kan forstå hvordan hun kunne gi samtykke på forhånd ettersom hun ikke visste at eplet var giftig og at hun dermed ville falle i tilnærmet evig søvn. Hun visste heller ikke at et kyss fra en prins var det eneste som kunne bryte forbannelsen. Det er vanskelig å spå, og særlig om fremtiden. Jeg mener imidlertid at vi ikke kan stoppe her, for hvis vi går til scenen der Snøhvit og dvergene holder fest i stua, må vi jo spørre oss om hva slags rusmidler de brukte for å dra i gang et show som tiltrakk seg alle dyrene i skogen. Dompen, eller Minsten som den minste dvergen også kaltes, måtte åpenbart ha røyket én joint for mye. Se bare på scenen der han sitter på takbjelken og vifter med ørene. Er det greit å lære barn at fest uten rusmidler er kunstig moro? Nei, her må det ryddes opp. Og hvem av oss tror innerst inne at dvergene og Snøhvit sov pent og pyntelig i hver sin seng og ikke skjøv dem sammen til én alvorlig diger dobbeltseng og hoppet i dynene til felles hygge og moro? Hvordan vet vi at de ikke ble smittet med unevnelige sykdommer? Og hva med stemoren, den onde dronningen, som forgiftet stedatteren bare fordi et dumt speil foretrakk dattera framfor mora? Det er krenkende å lære ungene at et menneskeliv er verdiløst. Eller hva med slavekontrakten Snøhvit hadde hos dvergene? Å måtte vaske hus og tøy, bære ved og vann og lage mat bare for å få husly? En gjeng mannssjåvinister så sitt snitt til å få gratis hushjelp. Er ikke det grunn til å bli krenket, vet ikke jeg. Nei, kysset til prinsen er trolig det mest uskyldige ved hele fortellingen. Dessuten er det magisk, og akkurat magi er hensikten med eventyr. Det er derfor det heter eventyr. Les hele innlegget...

17. oktober 2018: Dronning Elizabeth 2. og jeg

I dag er det for mye av alt. For mye reklame. For mye spam. For mange tannkremer. For mange realityserier. Men mest av alt er det for mange biler. Reklame er lett å bli kvitt og fjernsynet trenger vi ikke skru på, men bilene står nå en gang der, det være seg i kø, i sykkelfelt eller på fortau. For oss som vokste opp på den tiden bilrasjoneringen ble opphevet, er det på en måte underlig å oppleve at bilen har blitt like uønsket som den en gang var velkommen.

Her er jeg sammen med Blondie, en Welch Corgi Cardigan.

På sekstitallet sto Corgi Toys-biler alltid øverst på ønskelisten, og av de jeg husker at jeg hadde i lekekassen var en James Bond-versjon av Aston Martin DB5, en Cadillac Superior ambulanse med blålys, en Mercedes 600 Pullman med vindusviskere som virket og en Mini Cooper-S i Rallye Monte Carlo-utgave. Corgi Toys-bilene var mer forseggjort enn konkurrenten Dinky Toys, og hadde blant annet plast i vinduene, der dinkybilene var uten.

Dinky Toys ble produsert av det Liverpool-baserte britiske selskapet Meccano Ltd fra 1934 til 1979. Corgi Toys var også britisk og ble produsert av Metteoy Playcraft. Selskapet ble grunnlagt i 1933 av den tyske emigranten Philip Ullmann i Northampton, der han senere fikk følge med den sørafrikansk fødte tyskeren Arthur Katz. Katz hadde tidligere jobbet for Ullmann i hans leketøysfirma Tipp & Co i Nürnberg. Sammen bestemte de seg for å konkurrere med Dinky Toys som hadde dominert markedet for lekebiler i England, og i 1956 så Corgi Toys dagens lys. Bilene ble produsert i Swansea i Wales helt fram til fabrikken måtte innstille i 1983. Det er en fattig trøst at to av bilene fortsatt er blant verdens mest solgte, nemlig James Bond-versjonen av Aston Martin DB5 og Batmobilen til Lynvingen. Ja, for Batman het Lynvingen i Norge på den tiden. Biler i topp stand og med feilfri emballasje går i dag for nær femten tusen kroner på auksjon.

Det var Mattels «Hot Wheels» og billige plastkopier fra Østen som tok knekken på de britiske metallbilene. Det skulle ikke lenger være slike biler som vi omga oss med i virkeligheten, det skulle være biler ingen av oss noen gang ville få kjøre. Muligens hadde dette sin klangbunn i en generasjon som var vokst opp med og i bil, i forhold til den som tidligere vokste opp uten. Sett fra dagens miljøstandpunkt var de kinesiskproduserte bilene en katastrofe, de gikk gjerne i stykker den første dagen eller i det samme øyeblikket de ble pakket inn. Disse lekene var i prinsippet produsert for søppelbøtta. Det var, og er fortsatt, dårlig bruk av ressurser på alle måter å utvinne råvarene, produsere lekene og frakte dem helt til Norge bare for å kaste dem. Heldigvis har Corgi blitt gjenfødt under merket «Corgi Classics,» blir bygget i solid kvalitet og koster fra to hundre kroner stykket og oppover.

Corgi Toys hadde en logo som forestilte en hvit silhuett av hunden Welch Corgi Pembroke på rød bakgrunn, og det er muligens fordi jeg vokste opp med denne logoen at jeg har fått sånn sans for hunderasen. Det er ingen over, ingen ved siden, og det har jeg ment helt siden jeg overvar et arrangement som het «corgisprinten» der vinneren løp sekstimeter på fire sekunder. Med de korte beina!

Det finnes to versjoner av Welch Corgi-rasen; Pembroke og Cardigan. Pembroke er den mest kjente, og det skyldes at dronning Elizabeth 2. har en hel skokk av dem. Siden hun ble dronning i 1952 har hun hatt over tretti tykker, og noen av dem deltok på åpningen av Sommer-OL i 2012 der ingen ringere enn James Bond, det vil si Daniel Craig, eskorterte majesteten til seremonien. Dronningens corgier har hatt navn som Monty, Emma, Linnet, Willow og Holly, og de to hun har i dag heter Vulcan og Candy. Personlig sverger jeg til Cardigan, ikke fordi den har litt lengre bein, men fordi den kommer i flere farger, hvorav trikolor kanskje er den flotteste av dem alle.

Corgien har alltid vært en brukshund, og walisiske lover nedtegnet allerede rundt år 920 av kong Howell den Gode viser at hunden var høyt verdsatt. Verdien på en gjeterhund var satt lik verdien av en okse, og årsaken til at denne loven refererer til corgien, er at det ikke fantes andre buskapshunder i Wales på denne tiden. Helt fram til 1700-tallet var det vanlig at corgien ble brukt til å drive kveg fra Wales til England, ja, så langt som til London, der buskapen ble solgt på markedet. Da jeg reiste rundt i Wales, måtte jeg naturligvis besøke byen Cardigan, eller Aberteifi som den heter på velsk, men tettheten av Welch Corgi Cardigan var ikke mye å skrive hjem om. Jeg har latt meg fortelle at den er vanligere i Sverige enn i Wales.

Jeg har alltid sagt at når jeg er ferdig med å ha skogkatt, skal jeg ha Welch Corgi. Imidlertid har jeg kommet til at uansett hvor vidunderlig sjarmerende jeg synes hunden er, så skal jeg ikke ha en likevel, ikke på daglig basis. Nei, jeg skal starte et lite firma som skal hete «Corgihjelpen» og som skal være en slags kennel der jeg tar i mot én og én hund, når eierne for eksempel skal ut å reise og ikke kan ta den med seg. Å være i en kennel med millioner av andre hunder er en nødløsning som gjør hundeeieren syk av engstelse. Corgihjelpen tar derimot hånd om kun én hund av gangen. Skjemmer den bort. Lar den ligge i både senga og sofaen, slik at den gleder seg til neste gang eierne skal ut på tur. På den måten kan jeg ha Welch Corgi når det passer meg, for eksempel annenhver helg og i de ferieukene jeg selv vil.

I mellomtiden stopper jeg ved alle de Welch Corgi Cardiganene jeg møter og spør pent om jeg kan få hilse på hunden og om eieren kan ta et bilde av meg sammen med den. Hittil har jeg bare fått positive svar. Muligens fremstår jeg som en skrulling, men det får stå sin prøve. Voff, voff!

14. august 2013: Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er en dame i rullestol!

Verden trenger helter. Vi trenger helter å se opp til, men vi trenger også helter å leve opp til. Vi trenger å se at heltene kan være som oss og at vi kan være som heltene. Vi trenger noe å strekke oss etter.

Alt for mange av disse heltene er menn. Og selv om gutter trenger å se at menn kan være helter, trenger jenter å se at kvinner kan være det. Jenter må gjerne være prinsesser og kle seg glinsende og brusende i rosa tyll og silke og trippe ustøtt på høye hæler som vaklende sukkersjokk – men det er for galt om de ikke også skulle få fakke skurker, drepe draker og redde verden en gang i mellom.

En av mine favorittheltinner sitter i rullestol og er kjent under sitt alter ego Oracle, men egentlig heter hun Barbara Gordon og startet sin superheltkarriere som Batgirl.

Historien byr på flere utgaver av Batgirl, men jeg er uansett av den oppfatning at det finnes bare én: Nemlig Barbara Gordon, med kjælenavnet Babs. Datteren til selveste politimester James Gordon i Gotham City. Jeg bryr meg ikke et eneste sekund om versjonen til Alicia Silverstone i filmen Batman & Robin (1997). Jeg bryr meg heller ikke om alter egoer som Helena Bertinelli, Cassandra Cain eller Charlotte Cage-Radcliffe. Sorry. For meg er det bare Babs som gjelder.

Hun arbeidet som bibliotekar i Gotham Bibliotek, og var egentlig på vei til politiets karneval forkledd som en kvinnelig utgave av Lynvingen, som Batman het i Norge på det tidspunktet, da hun tilfeldigvis avverget et kidnappingsforsøk på Bruce Wayne. Vips, var en ny superhelt skapt: Lynvingepiken! Og her kan jeg som en kuriositet nevne at hun hos söta bror het «Läderlappsflickan.» Kvinnelige superhelter var det ikke for mange av på midten av 60-tallet. Absolutt ikke, så hun ble ønsket hjertelig velkommen, like mye av guttene som jentene. Men altså som Batgirl, for å holde oss til et mer moderne og tidsriktig navn.

Barbara jobbet på biblioteket og nettopp her fant hun løsningene på mange av de forbrytelsene hun oppklarte. Sammenhengen mellom kunnskap og makt var åpenbar, selv om det i seg selv ikke var nok. Hvilket beviser at bøker faktisk kan ha noe for seg, og at politikerne følgelig bør bevilge de nødvendige midler til å holde byen vår med gode og velutstyrte biblioteker.

Babs skiftet fra bibliotekar til Batgirl på et øyeblikk. Hun brettet luen ned til en maske, støvlene ble rullet opp og skjørtet tatt av og gjort om til en kappe. Og på en mirakuløs måte dukket flaggermusen opp på brystet hennes. Som alle kvinner bar Babs håndveske, og når hun vrengte den, ble den plutselig en utstyrsveske med flaggermus på. Det var først i voksen alder jeg begynte å lure på hvor alt utstyret kom fra, for hun vrengte jo vesken? Men det var også i voksen alder jeg fikk en gryende forståelse for at selv den minste damehåndveske kan inneholde de største samlinger av likt og ulikt, og er det nærmeste vi kan komme det astronomene definerer som et sort hull. Dessuten var det én ting ved Batgirl; hun hadde øyne, i motsetning til Batman og Robin. Der Batman hadde to hvite streker i masken, hadde Batgirl de nydeligste øyne. Det var med andre ord helt naturlig at Yvonne Craig fikk spille rollen som Batgirl i TV-serien om Batman. Du vet, den hvor det kommer opp plakater med lydmalende ord i slåsskampene. Biff! Schmokk! Ka-fom!

Babs er også utstyrt med kjøretøy, men noen Batgirlmobile fikk hun aldri. I de første seriene måtte hun nøye seg med en scooter med flaggermus på kåpen, men etter hvert avanserte hun til motorsykkel. Litt synd egentlig, for jeg skulle gjerne likt å vite hva slags bil hun ville kjørt, hvis hun kjørte bil. Trolig en elbil. Tesla, kanskje? Eller BMW i3?

Babs var en hardtslående bibliotekar, og den hardbarkede skurk var ikke født som ikke falt for henne. Og da mener jeg naturligvis at de falt for hennes slag, det være seg karateslag eller uppercut. Eller velrettede spark. Resultatet av intens trening i bibliotekets lagerrom og egenkomponert protein-diett.

Det vil si, helt til Jokeren var så uforskammet voldelig å gjøre henne til paraplegiker og dermed bandt henne til rullestolen resten av livet. Men i stedet for å forgå i sine egne depresjoner, begynte hun å bruke sin kompetanse til å hjelpe andre superhelter. Barbara var som sagt bibliotekar av yrke, og kunne finne informasjon alle tenkelige og utenkelige steder. Og med datakunnskap, moderne teknologi og søkeverktøy ble det nærmest ikke grenser for hva hun kunne finne ut av. Og, med fare for å fornærme mine mannlige lesere, de fleste av superheltene vi kjenner har det å være mest muskler, ikke sant? Og litt mindre hjerne? Handicapet gjorde henne på mange måter til en bedre og mer tredimensjonal karakter, og gradvis forandret hun seg til Oracle. Oraklet. Du skal ikke være veldig glup for å se forbindelsen til bøker og viktigheten av å lese. I samme slengen forandret hun seg også fra jente til kvinne, og vi fikk kanskje en av de meste komplette superheltene i tegneseriehistorien.

Det var naturligvis ikke alle leserne som var fornøyd med denne løsningen, for der mannlige superhelter var i like fin form til frokost etter å ha fått grisebank dagen før, ble Barbara altså skadet for livet. Det ligger en slags urettferdighet i akkurat det, men så er livet til syvende og siste urettferdig.

Der Batgirl hadde vært en slags feminin skygge av Batman, ble Oracle selve hjernen i nettverket. Kvinnen med oversikt. Oraklet i Gotham. Det er ikke så rart bibliotekarer verden over har trykket henne til sitt bryst – men nå er det kanskje rullestolbrukere verden over sin tur? For akkurat som jenter skal få lov til å redde verden fra tid til annen, er det jo rett og rimelig at mennesker med handicap skal få lov til å gjøre det. Vi trenger ikke gå lenger enn til Finland, der Albin Andersson i 1944 vant det finske mesterskapet i landeveisritt – med bare én arm. Eller hva med Franklin Delano Roosevelt som allerede i 1921 ble lenket til rullestolen av poliomyelitt og som ble amerikansk president i fire perioder?

At Oracle snudde svakhet til styrke og handicap til fordel er noe vi alle kan lære av. Og alle kan nå til topps. Tenk på det, neste gang du er på biblioteket. Eller i en bokhandel.